Tverrfaglighet - blindvei eller framtida?

gjesteskribenten

Ekspertar i Team må handle om samarbeid - tverrfagleg fokus er ein blindveg

Arbeidslivet etterspør ikke bare samarbeidsevner, men evnen til å samarbeide på tvers av fagdisipliner og perspektiver. Mange av vår tids største utfordringer krever innsikt fra flere fagfelt. Nettopp derfor er tverrfaglighet kjernen i EiT.

Ordet tverrfaglighet kan riktignok bety så mangt. Mener vi flerfaglighet, tverrfaglighet eller transfaglighet? Er det behov for smal, bred eller «radikal» tverrfaglighet? Eller handler det først og fremst om å samarbeide på tvers av avdelinger i en virksomhet? Ledere bør tenke seg nøye om hva det er behov for når.

Universitetets ansvar er imidlertid klart: å ruste studentene til å kunne samarbeide med folk som tenker og jobber forskjellig fra en selv. Og det er her arbeidslivsrelevansen i EiT ligger.

Arbeidslivet søker mer og bredere tverrfaglighet

Ulstein hevder at «sterkt tverrfaglige» team ikke er så vanlig og at tverrfaglighet er et underordnet aspekt når arbeidslivet etterspør kompetanse. Det stemmer ikke. Trenden i arbeidslivet er tydelig. Stadig flere virksomheter organiserer seg rundt tverrfaglige team og med stadig bredere tverrfaglighet.

Blant annet handler det om å danne team som har ansvaret for en helhetlig tjeneste og at teamet skal ha all kompetansen som trengs innen teamet.

Viktigst er imidlertid at tverrfaglighet er avgjørende for å løse komplekse problemer. Typisk for komplekse problemer er at løsninger ett sted kan skape negative konsekvenser et annet, og for å kunne møte denne kompleksiteten trenger vi en bredde av kunnskap og tenkemåter. Rundt samme bord.

Tverrfaglig samarbeid er vanskelig!

Som fagmiljø på tverrfaglig samarbeid merker vi trenden i arbeidslivet godt, med sterkt økende etterspørsel etter kunnskap om hvordan en lykkes med tverrfaglig samarbeid. For suksess er dessverre ikke regelen. Selv om det er mange suksesshistorier på tverrfaglig samarbeid, viser forskning at samarbeidet minst like ofte mislykkes.

En del av problemet handler nettopp om at en ikke har tenkt bredt nok og at en først i etterkant ser hvilken tverrfaglighet en burde hatt.

Bråket rundt skolenedleggelser i Innlandet fylkeskommune, vindkraftutbyggingen på Fosen og Helseplattformen er alle eksempler på mangel på samarbeid på tvers i en organisasjon og på at viktige perspektiver ikke ble inkludert. I Riksrevisjonens vurdering av Helseplattformen peker de på manglende samarbeid og for dårlig forståelse av kompleksiteten som vesentlige årsaker til den mislykkede innføringen av det nye pasientjournalsystemet.

En annen del av problemet er at tverrfaglig samarbeid krever svært gode samarbeidsferdigheter. Ferdigheter som handler om å være genuint nysgjerrig på seg selv og andre; som krever at du kan sette deg inn i andres perspektiver, at du er nysgjerrig på andres væremåter og verdensbilder, og, ikke minst, at du er villig til å sette dine egne perspektiver og din egen væremåte i et kritisk lys. Paradokset i samarbeid er at selve verdien ligger i forskjelligheten, samtidig som forskjellighet utgjør den største hindringen for å lykkes.

Veien til samarbeidskompetanse går via tverrfaglighet

Ulstein hevder at panelet som har evaluert EiT er på villspor når de anbefaler å styrke det tverrfaglige elementet i EiT. Han indikerer også at studentene ville blitt mer fornøyd om de kunne jobbe med en smalere tverrfaglighet i sine prosjekter. Som Ulstein sikkert har erfart er tverrfaglig samarbeid svært krevende, og kanskje er det derfor han konkluderer slik han gjør. Imidlertid er det han som er på villspor her.

Forskningen på emnet viser at studentenes fornøydhet og læringsutbytte er positivt korrelert med tverrfagligheten i landsbyen. Jo bredere tverrfaglighet, jo mer fornøyd og bedre læringsutbytte.

Hvorfor er det slik? Studenter forteller om at det er nettopp møtet med helt forskjellige tenkemåter som har vært det aller mest givende med EiT. Det er i møtet med forskjellighet at de har blitt bevisst hvilke antakelser de bærer med seg fra sitt fag.

Gjennom å jobbe på felles prosjekt med studenter fra helt andre fagområder får studentene innsikt i verdien, men også begrensningene i egen fagkunnskap. På fagspråket kalles dette ofte for epistemisk ydmykhet.

Tverrfaglighet skjer ikke av seg selv

Det er imidlertid ikke gitt at vi oppnår denne læringen i EiT idag. I alt for mange tilfeller jobber ikke studentene tverrfaglig, og noen ganger knapt nok flerfaglig. Arbeidet deles opp, språkstudenten ender opp som språkvasker og psykologistudenten får ansvaret for å skrive prosessrapporten.

Derfor må den tverrfaglige komponenten i EiT styrkes. Ikke bare ved å sørge for at studenter fra ulike vitenskapsområder får jobbe sammen. Men også gjennom å støtte faglærere og studenter og utvikle vurderingsordningen, slik at studentene kan få erfaring med å jobbe tverrfaglig i ordets rette forstand. Å vri emnet til å bli et rent prosjektemne innen kjente faglige rammer er å gå i helt feil retning.

Begrunnelsen for tverrfaglighet i EiT er med andre ord noe annet enn det Ulstein kanskje tror når han skriver at tverrfaglighet har «en viss verdi i seg selv» og man kan lære «noe» ved å møte studenter fra andre fagområder. Det er nesten som om det å blande språkstudenter inn i en ingeniørgruppe blir sett på som å tilføre litt «krydder» til gruppa. En slik begrenset forståelse av tverrfaglighet opprettholder den silotenkingen vi ønsker å komme til livs med NTNUs signaturemne.

Refleksjon må læres

Ulstein hevder videre at EiT har et alt for svakt teoretisk fundament innen samarbeidskompetanse. Kritikken Ulstein fremsetter i sitt innlegg er på et så tynt lærings- og teamfaglig grunnlag at det egentlig krever et eget svar.

Den korte versjonen er at EiT hviler på et læringssyn hvor ferdigheter læres best gjennom erfaringer. Emnet hviler også på kunnskapen om at det som aller mest kjennetegner velfungerende team, er lærende atferd.

En nøkkel i begge tilfeller er refleksjon, som både handler om å reflektere over egne erfaringer og at gruppa har kontinuerlige samtaler hvor de evaluerer arbeidet sitt, gir hverandre tilbakemeldinger og lærer mer om hverandres forskjellighet. Forskningen er tydelig på at kontinuerlige sykluser med refleksjon og tilpasning er en forutsetning for at et team skal kunne prestere godt.

Den viser imidlertid også at refleksjon ikke skjer av seg selv. Med andre ord: refleksjon må læres og trenes.

Refleksjon som nøkkel til å forstå forskjellighet

Gode team kjenner til hverandres forskjellighet og klarer å utnytte denne til teamets fordel. For å få til dette må de kunne snakke om det som skjer i samspillet og dykke under overflaten.

Forskjellighetene som (bred) tverrfaglighet bringer med seg er nemlig ofte ubevisst. Vi har en tendens til å ta for gitt at de vi jobber sammen med tenker og jobber på samme måte som oss selv. Et klassisk eksempel på forskjellige arbeidsmåter er ingeniørstudenten som går raskt på tiltak og løsninger «fordi problemer er til for å løses», mens samfunnsviteren og humanisten tradisjonelt er opplært til å stille kritiske spørsmål og dissekere argumentasjon.

Når disse forskjellighetene møtes i et samarbeid, kan det fort oppstå utfordringer. Ikke sjelden ender en opp med merkelapper som «gratispassasjer» og «møteplager» når problemene gruppa opplever like gjerne har sin rot i ulike arbeidsmåter, kunnskapssyn og virkelighetsforståelse.

Samarbeidskompetanse på masternivå

Teamarbeid vil alltid innebære en viss grad av forskjellighet, selv i en faghomogen gruppe. Men i motsetning til hva Ulstein hevder er det ikke like krevende å jobbe i en faghomogen som i en tverrfaglig gruppe. Tvert imot. Forskjellene i en tverrfaglig gruppe er større, mer dyptgripende og er ofte grunnen til at samarbeid havarerer.

Tverrfaglighet er ikke et mål i seg selv, men veien til samarbeidskompetanse på masternivå går via tverrfaglighet. Fordi tverrfaglig samarbeid er noe av det vanskeligste vi gjør.