I slutten av september møter UiO en tidligere høyt verdsatt ansatt i Oslo tingrett.
Fem dager er satt av til rettssaken der den oppsagte forskningsgruppelederen krever oppsigelsen kjent ugyldig og erstatning. Fordi hun har gått til sak, er hun fremdeles ansatt på UiO.
I forkant av oppsigelsen ble fire stipendiaters til sammen to varsler mot kvinnen undersøkt av advokatfirmaet Kluge. Advokatene fant at kvinnen hadde gjort seg skyldig i «utilbørlig opptreden», «trakassering» og «ulovlig gjengjeldelse» etter varsling. Alt sammen i strid med arbeidsmiljøloven.
Men på hvilket grunnlag kom de til denne konklusjonen? BI-professor emeritus Petter Gottschalk slakter både Kluges arbeid og UiOs håndtering av konflikten, skriver Uniforum
Kluge-advokat Marco Lilli svarer på kritikken i en egen sak
– Et bestillingsverk
Gottschalk har forsket på granskinger og faktaundersøkelser i en årrekke, og har bidratt med faglige innspill i flere profilerte saker.
Da han ble kontaktet av en – for ham ukjent – professor i medisinsk etikk på UiO om saken til kvinnen, ble han straks interessert:
– Jeg ble spurt om jeg var villig til å se på rapporten Kluge hadde laget. Det var jeg, og da jeg gikk gjennom den oppdaget jeg at den dessverre stort sett, i likhet med veldig mange slike rapporter, framsto som et bestillingsverk. Alle beskyldninger mot kvinnen er tatt for god fisk, og advokatene åpner ikke for noen tvil, oppsummerer Gottschalk.
Denne vurderingen baserer han ikke kun på en gjennomlesning av rapporten. I artikkelen «Workplace Deviance Investigations: A Case Study of the Application of Maturity Model to a University Investigation» har professoren gått systematisk gjennom Kluge-rapporten og undersøkt den ut ifra det han beskriver som kjente kriterier for å vurdere granskinger og faktaundersøkelser.
– Du oppfatter at UiO har bestilt en rapport som skal konkludere med at forskeren har brutt arbeidsmiljøloven, og dermed kan sies opp?
– Basert på kriteriene jeg har brukt i gjennomgangen, framstår rapporten for meg som et bestillingsverk.
– Oppfattes som en dom
For Gottschalk er Kluges faktaundersøkelse i denne saken bare en av mange. Han har en database på over 100 granskingsrapporter han på ulikt vis har fått tak i, og beskriver bransjen som luguber og stygg.
– Dette er privatpraktiserende dommere, og det liker jeg ikke. Vi lever i et rettssamfunn der en tiltalt skal kunne forsvare seg i en rettsal. Men i disse rapportene er det bare en eller annen som feller en dom. Du har liksom rett til kontradiksjon, altså imøtegåelse, men det fungerer aldri i praksis, sier professoren og fortsetter:
– Et av problemene med disse rapportene er bruken av kriteriet «sannsynlighetsovervekt». Hvis det er mer sannsynlig enn usannsynlig at jeg har drept kona mi, så blir jeg dømt. Men sånn er det ikke i norske rettssaler. Skyld skal bevises utover enhver rimelig og fornuftig tvil, poengterer Gottschalk.
– Dette er ikke rettssaler, men rapporter?
– Rapportene oppfattes som dommer. Oppdragsgiver tar dem med seg til retten som en dom, og UiO kan si at Kluge allerede har konkludert med at forskeren har brutt arbeidsmiljøloven.
– Dette vil det være vanskelig for Oslo tingrett å si imot?
– Ja. Veldig mange tingrettsdommere syns det er greit med slike rapporter, og tror på dem, erfarer professoren.
– Veldig trygt å varsle
«Moralen» i flere varslersaker Uniforum har skrevet om tidligere, har vært at det ikke lønner seg å varsle. Den overordnede blir alltid hørt, og varsleren sitter igjen som taper og bråkmaker.
– Denne gangen har UiO trodd på varslerne og ryddet opp. Skulle tro det var en positiv historie?
– Det er absolutt en måte å se det på. Men jeg har fulgt med på varslinger i 20 år nå, og min erfaring er at pendelen har svingt fra det du beskriver og til det motsatte. Det er ikke mange år siden det dummeste du gjorde var å varsle. Du ble utsatt for gjengjeldelser, represalier og utfrysing. Nå hopper man til straks det kommer et varsel, og ingen sjekker om det er snakk om virkelige kritikkverdige forhold eller om det bare er sladder og grunnløse beskyldninger, påpeker Gottschalk.
– Så pendelen har svingt fra at ingen bryr seg, til overreaksjon, oppsummerer han.
– Nå skal man være mindre redd for å varsle?
– Absolutt. Nå for tiden er det veldig trygt å varsle. Det er verre å være såkalt omvarslet.
– Stolt av å bryte konfidensialiteten
Gottschalk mottok Kluge-rapporten under bordet. Det stoppet ham ikke fra å sitere flittig fra den i sin egen forskningsartikkel. Her har han også tatt med flere ting som ikke framstår spesielt fordelaktig for den oppsagte kvinnen.
Gottschalk gjengir alle Kluges syv hovedfunn og konklusjoner, inkludert karakteristikker av kvinnens personlighet og vurderingsevne. Her er et eksempel:
«Alvoret i situasjonen forsterkes av at [NN] synes helt ute av stand til å se noe som helst kritikkverdig i egen atferd. Selv når [NN] nå konfronteres med hvordan varslerne har opplevd [NN] atferd, tar [NN] ingen form for selvkritikk, men møter i stedet varslerne med latterliggjøring. På enkelte av punktene fremstår også [NN] forklaringer på egen atferd som lite troverdig».*
Dette er ikke første gang Gottschalk har sakset fra en gransking eller faktaundersøkelse:
– Jeg blir stadig konfrontert med at jeg får tak i konfidensielle rapporter og bruker dem i forskningsartikler. Men jeg har faktisk et vedtak fra personvernombudet for forskning som sier at «betydningen av Gottschalks forskning overskrider personvernulempen for de navngitte».
– Jeg er stolt av å bryte konfidensialiteten når det er snusk på gang. Nå er jeg kanskje litt kjekk på det, men hensikten min i dette tilfellet er ikke å ramme kvinnen og hennes støttespillere. Det jeg ønsker å belyse er det dårlige arbeidet til de to fra Kluge, fortsetter han.
Gottschalk er ikke den eneste som praktiserer åpenhet om den aktuelle Kluge-rapporten. Det gjør også UiO. Uniforum har fått innsyn i en 49 sider lang rapport der omtrent bare navn er sladdet. Det er ikke nødvendigvis vanlig praksis i varslersaker. På spørsmål om hvorfor praktisk talt hele rapporten er gjort offentlig, viser UiO til at de ikke kan kommentere personalsaker.
Med samme begrunnelse lar UiO også være å kommentere Gottschalks påstand om at rapporten er et bestillingsverk og at UiO-ledelsen har abdisert fra ledelse.
Kvinnen er fremdeles ansatt på UiO, får Uniforum likevel bekreftet. Etter Statsansatteloven §35 kan oppsigelsesvedtak ikke iverksettes før saken er rettskraftig avgjort, dersom det reises søksmål. Etter det Uniforum forstår vil UiO be om at retten fastslår ved kjennelse at vedtaket skal få virkning straks.
* I Gottschalks artikkel er punktene oversatt til engelsk. Uniforum siterer her fra den norskspråklige rapporten vi har fått innsyn i.
– Ikke med i støttegruppen
I en «Disclosure statement» nederst i Gottschalks artikkel heter det at «No potential conflict of interest was reported by the author(s)».
Det spørs hva man regner som interessekonflikt, vil noen kanskje si.
For BI-professoren har brukt svært mange timer på saken. Han har hatt flere møter med kvinnen og hennes støttespillere, og deltok også på kvinnens side i et formelt drøftingsmøte på UiO kort tid før hun ble sagt opp. Her skal han ha presentert sin foreløpige vurdering av Kluge-rapporten.
Men der stopper Gottschalks involvering i saken, understreker han. Og derfor er han klar på at det heller ikke eksisterer noen interessekonflikt:
– Jeg mente noe om granskingen, men er ikke med i støttegruppen. Og jeg har ikke snakket med henne på over ett år.
Det kan likevel hende professoren blir å finne blant vitnene på kvinnens side. Han er i alle fall spurt av advokaten hennes og har takket ja til å stille om han blir innkalt, forteller han.
Felt i Nasjonalt granskingsutvalg
Når kvinnen skal overbevise Oslo tingrett om at oppsigelsen er ugyldig, har UiO og Regjeringsadvokaten mer – og i noens øyne vel så graverende ting – å vise til enn rapporten fra Kluge.
Over halvparten av fjorårets åtte sider lange årsrapport fra Forskningsetisk utvalg på UiO, omhandler kvinnen. Uniforum fikk opprinnelig avslag på innsyn i årsrapporten, men fikk avslaget omgjort etter klage. Rapporten er foreløpig ikke lagt fram for universitetsstyret.
I årsrapporten felles kvinnen i to ulike saker innmeldt av stipendiater hun var veileder for. Stikkord brukt av utvalget er kollegialitet, respekt, ansvarlighet, god henvisningsskikk, fastsetting av forfatterskap og betydningen av maktubalanse i forskningssamarbeid.
I begge sakene identifiserte utvalget «flere normbrudd som samlet sett utgjorde vitenskapelig uredelighet i henhold til alternativet «andre alvorlige brudd»».
Kvinnen valgte å klage sakene videre til Nasjonalt utvalg for gransking av uredelighet i forskning. Den første avgjørelsen kom i mars 2024, og ble en seier for kvinnen. Granskingsutvalget konkluderte med at hun ikke hadde opptrådt vitenskapelig uredelig. I tillegg kom utvalget med en institusjonell anbefaling om relasjonen mellom HR og forskningsetikk
To måneder senere, i mai i 2024, ble resultatet motsatt. I denne saken konkluderte Granskingsutvalget med at kvinnen hadde «opptrådt vitenskapelig uredelig». Kort oppsummert hadde kvinnen i forbindelse med revidering av en artikkel, fjernet stipendiaten som opprinnelig var oppført som førsteforfatter fra forfatterlisten. I stedet ble stipendiaten takket under «acknowledgements». Tidsskriftet reagerte, og det hele endte med at kvinnen trakk manuset tilbake.
«not trustworthy», «zero credibility»
Episode på episode brettes ut i Kluges rapport.
Advokatene har identifisert 13 forskjellige hendelser der kvinnen «opptrer så kritikkverdig at det er i strid med arbeidsmiljøloven (aml.) § 4-3 (3), som forbyr å utsette ansatte for «utilbørlig opptreden».»
Ikke alt er direkte relatert til veilederoppdraget. I en av episodene blir kvinnen sint fordi en av stipendiatene har satt pappesker foran nødutgangen. Pappeskene ble tema i et gruppemøte den påfølgende dagen, og i munnhuggeriet som fulgte skal en av stipendiatene ha begynt å gråte.
Kluges vurdering av episoden er som følger: «Vi legger til grunn at hendelsen skjedde slik den er beskrevet av stipendiatene, herunder at [kvinnen] blant annet sa til [stipendiaten] at «You are talking junk, and you always do that». Dette er en helt uakseptabel kommunikasjonsform og innebærer et klart brudd på både aml. § 4-1 og § 4-3.»
Advokatene tar ikke alt varslerne rapporterer like alvorlig. Rapporten inneholder også vurderinger av typen: «Tonen i e-post 3.10.22 bidrar neppe til et godt arbeidsmiljø i gruppen, men er muligens innenfor det en stipendiat må tåle.»
I forbindelse med Kluges undersøkelser har kvinnen kommet med flere generelle kommentarer til varslernes troverdighet, går det fram. Blant annet gjengis følgende fra et notat:
«I claim that nothing these accusers say is trustworthy; I can prove that they are lying on multiple counts, the exact opposite of what they claim has happened in reality. These accusers are not trustworthy and have zero credibility. It is not surprising that two more students needed to be to added to give this charade at least some symbolic substance, since the anecdotes and records of inner voices added as evidence are pathetic».
– Ikke gærent å skjelle ut en stipendiat
Hovedinnholdet i Kluge-rapporten dreier seg om kommunikasjon mellom varslerne og den omvarslede, konstaterer Gottschalk i forskningsartikkelen. Dessverre mangler Kluge innsikt i dynamikken i veilederforholdet, hevder han.
Helt uvitende er Kluge riktignok ikke. For også advokatene er åpne for at et visst ubehag er en naturlig del av arbeidshverdagen. De skriver for eksempel at «Ph.D-stipendiater [må] være mottakelige for faglig og akademisk kritikk».
Kluge setter tilsynelatende likevel grensen et annet sted enn Gottschalk.
– Jeg tror aldri hun tråkket over i personlige angrep, som «så stygg du er» eller «ha på deg andre klær». Jeg oppfattet at det var mer sånn «det du presenterte var for dårlig», sier professoren.
– Og det må ph.d.-studenter finne seg i?
– Det er ikke gærent å skjelle ut en doktorgradsstipendiat. Det er tross alt den høyeste utdanningen du kan få i Norge. Men så må du selvfølgelig også gjøre en ting til, som hun kanskje ikke har gjort godt nok. For det er ikke bare å si «dette holder ikke». Man bør også sette studenten på et eller annet videre spor. Roe dem litt ned etter et kraftig budskap, oppfordrer Gottschalk.
– Hun hadde skaffet pengene
Slik Gottschalk kjenner saken, vil han ikke bestemt si at det var feil å si opp kvinnen:
– Det er grenser for hvordan man kan oppføre seg. Og sånn sett er det greit at hun blir sagt opp. På den annen side er det jo enerne vi bør beskytte. Det er enerne som drar de andre etter seg, og det er ingen tvil om at hun er en ener, poengterer han og viser til at forskningsgruppen med kvinnens navn lyktes i å hente inn millioner fra Forskningsrådet.
– Hun hadde skaffet pengene, og det er jo det det handler om der nede i Gaustadbekkdalen, ikke sant? Stipendiatene var i gang, og alt var egentlig bare fryd og gammen. Det var bare oppførselen hennes som ikke ble ansett akseptabel her i landet, bemerker professoren.
– Det er kanskje den samme oppførselen som skal til for å skaffe penger?
– Ja, nettopp! utbryter Gottschalk.
Så hvordan kunne det gå så galt? spør han videre og har svaret selv: Det handler om ledelse.
Ved å outsource undersøkelsen av varslene, har UiO-ledelsen abdisert fra ledelse og med det fått konflikten til å eskalere, hevder BI-professoren.
Savner tenkning «utenfor boksen»
Fra tid til annen blir Gottschalk kontaktet av folk på UiO som «oier seg» over ledelse.
– Problemet er måten ting blir håndtert. Det er mulig det er verre primadonnaer på UiO enn her på BI. Men det er også ledelsesmessig ikke all verden å håndtere primodonnaer, poengterer han og forteller om en «sær» medarbeider han selv knakk koden til på en tidligere arbeidsplass:
– Jeg fant ut at han likte sushi, og så gikk vi på japansk restaurant og drakk og spiste. Det er litt sånn «utenfor boksen»-tenking jeg savner når jeg hører om noen av disse tilfellene på UiO. Framfor å gå på sushirestaurant eller ta en kaffe, sender UiO-lederne en mail eller kaller inn til møte. Det er ikke ledelse.
Også denne saken kunne vært løst på klokere vis, vurderer professoren.
– Varsler skal selvfølgelig undersøkes og tas alvorlig. Men det kan hende det holder at du prater med noen. Du behøver ikke hyre advokater eller faktaundersøkere, sier han.
At UiO selv kan ha noe skyld i at det gikk som det gikk, kan også trekkes ut av Forskningsetisk utvalgs årsrapport for 2023.
I begge sakene der kvinnen felles retter utvalget også kritikk mot UiO. I årsrapporten står det:
«Videre rettet FEU kritikk mot UiO for manglende oppfølging av forskergruppa, som var organisert på tvers av fakulteter. FEU var også kritiske til at samme person hadde fått personalansvar, vært leder av forskningsgruppa og av det eksternt finansierte prosjektet i tillegg til å få rollen som hovedveileder. Dette ga en risiko for dysfunksjonelle avhengighetsforhold og isolasjon av nyrekrutterte forskere.»
Den oppsagte kvinnens advokat Ingvild Opøien opplyser til Uniforum at hennes klient ikke ønsker å uttale seg på nåværende tidspunkt.
