På vegne av hvem drives et universitet?

Min posisjon inn i denne diskusjonen er at jeg absolutt har skoene på. Jeg er studieprogramansvarlig for tverrfaglig videreutdanning i palliativ omsorg ved NTNU, campus Gjøvik. En av de studieprogrammene som har vært foreslått nedlagt siden juni i år. Endelig beslutning fra fakultetsstyret kom for en uke siden.

Nedleggelsene ved MH fikk ja i fakultetsstyret

Hvem er målgruppen vår?

Men når jeg stiller dette spørsmålet her er det på et overordnet nivå. Hvorfor har vi i det hele tatt universiteter og høgskoler? Hva er samfunnsnytten av å utvikle kunnskap og formidle dette til samfunnet. Idiotisk spørsmål som har opplagte svar. NTNU har dog slagordet: «Kunnskap for en bedre verden!». Men jeg mener faktisk alvor ved å stille nettopp dette. Det er når krybben er tom at det blir tydelig hva det er som driver oss og hva det er som styrer oss. Tilleggsspørsmålet knyttet til økonomibegrunnelsene er: Når en skal legge ned virksomhet med økonomi som utgangspunkt så blir det jo viktig å vise hvordan en tenker. Da blir det tydelig hva en prioriterer. Da kan alle både internt og eksternt forholde seg til det som presenteres. Når det ikke skjer eller oppfattes som troverdig – da må de ansvarlige forvente spørsmål. Er det studenter som er målgruppen, det vil si søkere til kunnskap, de som i fremtiden potensielt vil utvikle denne videre og så videre? Er det kunnskapsproduksjon som forskning som er styrende? Eller er det overordnede samfunnsmessige forventninger, utfordringer som ligger til grunn for både kunnskapsutvikling og formidling?

Som et helsevesen uten pasienter

La meg bruke eksempler fra en virkelighet jeg kjenner godt - helsetjenesten. Universitetet er ikke rene forskningsinstitusjoner, det er det andre organisasjoner som er. Altså er søkere, pågående studenter og mulige ferdige kandidater noe som universitetet må være opptatt av. Derfor er søkertall, gjennomstrømning og ferdig uteksaminerte kandidater noe studieadministrasjonen er opptatt av. Det blir derfor vanskelig å forholde seg til økonomiargumentet når studietilbud som rammes skårer høyt på ovennevnte parametere. Et universitet uten studenter er som et helsevesen uten pasienter.

Hva styrer prestisjehierarkiet?

Hva en prioriterer speiler også et internt liv på det enkelte universitet/høgskole. Bruker vi helsetjenestemetaforen igjen, så er det en kjent sak at en her snakker om et hierarki hvor begreper som prestisjesykdommer kan være et eksempel på. Kanskje vi skal være så ærlige at vi snakker sant om hva som blir prioritert og ikke.

Føler seg overkjørt i nedleggelsesprosess

Tar egentlig universitetet sitt samfunnsansvar?

Når sitter jeg og hører rektor Grande snakke om: «Akademisk frihet ...» som er kjente formuleringer. En frihet ansatte ved universiteter og høgskoler med rette har satt stor pris på. Men hvis den akademiske friheten betyr at eksempelvis NTNU med en visjon om å gjøre verden bedre ikke løfter blikket og ser virkelighetens verden, da må en stille disse enkle overordnede spørsmålene – som ikke er hverken enkle eller lette å svare på. Hva trenger samfunnet? Hvilke utfordringer møter vi som enkeltpersoner, lokalt, nasjonalt og globalt? Jeg har selv sittet i offentlige utvalg og gitt innspill på nasjonale meldinger. Utfordringsbildet er kjent, storsamfunnets forventninger til kompetanse innen mitt felt er klart. Da har vi en forpliktelse til å svare på denne.

Takk for meg!

Jeg takker snart for meg – fra NTNU og studieprogramansvarlig (Tverrfaglig videreutvikling i palliativ omsorg med ambisjon om å få opp et nasjonalt masterprogram); en utdanning med høye søkertall (høst 2024 var det 5 søkere fra hele landet pr studieplass), svært høy gjennomstrømning og over 80 prosent som ønsker en utdanning med mastergrad. Våre ferdigutdannede kandidater representerer kompetanse som er kritisk for å møte dagens og fremtidens utfordringer. Vi skal alle dø en dag – vi ønsker alle å ha et verdig liv på veien dit.