Bærekraft i studiene - Vi tror det er på høy tid at NTNU tar grep

«Fanden vet hva bærekraft betyr», skrev Arve Hjelseth i et debattinnlegg og fikk svar fra Helge Brattebø og Stig Larssæther fra NTNU Bærekraft. Brattebø og Larssæther går gjennom både historien til og status for dagens rammeverk med 17 mål og 169 delmål. Poenget til Hjelseth synes å være at dette er så altomfattende at det er vanskelig å se noen retning. Tilsynelatende kunne det argumentet vært forsterket med å vise at det finnes en rekke indikatorer for delmålene (i SSB-Notat 2015/01 er 232 indikatorer gjennomgått) som i ulik grad er reelt målbare.

Brattebø og Larssæther avslutter sitt tilsvar med å påpeke at forskning og kunnskapsproduksjon innen bærekraftfeltet må bidra «med konstruktive og kritiske analyser av både koblingene og konfliktlinjene mellom ulike bærekraftsmål».

Dette er en krevende oppgave. Vi må ikke bare kunne se hvordan vi arbeider med og bidrar til å nå det enkelte målet, vi må samtidig ha oversikt nok til å vite at det ikke samtidig bidrar til å svekke andre. Hva betyr dette for undervisningen på NTNU?

Flere studieprogram har trukket fram bærekraft som sentralt i undervisningen. Vi har også valgt å gjøre dette på masterprogrammet i «Bærekrafts-, arbeidsmiljø- og sikkerhetsledelse». Vi definerer bærekraftsledelse som hvordan industribedrifter, næringsliv og offentlige virksomheter utvikler strategier, fastsetter mål og gjennomfører omstillingsprosesser for å nå sine mål innenfor miljøpåvirkning, sosiale og økonomiske forhold. Bærekraftsmålene brukes da som et rammeverk hvor vi plasserer våre emner i en kontekst og utvikling av strategier og bruk av verktøy skjer i lys av dette. Vi er tydelige på hva våre studenter forventes å lære, men gjennom det også hva de ikke forventes å lære når det gjelder bærekraft. Og her har vi, og NTNU som helhet, en utfordring.

Hun tok doktorgrad i bærekraft for 25 år siden. Nå er hennes forskning brennaktuell

For å løse bærekraftsutfordringene må studentene vi sender ut i arbeidslivet se hvilken rolle de kan spille ut fra sin fagbakgrunn – hvor kan de med sine kunnskaper og ferdigheter bidra til at vi faktisk når de målene vi har satt oss. Her kan vi på det enkelte emnet bidra med det vi kan best – lære bort faget og vise hvilken rolle den aktuelle kunnskapen har for å bidra til en bærekraftig utvikling. På vårt masterstudium har vi gått gjennom emne for emne og sett hvilke bærekraftsmål fagene bidrar med kompetanse på. Men dette er ikke nok, for som Brattebø og Larssæther påpeker - det trengs også analyser av koblinger og konfliktlinjer.

For å ta oss som eksempel – hos oss lærer studentene hvordan de med et virksomhetsperspektiv systematisk kan jobbe med å sikre menneskers helse, miljøet og samfunnet omkring oss på en forsvarlig måte. Hvordan skal de sikre at arbeidstakere ikke blir eksponert for skadelige forbindelser, hvordan systematisk jobbe for at ulykker ikke inntreffer, og hvordan kan virksomheten systematisk redusere miljøpåvirkningen. Men de lærer ikke å jobbe med dette på et samfunnsnivå. Og for å dra det videre – de lærer så godt som ingenting om hva som skal til for å redusere ulikhet, hvordan sikre rettferdighet og et kulturelt mangfold, og om de vil bidra til fattigdomsbekjempelse er det i beste fall indirekte gjennom trygge jobber.

Vi tror det er på høy tid at NTNU tar grep og sikrer et tilbud hvor alle studentene kan lære om de komplekse utfordringene vi står overfor. Ja, dette vil bli overfladisk siden det ikke kan sikre dypdykk i 17 mål, 169 delmål og 235 indikatorer, men det vil plassere den dybdelæringen de har i sine respektive profesjoner og disipliner i en kontekst. Hvilken rolle kan de ta når de går ut i yrkeslivet, og hvilke andre disipliner vil de trenge samarbeid med. Dette trekkes fram både i arbeidet både med Framtidens teknologistudier og Fremtidens HUMSAM-studier. Vi vil oppfordre til fortgang i dette arbeidet.