Eventyret om studentene som skulle finne bærekraften

Hva de enn gjorde og hvor de enn snudde seg, så syntes de ikke lenger at de kunne de se bærekraften. Da tenkte de at her må vi gjøre noe. Så kalte de til seg 47 sveiner og jomfruer og sendte dem ut i verden for å lete etter bærekraften. Sveinene og jomfruene var slike som kunne kalle seg studenter, og universitetet sa til studentene at kunne de finne bærekraften, så skulle de få brev på at de heretter kunne kalle seg doktorer. Så la de i vei studentene, ut i verden for å lete etter bærekraften.

Sveinene og jomfruene visste ikke helt hva bærekraften var for noe, så først måtte de finne ut hva de var på leting etter.

- La oss gå til landsmoderen og spørre henne hva bærekraften er for noe, for om vi vet hva vi leter etter, så blir det mye lettere å finne det, sa en av studentene. Det syntes de andre var klokt sagt, og så la de i vei for å finne landsmoderen. Hun var en vis gammel kone, for hun hadde en gang sagt at bærekraften var viktig.

Da de kom til landsmoderen, spurte de som de var blitt enige om. Men landsmoderen var heller ikke god til å forklare for dem hva bærekraften var for noe. Når hun snakket, kom ordene ut i lange og kloke setninger som studentene ikke helt forsto meningen med. Men såpass forsto de at bærekraften var viktig, og dermed dro de videre ut i verden på leting etter den.

Avspark for Ph. D-program på bærekraft

Etter å ha reist over land og hav, kom de fram til en stor by der mye folk hadde samlet seg for å bli enige om hvordan alle kongerikene i landet skulle ordne seg. Noe av det de var enige om var at bærekraften måtte alle passe godt på. Nå skjønte studentene at bærekraften måtte være i alle de tingene som var verdt å samle på og som gjorde menneskene lykkelige. Når de nå hadde skjønt hvor bærekraften måtte være for at menneskene skulle være lykkelige, la de igjen av sted for å finne den.

Langt om lenge kom de fram ei bru over en brusende låg. Brua var laget av tre, og da de kom dit, fikk de høre at å bygge bruer av tre var bærekraft, for tre var det alltid nok av i verden. Da ble studentene glade, for endelig trodde de at de hadde funnet bærekraften. Men så skjedde det en dag at brua ramla i hop og ned i lågen. Det hadde kjørt ei stor vogn ut på brua og så viste det seg at brua ikke kunne bære den. Da skjønte studentene at det ikke var bærekraft i brua likevel, sjøl om den var laget av tre. Så måtte de ut igjen og de la av sted.

De reiste langt og vidt og det gikk tre vintre og tre somre til de igjen var hjemme på universitetet. Det hadde ikke vært lett å skjønne om det virkelig var bærekraften de fant når de syntes å finne noe som kunne være bærekraften. Men nå hadde de brukt opp alle skillingene som de hadde fått med seg da de la ut. Alle som styrte på universitetet, var veldig spente på om studentene hadde funnet bærekraften og hvor den i så fall hadde vært. Det var ikke så mange andre igjen på universitetet enn de som styrte, for de siste tre årene hadde alle skillingene som universitetet hadde til dem som samlet kunnskap, blitt brukt til å lete etter bærekraften.

Til sist kom studentene fram med hvert sitt brev, 47 i tallet, der de hadde skrevet ned hvor de hadde funnet bærekraften. Alle hadde de sin historie å fortelle om hvor de hadde funnet den. Men felles for alle historiene var det at bærekraften bare kunne finnes om universitetet samlet kunnskap om det indre og det ytre av alt som finnes i naturen. Det syntes de som styrte universitetet var kloke tanker og så tenkte de at det skulle de gjøre. Men de hadde ikke hatt skillinger å gi til dem som samlet kunnskap om verden i de årene mens studentene var ute og lette. Og i mellomtiden hadde de som samlet kunnskap vært nødt til å finne seg annet å gjøre. Men slik gikk det til at universitet endelig forsto at det er kunnskapen som gir bærekraft og ikke omvendt.

Les ytringer og artikler om bærekraft i UA

Fanden vet hva bærekraft betyr