Ble tilbudt forfatterskap for at NTNU skulle ta regninga

- Varsellampene skulle nok ha blinket tidligere enn de gjorde. Det er litt flaut å se tilbake på det nå i ettertid. 

Det sier forsker Trine Moholdt ved Fakultet for medisin og helsevitenskap på NTNU. I fjor ble hun kontaktet av en forsker ved et tyrkisk universitet som tilbød henne å delta som medforfatter på minst ti artikler i løpet av året. 

Den utenlandske forskeren, som vi har valgt å ikke identifisere, forteller til Universitetsavisa at en viktig motivator var å få NTNU til å betale for publiseringskostnadene.

- Det kan bli mye penger etter hvert, med tanke på at det koster rundt 20 000 til 40 000 kroner å publisere en artikkel, utdyper Moholdt.

Universitetsavisa har tidligere skrevet om den tidligere NTNU-postdoktoren Fatima, som skal ha misbrukt publiseringsordningen til NTNU for over en halv million.

- Lett å være etterpåklok

Moholdt er treningsfysiolog og fysioterapeut, og forsker på behandlende medisin for livsstilssykdommer og hvordan trening kan være forebyggende. I den sammenheng er det ikke sjelden at hun samarbeider med andre forskere, både innenlands og utenlands.

I februar i fjor ble hun kontaktet av en forsker fra Tyrkia som ønsket å samarbeide med henne om forskning på biostatistikk og kunstig intelligens innen medisin og idrettsvitenskap. UA har fått se e-postene mellom Moholdt og den utenlandske forskeren.

- Vi blir ofte oppfordret til internasjonalt samarbeid, så svaret mitt til forskeren var i utgangspunktet positivt.

Når Moholdt ser tilbake på interaksjonen i ettertid ville hun svart annerledes.

- Men det er lett å være etterpåklok, forteller hun.

Allerede i første e-post spurte forskeren om Moholdts universitet hadde midler til å betale publiseringsavgiftene for noen artikler de ville ha publisert.

- Da jeg forklarte at den korresponderende forfatteren må være tilknyttet NTNU for å dekke publiseringsavgiften, ønsket hun at jeg skulle stå som korresponderende forfatter på flere artikler som allerede var klare til å sendes inn til ulike tidsskrifter, forteller Moholdt.

Moholdt ble bedt om å bidra med å skrive en introduksjon eller diskusjonsdel til artiklene. Ellers var forskningen allerede ferdigstilt, opplyste forskeren til henne.

Forskeren ville ha henne med på minst ti artikler i løpet av året. Til tross for at Moholdt ble mer og mer skeptisk, fortsatte hun å svare på e-postene.

- Det kunne jo hende at det var en kjempebra lab med masse folk som gjorde fin forskning, og at de bare slet med å publisere fordi de ikke hadde penger eller fordi de trengte hjelp med å skrive på engelsk, teoretiserer hun.

Ble stadig mer skeptisk

Moholdt hadde flere bekymringer rundt samarbeidet, som hun uttrykte til forskeren. Hun mente blant annet at bidraget hun ble bedt om ikke var stort nok for å oppfylle kriteriene for medforfatterskap.

Det finnes store variasjoner mellom fagfelt når det gjelder hva forfatterskap på en artikkel kan innebære.

Trine Moholdt, som mange andre forskere innen medisin, forholder seg til Vancouver-anbefalingene for medforfatterskap. I situasjonen med den utenlandske forskeren mener hun kriteriene for medforfatterskap åpenbart ikke var oppfylt. Likevel tror Moholdt det er en betydelig gråsone.

- Det finnes ikke en fasit. Det er mange som har navnet sitt på ting de ikke har bidratt mye til.

Forskeren fra det tyrkiske universitetet forsøkte å imøtekomme Moholdts bekymringer. 

- Det var masse e-poster fram og tilbake. De ønsket at jeg skulle bidra til en studie ved å kun skrive deler av en artikkel uten å ha hatt noe med forskningsarbeidet å gjøre. Jeg forklarte at jeg ikke var komfortabel med å gjøre det når jeg ikke hadde mer innsikt i selve datainnsamlingen.

Etter hvert som korrespondansen fortsatte, ble hun stadig mer skeptisk til å sette navnet sitt på forskningen. Likevel sa hun seg villig til å gi tilbakemelding på en av artiklene hun hadde blitt tilsendt, som hun endte opp med å gi krass kritikk.

Hun mente forskernes tolkning av funnene ikke var støttet av det datamaterialet de hadde samlet inn og at artikkelen trengte mange forbedringer før den kunne publiseres.

Kun tre dager etter at Moholdt hadde sendt sine tilbakemeldinger ble artikkelen ifølge UAs undersøkelser sendt inn til tidsskriftet Journal of Biological Regulators and Homeostatic Agents. Artikkelen, som nå er publisert, ser ikke ut til å ha blitt endret på slik Moholdt foreslo.

Lette etter samarbeidspartner på NTNUs nettsider

Universitetsavisa har vært i kontakt med forskeren fra det tyrkiske universitetet. Hun forteller at hun opplevde at Moholdt avviste samarbeidet, og forklarer at det var derfor de ikke brukte tilbakemeldingene hennes på den publiserte artikkelen.

- Jeg opplevde Moholdt som negativ til samarbeid. Dermed endte vi ikke opp med ta med endringsforslagene hennes.

Forskeren forteller at hun hadde to grunner for å ta kontakt med Moholdt: For å forbedre artiklene de ønsket å publisere, samt diskutere muligheter for at Moholdt kunne dekke kostnaden til publiseringsavgiftene.

- Jeg fant Moholdt og forskningsgruppen hennes gjennom NTNUs nettsider, og så at vi jobbet innenfor like forskningsområder. Jeg tror vi kan oppnå høyere kvalitet dersom vi kan revidere og forbedre artiklene med innspill fra en ekspertforsker, skriver forskeren på e-post til Universitetsavisa.

Trengte økonomisk støtte

Hun skriver også at forskere i Tyrkia trenger finansiell støtte til publisering, og at hun håpte at Moholdt kom til å ønske et langvarig samarbeid. Hun bekrefter at dette var en like viktig grunn for at hun tok kontakt.

- Støtte fra deres universitet hadde vært bra for internasjonalt forskningssamarbeid, skriver hun.

Forskerens universitet støtter ikke publisering økonomisk. Dermed er de nødt til å skaffe finansiering på annet vis.

- Noen ganger får vi rabatt på publiseringsavgiften etter at vi har deltatt i fagfellevurdering av artikler. Noen ganger har en medforfatter avgiftsfritak, og noen ganger klarer vi ikke få tak i finansiering.

På tidspunktet hun tok kontakt med Moholdt hadde de ingen andre alternativer for å finansiere publiseringen av artiklene sine.

- For oss er det helt nødvendig at en av våre medforfattere har tilgang til midler for å betale publiseringsavgiften, skriver forskeren videre.

Et nytt skille mellom forskere

Det er ikke bare forskeren fra det tyrkiske universitetet som leter etter medforfattere som kan ta publiseringsregninga. På forumene til Research Gate, et sosialt medium for forskere, er det flere som åpent søker slike medforfattere. 

UA har funnet foruminnlegg fra flere forskere som tilbyr medforfatterskap på artikler de jobber med, mot at noen hjelper dem med å dekke publiseringsavgiften (se eksempler under).

Matthias Kaiser er professor emeritus ved UiB, og har lenge jobbet med vitenskapsetikk. I 2018 jobbet jobbet han med «Den landsomfattende undersøkelsen om etikk og integritet i forskning». Ifølge ham har åpent tilgjengelig forskning skapt et skille mellom hvem som kan få publisert forskningen sin og ikke. Dette mener han er svært problematisk.

- Det var lenge trodd at åpen publisering skulle hjelpe det globale sør. Det har ikke vært tilfelle. Selv om forskere fra økonomisk dårlig stilte land har stor nytte av åpent tilgjengelig forskning, er de i mange tilfeller forhindret i å ta del i forskningen selv.

Ifølge Kaiser er det også problematisk for forskningssamarbeid at det er skjevheter når det kommer til betalingsevne.

- Da er det viktig å være sikker på at samarbeidet ikke er basert på at du kan bidra med finansiering. Det er viktig at alle er en aktiv del av forskerteamet. Om du blir spurt om å være medforfatter på et prosjekt bare fordi du er fra Norge og kan dekke publiseringsavgiften, kan det absolutt defineres som gaveforfatterskap, sier han.

- Ligger et ansvar i å være medforfatter

Helst burde man som forsker alltid være med på et forskningsprosjekt fra starten av. 

- Det er viktig at det bygger på et reelt samarbeid, slår Kaiser fast.

Det er særlig et skille når det kommer til empiriske vitenskaper, forskning som bygger på observasjon, erfaring eller eksperiment.

- Her er det mange viktige spørsmål som det vil være viktig for medforfatterne å være involvert i, som metode, personvern og ulike regelverk.

Baksiden av åpen publisering

Forsker skal ha misbrukt støtteordning: Kostet NTNU en halv million

Til syvende og sist er Kaiser tydelig på at det ligger et ansvar i å være medforfatter.

- Ulike former for gaveforfatterskap eller kjøp og salg av forfatterskap undergraver denne ansvarligheten.

Erfarer at norske forskere ofte tar regninga

Universitetsbibliotekar ved Universitetet i Innlandet (INN), Per Steineide Refseth, har lenge engasjert seg i temaer rundt vitenskapelig uredelighet. Han kan fortelle at det finnes et voksende marked for kjøp og salg av forfatterskap på verdensbasis, men at mye av aktiviteten er vanskelig å dokumentere.

Han sier en av de største driverne for utviklingen har vært bruken av publiseringsavgifter, som har økt betraktelig de siste årene. Dette kan gjøre norske universiteters ordninger for å betale for publiseringsavgifter  ettertraktede.

- Det er enkel logikk at forskere fra rike land har større mulighet til å dekke disse avgiftene. Min erfaring er at norske forskere ofte tar regninga når de samarbeider med forskere fra fattigere land, sier Refseth.

For at et norsk universitet skal ta regninga for en artikkel, må forskeren som tilhører universitetet stå som korresponderende forfatter. Samtlige universiteter definerer korresponderende forfatter som den som er ansvarlig for å sende inn manuskriptet og ha kontakt med tidsskriftet gjennom publiseringsprosessen.

Ifølge Refseth er det vanlig at spørsmålet om hvem som står som korresponderende forfatter på en artikkel først og fremst er et praktisk spørsmål.

- Vanligvis er det forfatteren med hovedansvaret for artikkelen som er korresponderende. Men det kan være andre hensyn som gjør at dette ikke alltid er tilfelle. Å være korresponderende forfatter er først og fremst et administrativt arbeid, som normalt utføres av forfatteren med hovedansvaret for artikkelen. Eventuelt av en forfatter med erfaring med publisering, forklarer han.

Hvem som skal betale publiseringsavgiften kan også være en grunn for å stå som korresponderende forfatter, ifølge Refseth.

- Om forskere fra Norge samarbeider med forskere fra institusjoner uten støtteordninger for publisering, kan det være at forskeren fra Norge er korresponderende forfatter, forklarer han.