Streng kontroll av publisering er ikke riktig medisin

Gjennom flere artikler har Universitetsavisa satt søkelyset på uheldige sider ved åpen publisering. Vi har blant annet fått innblikk i et reelt eksempel på misbruk av NTNUs publiseringsordning. Det er bra at forskningsetikk får oppmerksomhet, og at eksempler på brudd på forskningsetikkens normer blir belyst på denne måten. Det bidrar til større bevissthet og bedre praksis.

Forsker skal ha misbrukt støtteordning: Kostet NTNU en halv million

Aller først vil jeg minne om at 80 prosent av forskningen ved NTNU har blitt åpent tilgjengelig etter at Plan S ble innført. Det er bra for samfunnet og resten av verden, og det er i praksis kunnskap for en bedre verden. Men jeg vil understreke at dette ikke bare handler om at allmennheten og forskere fra for eksempel det globale sør får tilgang til forskning uten å betale. Det er også viktig at vi beholder rettigheter til arbeidet vi produserer, og gjennom det utfordrer den skjeve makten forlagene har fått i bransjen.

Forskere ved NTNU publiserer rundt 6000 vitenskapelige artikler i året. NTNU betaler for cirka en tredjedel av artiklene gjennom publiseringsordningen vår. Dette er artikler der den korresponderende forfatteren er tilknyttet NTNU.

Tore Oksholen gir i en lederartikkel 28. februar inntrykk av at dette er en dysfunksjonell ordning som er lett å utnytte, og at jeg som rektor lukker øynene for misbruk av ordningen. Det stemmer ikke.

Når en forsker ønsker å bruke publiseringsordningen vår, sjekker vi om forskeren er tilknyttet NTNU. Det er en enkel kontroll. Det er derimot ikke like enkelt å vurdere om den aktuelle publikasjonen er tilknyttet et arbeid hvor NTNU-forskere reelt har bidratt i henhold til Vancouveranbefalingene. Anbefalingene slår fast hvilke kriterier som må være oppfylt for at man skal kunne være medforfatter på en publikasjon.

Vi kan etablere en kontrollordning der ledere på institutter eller i fagmiljøer må forhåndsgodkjenne hver publikasjon som skal få støtte gjennom publiseringsordningen. Men vil vi ha en manuell, kostbar, tidkrevende og byråkratisk ordning der ledere kan ende opp med å godkjenne – uten at misbruk av ordningen avdekkes? Hva vil en slik kontrollordning gjøre med ansattes akademiske frihet til å publisere hvor de selv ønsker?

UAs artikler om baksiden av åpen publisering

Det vanskelige med et slikt kontrollregime er at en leder da må ta på seg et ansvar som egentlig ligger til forfatterne. Det er forfatterne som har forutsetninger til å vurdere hvem som har bidratt med hva. Hvordan skal en leder ha tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for å si at en publikasjon er ok eller ikke? Lederen må da sikre seg et objektivt grunnlag for å kunne gå god for arbeidet. Det vil kreve en betydelig innsats fra mange, hvis dette skal være vanntett også etisk: Lederen kan ikke krysse av uten å vite at beslutningsgrunnlaget er korrekt. Å lage et system der en leder godkjenner uten kunnskap om prosessen, er etisk betenkelig.

De fleste journaler krever i dag at den som krysser av som forfatter, har gjort slike vurderinger i forkant. Dette er et tillitsbasert system, der man ofte må legge ved en beskrivelse av rollen til forfatterne – «authors contributions». Det vil si at forfatterne utfordres på etikken knyttet til publisering.

Eventuelle tiltak mot misbruk av publiseringsordningen vår må være proporsjonale. Vi har allerede sagt at vi skal se på rutinene våre i lys av saken som Universitetsavisa har skrevet om. Universitetsbiblioteket vurderer også, uavhengig av denne saken, om det finnes verktøy som kan gi oss enklere helhetlig oversikt over publiseringer i de åpne avtalene våre.

Det er vel og bra. Men den aller viktigste løsningen på utfordringen, er kontinuerlig og grundig arbeid med forskningsetikk. Der står opplæring helt sentralt. Så enkelt, og likevel så vanskelig. Forskningsetikk har vært et prioritert område ved NTNU i lang tid, og det skal løftes enda høyere på agendaen i tida framover. Vi har allerede jobbet med kurs, rutiner og bevisstgjøring – dette skal vi bli enda bedre på.

Jeg enig med Oksholen i at såkalte diamant-tidsskrifter er bra, men diamantpublisering i seg selv bidrar ikke til bedre forskningsetikk.