Ytring
Streng kontroll av publisering er ikke riktig medisin
Vi tar misbruk av NTNUs publiseringsordning på alvor. Men løsningen er ikke et byråkratisk kontrollregime som kan oppleves som en innskrenking av akademisk frihet – og som ikke hindrer misbruk på en effektiv måte, skriver rektor Tor Grande.
Den aller viktigste løsningen på misbruk av publiseringsordningen er kontinuerlig og grundig arbeid med forskningsetikk, skriver rektor Tor Grande.
Foto: Kamilla Østerberg
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Gjennom
flere artikler har Universitetsavisa satt søkelyset på uheldige sider ved åpen
publisering. Vi har blant annet fått innblikk i et reelt eksempel på
misbruk av NTNUs publiseringsordning. Det er bra at forskningsetikk får
oppmerksomhet, og at eksempler på brudd på forskningsetikkens normer blir
belyst på denne måten. Det bidrar til større bevissthet og bedre praksis.
Aller først vil jeg minne om at 80 prosent av forskningen
ved NTNU har blitt åpent tilgjengelig etter at Plan S ble innført. Det er bra
for samfunnet og resten av verden, og det er i praksis kunnskap for en bedre
verden. Men jeg vil understreke at dette ikke bare handler om at allmennheten
og forskere fra for eksempel det globale sør får tilgang til forskning uten å
betale. Det er også viktig at vi beholder rettigheter til arbeidet vi
produserer, og gjennom det utfordrer den skjeve makten forlagene har fått i
bransjen.
Forskere ved NTNU publiserer rundt 6000 vitenskapelige
artikler i året. NTNU betaler for cirka en tredjedel av artiklene gjennom
publiseringsordningen vår. Dette er artikler der den korresponderende
forfatteren er tilknyttet NTNU.
Tore
Oksholen gir i en lederartikkel 28. februar inntrykk av at dette er en
dysfunksjonell ordning som er lett å utnytte, og at jeg som rektor lukker
øynene for misbruk av ordningen. Det stemmer ikke.
Når en forsker ønsker å bruke publiseringsordningen vår,
sjekker vi om forskeren er tilknyttet NTNU. Det er en enkel kontroll. Det er
derimot ikke like enkelt å vurdere om den aktuelle publikasjonen er tilknyttet et
arbeid hvor NTNU-forskere reelt har bidratt i henhold til Vancouveranbefalingene.
Anbefalingene slår
fast hvilke kriterier som må være oppfylt for at man skal kunne være
medforfatter på en publikasjon.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Vi kan etablere en kontrollordning der ledere på institutter
eller i fagmiljøer må forhåndsgodkjenne hver publikasjon som skal få støtte
gjennom publiseringsordningen. Men vil vi ha en manuell, kostbar, tidkrevende og
byråkratisk ordning der ledere kan ende opp med å godkjenne – uten at misbruk
av ordningen avdekkes? Hva vil en slik kontrollordning gjøre med ansattes akademiske
frihet til å publisere hvor de selv ønsker?
UAs artikler om baksiden av åpen publisering
Det vanskelige med et slikt kontrollregime er at en leder da
må ta på seg et ansvar som egentlig ligger til forfatterne. Det er forfatterne
som har forutsetninger til å vurdere hvem som har bidratt med hva. Hvordan skal
en leder ha tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for å si at en publikasjon er ok
eller ikke? Lederen må da sikre seg et objektivt grunnlag for å kunne gå god
for arbeidet. Det vil kreve en betydelig innsats fra mange, hvis dette skal
være vanntett også etisk: Lederen kan ikke krysse av uten å vite at
beslutningsgrunnlaget er korrekt. Å lage et system der en leder godkjenner uten
kunnskap om prosessen, er etisk betenkelig.
De fleste journaler krever i dag at den som krysser av som
forfatter, har gjort slike vurderinger i forkant. Dette er et tillitsbasert
system, der man ofte må legge ved en beskrivelse av rollen til forfatterne – «authors
contributions». Det vil si at forfatterne utfordres på etikken knyttet til
publisering.
Eventuelle tiltak mot misbruk av publiseringsordningen vår må
være proporsjonale. Vi har allerede sagt at vi skal se på rutinene våre i lys
av saken som Universitetsavisa har skrevet om. Universitetsbiblioteket vurderer
også, uavhengig av denne saken, om det finnes verktøy som kan gi oss enklere
helhetlig oversikt over publiseringer i de åpne avtalene våre.
Det er vel og bra. Men den aller viktigste løsningen på utfordringen,
er kontinuerlig og grundig arbeid med forskningsetikk. Der står opplæring helt
sentralt. Så enkelt, og likevel så vanskelig. Forskningsetikk har vært et
prioritert område ved NTNU i lang tid, og det skal løftes enda høyere på
agendaen i tida framover. Vi har allerede jobbet med kurs, rutiner og
bevisstgjøring – dette skal vi bli enda bedre på.
Jeg enig med Oksholen i at såkalte diamant-tidsskrifter er
bra, men diamantpublisering i seg selv bidrar ikke til bedre forskningsetikk.