Om å stemme nei

Mange kan sikkert tenke: hvordan er det mulig å stemme nei til å få muligheten til 6 miliarder til et byggeprosjekt. Campussamlingssaken har gått i mange år nå.

Kampvotering endte i ja til campussamling

Det er ganske utrolig at man først de siste månedene har greid å komme med noen detaljer om innhold i prosjektet. Prosjektets utløsende behov (som det heter i prosjektpapirene) var økt faglig synergi mellom ansatte, mer tverrfaglighet, og enklere for studenter å velge fag på tvers (kombinasjon av for eksempel humanistiske fag og realfag/økonomi).

Det første punktet har vitenskapelig ansatte lenge sagt fra om at ikke har stor betydning, man er ikke er særlig avhengig av at man sitter på samme campus for å drive med tverrfaglig forskning på høyt nivå. Problemet med det siste punktet er at her har vi ikke noe dokumentasjon om hva slags behov studentene har og i hvor stor grad for eksempel siving-studenter ønsker humanistiske fag og humanister ønsker teknologiske fag. Mitt inntrykk så langt er at det er liten etterspørsel. Forskjellig krav til forkunnskaper spiller også inn. Slik sett er utgangspunktet for et ferskt styremedlem at prosjektet er svakt fundert.

Men så blir prosjektet foreslått med et omfattende innhold av spennende løsninger for bærekraft og tiltak for å redusere miljøbelastning, med stort innslag av egne forskningsprosjekter som kan finne svar på hvordan man bør bygge fremtidens hus. Motivasjonen stiger betraktelig med dette.

- Viktig at alle blir ivaretatt, sier rektor

Så kommer ny regjering, budsjettet må reduseres til halvparten og stort sett alt av smarte løsninger for energibruk og utvikling av forbedrede metoder for miljøregnskap må fjernes. Dette var hele styret enig i er veldig problematisk. Dette var en meget viktig grunn for min del til å si nei, kombinert med summen av alle de andre problematiske sidene ved prosjektet. Ledere og politikere har lenge snakket om bærekraft og at man må gjøre kraftige grep innen 2030 for å komme inn på et bærekraftig spor. Det er mye prat og fine ord og visjoner. Lite konkret handling. Det blir et overtydelig signal på dette når regjeringen ikke kan gå med på NTNUs opprinnelige miljøambisjon for prosjektet.

«Masterplan» mangler penger

Det er mange usikkerheter knyttet til prosjektet. Med den prisstigningen vi har nå er man fort i gang med kuttlisten. Og de første punktene på kuttlisten har med miljøtiltak å gjøre. Ledelsen har introdusert noe de kaller masterplan for bygg og eiendom. Her kartlegges behov for reparasjon, vedlikehold, nye bygg, ut over campusprosjektet. Denne masterplanen nevnes ofte som en løsning på det man ikke får gjort i henhold til opprinnelig campusprosjekt. Det er ikke nok penger i masterplanen til å realisere det. Det høres besnærende ut at man har en plan som går i parallell som kan rette opp viktige ting som har falt ut av prosjektet. Det er usikkert om man har finansiering til alt masterplanen skal løse.

Arbeidsplass er et viktig punkt som har stor innvirkning på trivselen til ansatte. Det er fint at ledelsen og fagforeningene har blitt enige om et mål for kontorer til ansatte, men realismen i å få til dette er usikker. Øker man antall kontorer går det ut over annet nyttig areal. Et enekontor er stipulert til å være 8 kvadratmeter. Det er ikke mye. Designet blir sannsynligvis vindu på en vegg, glassvegg og -dør på motsatt vegg, de to andre veggen er lettvegger med dårlig lydisolering. Det er da plass til en pult og stol, en liten bokhylle, kanskje en stol til.

Terry Gilliams visjon av enekontor

I den sammenheng vil jeg anbefale en fantastisk film av Terry Gilliam (fra Monty Python) : Brazil (1985). Denne er tungt inspirert av George Orwells «1984». I en scene begynner hovedpersonen i ny jobb ved Department of Information Retrieval. Han får tildelt et lite kontor. Der er det ikke plass til et helt arbeidsbord, så det er laget en slisse i veggen til nabokontoret, og en bordplate går inn i begge kontorene. Da sitter man og drar i bordplaten sin og slåss med naboen som drar i sin ende for å få nok bordplass. Filmen burde være obligatorisk pensum for alle som jobber i offentlig forvaltning. Å plassere PhD-er og post docs i kontorlandskap er en dårlig løsning. De bruker 80% av tiden til konsentrasjonsarbeid. Det er ikke mulig å lage gode løsninger for det i et åpent landskap.

Arbeidsmiljøet er under press. Misnøyen hos et stort antall ansatte øker, de er ikke imponert over ledelsens praksis. Det er veldig vanskelig å få gehør for konstruktive innspill. Ansatte har kommet med viktig informasjon om rom, kontor, læringsareal, problemer med landskap, adgangskontroll/låste dører og at student-ansatt kontakt blir vanskeligere. Dette gjelder både campusprosjektet og SPH (senter for psykisk helse). Det er mulig ledelsen oppfatter dette som utidig innblanding og støy. Da misforstår de kapitalt, og har glemt at de leder en kunnskapsorganisasjon med ansatte som besitter eksepsjonell kompetanse og mange års erfaring med hva som fungerer bra på sine institutter.

Restart bedre enn tidlig oppstart av dårlig prosjekt

Mitt inntrykk er at i kalkyler som omhandler 0-alternativet er det som taler imot alternativet maksimert (for eksempel Sweco sin rapport om kostnader ved oppussing av Dragvoll). I kalkyler og gevinstestimater ved flytting er det meste av positive effekter maksimert. Dermed blir spriket mellom flytting/ikke flytting gjort så stort som mulig.

Nå fortsetter prosessen. Jeg håper at ledelsen kan komme fram til et skikkelig energi- og miljøregnskap på løsningene som blir valgt. Dette kan være med i fremtidige analyser av store byggeprosjekter, og gi sammenligningsgrunnlag for andre prosjekter som baseres på nyere krav til bærekraft.

Jeg tror at i et 100-årsperspektiv så ville en restart av campusprosjektet bare vært en liten forstyrrelse i regnestykket med livsløpsanalyse med riving av gamle bygg, bygging av nye, virkning av den ene eller andre energinormen osv. I dette perspektivet er oppstart av et relativt dårlig prosjekt i 2024 versus oppstart av et mye bedre prosjekt noen år senere noe man kunne vurdert.