Ja takk til glassburet!

I en ytring fredag 11. oktober går Astri Elgethun hardt ut mot det hun mener er idioti fra NTNU sin side. Det ser ut til at idiotien begrunnes med at Helgasetr er bygget for å «legge opp til å feile». Som ung student i dag er vi absolutt under stort press, som Elgethun selv skriver. Flere og flere melder om psykiske utfordringer. Jeg mener Helgasetr har potensiale til å forbedre dette.

Jeg håper NTNU fortsetter med den påståtte idiotien, og ikke leter etter mulige «feil» som må «rettes opp». For hva gjør vi med oss selv og hverandre om vi ikke tillater oss å bli sett?

Argumentet om at en yogasal på bakkeplan kan oppleves som ubehagelig, har jeg full forståelse for. Hvem vil vel stå i en «hunden som ser ned», bare for å oppdage at noen tvilsomme typer står og følger iherdig med, rett utenfor vinduet? Liten oppfordring til mine med-menn: skjerpings! 

Når det er sagt, hva er galt med å bli sett på et universitetscampus? Er det ikke nettopp det vi vil? Jeg er stolt av å være student ved en internasjonalt respektert institusjon. Å vise at ungdommen med brennende iver står for å sikre fremtidens samfunn, oppleves nok som betryggende for de som vet at vi etter hvert skal ta over etter dem. For det er nemlig slik, at vi lett distraheres. Men dette er vel en treningssak de fleste av oss har bare godt av å utfordre.

Gjesteskribenten

Er vi nødt til å bygge glassbur?

Jeg vil gjerne snu på tanken om at glassburet er en overvåkningsmetode. Jeg slår heller et slag for at den lettere påtvingende eksponeringen over tid kan ha positiv effekt på det jeg opplever som en kollektiv angstfølelse hos majoriteten av studentgruppa. Hvor mange er aktive deltagere i et klasserom eller forelesningssal? Hvor mange tar ordet, og tør å kanskje gjøre feil i en større forsamling?

Og er du av typen som liker å gjemme deg bort, byr Helgasetr på mange diskré sofagrupper med vegger og slikt. Uansett, omtrent alle har headset, earplugs eller lignende, så det å forsvinne i massen er en ganske enkel oppgave. Bare se hvordan vi oppfører oss på bussen.

Om bygget er praktisk, energieffektivt og bærekraftig gjenstår å se. Teknologien har kommet lenger enn bare for noen uker siden, og det påstås at Helgasetr er bygget med materialer og metoder som sikrer et stabilt inneklima nå som vinteren er i anmarsj. Jeg vil gjerne også bemerke at «bærekraft» er like mye et sosialt begrep, som et materialteknologisk. Jeg stiller heller spørsmål ved om bygget oppfyller universell utforming på en tilstrekkelig måte.

Sjå innsida: No har det nye treningssenteret på Helgasetr opna

Innrømmer vi derimot nederlag, og stempler Helgasetr som et utdatert konsept i fremtidens campussammenslåing, er jeg redd vi ytterligere tilrettelegger for å mislykkes som unge studenter. Nettopp av den grunn at vi ikke blir utsatt for akkurat den eksponeringsterapien vi trenger; lære oss å tørre å ikke bare bli sett, men se tilbake. 

Vi er flokkdyr tross alt, og søker nære, meningsfulle relasjoner. Å stenge oss inne på hybelrom, eller skjerme undervisningsrom for all annen stimuli enn det foreleser jatter om, fjerner oss bare mer og mer fra samfunnets trygghet.

En avsluttende utfordring til mine medstudenter: Normaliser å slå av en prat med ukjente i kollektivtransporten. Et tips for å komme i gang er å før ombordstigning legge merke til et eller annet i omgivelsene du kan kommentere på eller stille spørsmål ved. 

Steg to er å i stedet for å bli stående når halve bussens seter er ledige, oppsøk blikket til de som allerede sitter der, smil, spør om du kan sette deg, og initier samtale med observasjonen du gjorde på forhånd. Ingen navn trenger å utveksles, ingen personlig historie, bare 5-8 minutter med hyggelige mellommenneskelige interaksjoner.