I den senere tid har det vært flere oppslag om studenter og juks ved bruk av ChatGPT, og i et oppslag 1.11.2023 sa Marit Reitan at vi i fremtiden må tenke nytt rundt hva som er kunnskap og ferdigheter, samt kritisk refleksjon. Dette er jeg i og for seg enig i, men «i fremtiden?» Men hvorfor så vi det ikke komme? Vi er jo kunnskapssektoren.
Selv om vi burde ha skjønt at KI kom til å komme fortsatte kunnskapssektoren som før. I et fem år gammelt opptak advarer industrimogulen Jack Ma om at utdanningsfeltet står ovenfor store utfordringer om vi ikke endrer oss. I de siste 200 årene har utdanning vært kunnskapsbasert, sier han, men vi kan ikke lære ungene å konkurrere med maskiner som er smartere. I utdanning må vi drive med det som er unikt menneskelig, da kan maskinene ikke utkonkurrere oss. Da kan ungene våre ha en sjanse, om 30 år.
I et oppfølgingsspørsmål spør møtelederen hvilke ferdigheter han da ser for seg. Svaret er verdier, å ha tro, selvstendig tenkning, teamarbeid, og å bry seg om andre. Vi kan ikke lære dette fra kunnskap, derfor bør vi drive med sport, musikk, maling, kunst. Alt vi driver med i utdanningen må være annerledes enn maskiners læring. Enhver ting maskiner kan gjøre bedre, må vi revurdere (fritt gjengitt og oversatt av meg).
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Er det kanskje likevel en sammenheng med prosesser som har foregått i utdanningssektoren de senere årene? Har trusselen fra KI påvirket kunnskapssektoren allerede? Kan vi for eksempel se spor av dette i den nye læreplanen for opplæring i skolen, LK20? I kompetansebegrepet ser vi for eksempel at det nå legges vekt på det å kunne bruke det som er lært, det er det som er kompetanse, ikke å ha kunnskapen men å bruke den. Videre legges det i økt grad opp til at man skal reflektere over hvordan man lærer, hva kunnskap er og hvordan kunnskap formes. Videre skal kunnskap brukes til å løse nye og ukjente problemer, gjerne knyttet til bærekraft, demokrati og livsmestring. Morsomt nok kalles dette «dybdelæring», en term som ellers er veletablert som en beskrivelse av det KI gjør, å samle sammen og syntetisere store mengder data. Frem til nå har vel dette vært en spesifikt menneskelig egenskap, men nå har vi selv sørget for at det ikke er slik lenger.
Høsten 2022 kom ChatGPT. Våren 2023 så jeg elever i skolen bruke det i forbindelse med min rolle som oppfølger av lærerstudenter i praksis, og som forsker i et skolebasert prosjekt. Både lærer i skolene og vi i lærerutdanningen diskuterte saken. Stilt ovenfor vårens eksamen måtte vi løse det. Rådene både fra universitetets ledelse og politisk ledelse var ulne og til lite hjelp. Vi testet, diskuterte med kolleger og også med studentene. Våre studenter skal jo bli lærere og kommer i samme dilemma selv. Hva er juks? Hva gjør vi med eksamener?
Til slutt stakk jeg hodet i sanden og gjennomførte eksamen etter beste skjønn, i mitt tilfelle en seks timers hjemmeeksamen. Jeg mente eksamensformen burde endres som et akutt tiltak, men det hadde jeg ikke myndighet til. Eksamensform må endres lenge i forveien, og i mitt tilfelle ligger beslutningen om form på nivået over. Jeg kan love at vi alt kom i gang med det som Reitan oppfordrer til i Universitetsavisa 1.11.2023, «å lage oppgaver å premiere det studenten viser av selvstendige ferdigheter og kreativitet». Dette hadde vært en målsetning tidligere også, men dette krevde likevel litt ekstra. Min løsning var at jeg ga en case til drøfting, mens andre fant ut at de kunne bruke bilder som de bad studentene diskutere på bakgrunn av, løsninger vi ut fra egne orienteringer i de pågående diskusjonen. Noen heldige kolleger hadde muntlig eksamen som form, mer praktiske eksamensformer eller skoleeksamen uten tilgang til internett. Det løste jo saken.
Jeg synes jeg fikk inn gode drøftinger fra studentene i min gruppe (religions- og livssynsdidaktikk), og jeg har såpass tiltro til studentene at jeg tror de fleste drøftet selv, og brukte egne erfaringer, som jeg bad dem om. Men om de hadde brukt ChatGPT delvis, hadde det ikke vært juks ut fra gjeldende regler. Og om noen hadde jukset og hadde brukt ChatGPT til hele oppgaven, hadde jeg i realiteten ingen mulighet til å avsløre det.
Jeg prøver å følge med på de mange utbudene på forslag til løsninger og perspektiver. Men det står klart for meg at vi må tenke helt om, hvis ikke vil utdanning og skole som sådan om noen få år vil være utdatert og et tilbakelagt stadium, slik Magnus Vatne advarer om i kronikken «Bare legg ned hele skolen», i Stavanger Aftenblad 26.10.2023. Han er redd for at fremtiden kan bli et sted der mennesker ikke lenger tenker eller gjør noe selv, men overlater til alt teknologien og hengir seg til uendelige distraksjoner.
Jeg tror, at hvis målet er læring må vi tenke på hva læring nå betyr, og også på hva som skal læres. Teknisk sett er det allerede mulig å se for seg at individuelle elever lærer best ved hjelp av en smart robot som tilpasser perfekt til nettopp denne elevens interesser og behov, som har tilgang til oppdatert kunnskap om alle felt. Den vil ikke gjøre feil som en dødelig lærer vil kunne gjøre, når det gjelder faktakunnskap. Vi har sett det på film, men teknologien er her. Skal vi ta den i bruk? Hva er da en lærer?
For å lære å være et menneske, også utenfor den digitale virkeligheten, trengs det rom for felleskap, dialog, motstand, sosial læring, i små grupper heller enn store. De stadige rapportene om elever som mistrives i skolen og faller utenfor, om stort ufrivillig fravær og psykiske problemer, er derfor urovekkende. Det virker ikke som om vi har funnet rett medisin enda. Her synes jeg Jack Ma sine forslag står seg. Mer sport, kunst, øve på selvstendig tenkning, diskutere etikk, mer av det som er genuint menneskelig. Her har vi mye å trekke på fra humanistiske fag, men også må det tenkes nytt om hva det genuint menneskelige er, i møte med KI og den digitale virkeligheten vi nå alle lever i.
Hva vil det si å være menneske, og ikke maskin?
Hvordan kan vi leve gode bærekraftige liv?
Hvordan kan vi leve fredelig sammen? Hva betyr demokrati (når algoritmer forer oss med meninger vi er enige i og bidrar til bekreftelsesvridning og polarisering)?
Skal jeg kanskje ikke tro blindt på influenserne jeg følger? Hvordan skal jeg orientere meg i alle forslagene til hva som er sant og rett?
Hvordan skal jeg takle mine livsbetingelser? (Både klassiske, som at vi er dødelige og mister folk vi er glade i, ikke har venner osv., og nye, som å bli mobbet i sosiale medier, jage like klikk, og det deprimerende bildet av verden som mediene forer oss med).
Og hva med universitetene? Jeg tror vi må legge om mer enn bare å finne eksamensformer som tåler teknologien. I prinsippet kunne man se for seg robotlærere i alle fag. De ansatte kunne konsentrere seg om forskningsfronten? Også her tror jeg vi må tenke nytt om hva utdanning er. Selv liker jeg tankene til pedagogen Giert Biestas, om at utdanning må handle om å transformere individene for beredskap til å handle i verden. Med andre ord, hvordan ikke miste motet og ta utfordringene. Kan det ligge en menneskelig lærerrollen i det?
