kronikk
«Den som har visjoner, bør oppsøke lege»
- Det er faktisk mulig å være uenig i NTNUs visjon, noe som tyder på at den har et påstandsinnhold, skriver etikkfilosof Lars Johan Materstvedt i denne kronikken.
Helge Holden, Erlend Dehlin og Siri Granum Carson diskuterer NTNUs visjon på Dokkhuset. Visjonen er ikke så dum, samtidig kan den anklages for å være luftig og derfor uten substans, skriver Materstvedt.
Foto: Tore Oksholen
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
I anledning den pågående debatten om ny visjon for NTNU
tillater jeg meg å gjengi noe jeg skrev om universitetsvisjoner i 2018 – i
boken Vitenskap,
etikk og politikk (Fagbokforlaget), på sidene 117 og 118.
For å synliggjøre den samfunnsnytten som ligger i å
produsere avansert kunnskap, holder en del universiteter seg med visjoner som
skal uttrykke mål og retning for virksomheten. Problemet er at visjoner ofte
fremstår som fromme ønsker og fine tanker som ingen med vettet i behold kan si
seg uenig i.
En som har fremført en vittig kritikk av det voldsomme
fokuset på å formulere visjoner, er Helmut Schmidt, som var forbundskansler i
det tidligere Vest-Tyskland. Schmidt var en såkalt no-nonsense-politiker,
han var temmelig rett på sak og hadde ikke tålmodighet med utenomsnakk. «Den
som har visjoner, bør oppsøke lege», fastslo Schmidt («Wer
Visionen hat, sollte zum Arzt gehen»).
Da Universitetet i Oslo (UiO) skulle formulere en visjon for
sin utdanningsvirksomhet, nektet vitenskapelig styremedlem Kristian Gundersen
å slutte seg til prosessen: «Slike visjoner består bare av floskler, og egner
seg ikke i det hele tatt i en institusjon som UiO. Dette er en type
ledelsesverktøy som kanskje egner seg på McDonald’s, men ikke i en
kunnskapsorganisasjon. Det blir en nesten barnslig måte å skulle lede
forskere og andre høyt utdannede på». Dog endte prosessen med en nokså ambisiøs formulering: «UiO har en
visjon om å utfordre kunnskapens grenser og gi den enkelte og samfunnet
innsikt til å forme fremtiden.»
I NTNUs visjon heter det at
«Kunnskap utviklet ved NTNU skal komme fellesskapet til gode», og slagordet
lyder «Kunnskap for en bedre verden». Men hva er «en bedre verden»? Dette er
tilsynelatende en innholdsløs floskel. For ingen vil da motsette seg en bedre
verden? Hvordan skulle vel et «motargument» se ut her? Vi er da alle for det
som er godt og rett!
Men visjonen er kanskje ikke så dum likevel. Det er faktisk
mulig å være uenig i den, noe som tyder på at den har et påstandsinnhold (og
ikke bare uttrykker gode ønsker). For om visjonen tolkes snevert, vil mange
protestere på at kunnskapsproduksjon bare skal ha som formål
å bidra til en bedre verden. Visse typer kunnskap har en egenverdi, vil man
innvende, selv om den er «ubrukelig» ut over dette. Har den ikke da livets
rett? Hvorfor skal all forskning være såkalt nyttig? Og hva betyr det
at den er nyttig? Nytte kan være så mangt, ikke bare materielt forstått. Så
hensynet til en bedre verden kan ikke være det eneste som
begrunner eller legitimerer forskning.
Samtidig er visjonen temmelig luftig; den sier ikke noe
om hva en bedre verden er, bare at det er et
mål for forskning. Formuleringen kan derfor anklages for å være uten
substans. Her er vi ved sakens kjerne: Formuleringen må fylles med
konkret innhold. Forskere må for det første gjøre seg opp en mening om hva
en bedre verden er eller betyr – de må identifisere målet, så å si. Dernest
må de ta stilling til om deres vitenskapelige arbeid bidrar til at målet
nås.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
I 2016 ble det mye debatt om NTNUs samarbeid med israelske
forskere innen petroleumsteknologi og geofysikk. I den anledning ble det holdt
møter med Israels minister for infrastruktur, energi- og vannressurser. Dette
ble sterkt kritisert, og NTNUs visjon ble trukket inn i debatten. Bassam
Hussein ved NTNU sparte ikke på kruttet i innlegget «Bli
med til Gaza og Vestbredden»:
«Hva slags eksempel setter NTNU,
når rektor Bovim sender forskere til Israel med den hensikten å samarbeide
med et apartheidregime, med en okkupant, med en tyv. Dette samarbeidet kan
komme til å skade direkte det palestinske folket. [...] Vårt slagord er
«Kunnskap for en bedre verden». Bedre for hvem når NTNU skal samarbeide med en
okkupant? Bedre okkupasjon kanskje?»
Her kommer også de normative etiske teoriene vi behandlet i
kapittel 1 tungt inn i bildet. For hva man regner for å være en bedre verden,
vil være farget av hvilken av disse teoriene man legger til grunn: Er verden et
bedre sted dersom flest mulig blir lykkelige eller får sine preferanser
tilfredsstilt (utilitarisme)? Om hver enkelt får tilfredsstilt sine subjektive
behov (egoisme)? Om menneskers ukrenkelige rettigheter blir respektert overalt
(pliktetikk)? Eller er det best at alle får leve som de vil (relativisme)? Og
så videre.