Det lønner seg å være fagorganisert

Fagforeningene har en sentral rolle for lønnsfastsettelsen i både privat og statlig sektor. Lønnsforhandlingene innledes med det såkalte frontfagoppgjøret der lønnsveksten i internasjonalt konkurranseutsatt industri skal forhandles først. Det man kommer frem til der, utgjør normalt en ramme for resten av oppgjøret.

Lønnsoppgjør for 2024 i mål, skal betales i april

Fjorårets lønnsoppgjør ble kaotisk. Hovedsammenslutningene Akademikerne og Unio gikk til streik for å bevare samarbeidsmodellen i staten, med ønske om å beholde en egen tariffavtale framforhandlet to år tidligere. Avtalen gir de tilsluttede fagforeningene rett til å fordele hele lønnsrammen lokalt. Normalt er det to parter i en streik, men denne gangen opptrådte LO som en tredje part, en lojal aktør på statens side. Dette kan virke forvirrende, men illustrerer at det er viktige forskjeller som du som ansatt må være oppmerksom på. 

Avtalen som Akademikerne og Unio streiket for innebærer at den enkeltes lønnsøkning fastsettes etter forhandlinger og i et samspill mellom arbeidsgiver og fagforeningene. Den ønskete avtalen fra staten og LOs side bygger på i hovedsak sentrale tillegg, noe som innebærer at mulighetene for individuelle lønnstilpasninger er liten. Dette gjør det vanskelig å utjevne uønska forskjeller mellom ulike grupper, eller mellom enkeltansatte innenfor samme gruppe, noe som for eksempel viser seg ved at Akademikerne og Unio de siste årene har lyktes med å tilnærme urettmessige forskjeller mellom kvinner og menn i samme stilling.

Utdanning skal lønne seg, enten du er vitenskapelig eller teknisk/administrativt ansatt. Det betyr at vi over tid må ha en lønnsutvikling som minst tilsvarer prisveksten i samfunnet og at gapet mot tilsvarende utdannelsesgrupper ikke må bli for stort. Staten er lønnsledende for de med kort eller uten høyere utdannelse, men på jumboplass for de med høyere utdannelse.

Unio og Akademikerne vant i lønnsnemnda: - En korreks av staten

Lønnsforskjeller er naturlig. Variasjonen i lønn på NTNU er stor, også blant de med samme utdannelse og stillingskode, men vi arbeidstakere er forskjellige. Vi har ulikt ansvar, og vi presterer ulikt i form av vitenskapelig produksjon og innhenting av eksterne midler. For ti år siden ble to forskere ved NTNU tildelt Nobelprisen i medisin. Selvsagt skal internasjonale enere tjene mer enn oss andre. All erfaring tilsier at i virksomheter med en sammenpresset lønnsstruktur, som blant sykepleiere og lærere, er gjennomsnittslønnen lavere. Det finnes ikke noe bedre argument for lønnsøkning enn hvis din kollega, med tilsvarende ansvar og produksjon, tjener mer enn deg.

De siste årene har LO og NTL tatt til orde for at lønnsøkning bør gis som like kronetillegg til alle. Det vil si at prosentvis økning skal være det dobbelte for den som tjener 500.000 som den som tjener 1.000.000, inntil begge tjener det samme. Den ene skal få reallønnsøkning og den andre skal få reallønnsnedgang. Det vil neppe bli lettere å rekruttere høyt utdannende med jobbmuligheter i både privat sektor og ved internasjonale læresteder med en slik lønnspolitikk. 

Det er legitimt å mene at alle bør tjene tilnærmet akkurat det samme. Det er ikke Forskerforbundets politikk. Vi aksepterer lønnsforskjeller, men først og fremst arbeider vi for at høyere utdannelse skal lønne seg. Forskjellen mellom fagforeninger kan ha store konsekvenser for hvilken lønn du sitter igjen med når lønnsoppgjøret er ferdig.