Trenger NTNU et formidlingsbyråkrati?

Universitetsavisa 31.1 registrerer med begeistring at «Framover skal NTNU-ansatte bruke mer tid på formidling». Oppslaget referer fra lanseringen av en rapport fra et utvalg oppnevnt av rektor høsten 2023 for å utrede hvordan NTNU kan få utnyttet ressursene på formidlingsfeltet på best mulig måte. Underveis virker det som om utvalget har refortolket mandatet sitt som å handle om hvordan få de vitenskapelig ansatte til å bruke mer tid på «formidling». Rapporten sier derimot ikke noe om hva de ansatte skal bruke mindre tid på og bidrar dermed til å forsterke inntrykket av NTNU som en grådig organisasjon som er lite opptatt av stress og arbeidsbelastning. Den reflekterer heller ikke over hva som er et rimelig nivå av innsats og hva slags innsats som er viktig. Rapporten referer til Statistisk Sentralbyrås tidsbruksundersøkelse som viser at vitenskapelig ansatte i gjennomsnitt bruker 5% av arbeidstiden på «formidling». For NTNUs vedkommende tilsier det minst 250 årsverk. Det er vel ikke lite? 

Framover skal NTNU-ansatte bruke mer tid på formidling

En skulle trodd at utvalget i sitt arbeid ville ha konsultert den nokså omfattende forskningen på vitenskapelig kommunikasjon, gitt at ingen av utvalgets medlemmer eller sekretariat har slik kompetanse. Rapporten later imidlertid som om slik forskning ikke finnes. Det har resultert i en gammeldags forståelse av forskeres kommunikasjon med resten av samfunnet som enveis. «Formidling» blir dermed noe som forskere gjør gjennom medier for å informere eller opplyse allmennheten, i tråd med arbeidsoppgavene til NTNUs kommunikasjonsavdeling. Det er vel forskerne selv som har best innsikt i hva som er god formidling innen deres fagfelt, og hvordan man best når ut til ulike målgrupper, eller?

Dermed blir «formidling» et byråkratisk objekt som rapporten foreslår å forbedre gjennom økt byråkratisering i form av et «formidlingsutvalg» og ansvarliggjøring av ledere. Videre foreslår rapporten at det bør være en egen avdeling i sentraladministrasjonen eller universitetsbiblioteket som skal ha et hovedansvar for «formidling» og koordinere innsatsen. Den sier videre at rapporteringen av aktiviteter må forbedres vesentlig, og at «formidling» bør gi uttelling i lønn og opprykk. 

Rapporten innrømmer fornuftig nok at det mangler oversikt over hva som faktisk blir gjort, uten at det medfører noen forsiktighet i påstandene om at tilstanden ikke er tilfredsstillende. Dette illustrerer en silo-tenkning; ledelsen sitter i sitt kontor og lager planer uten å ha tilstrekkelig innsikt i hva som foregår i fagmiljøene som har forskjellige tilnærminger til og praksiser for kommunikasjon av forskning. Når «formidling» blir et byråkratisk objekt kan det selvsagt måles og veies, noe som er en forutsetning for å gi det uttelling i belønninger. Da er det selvsagt heller ikke noe problem å rangere forskjellige former for vitenskapelig kommunikasjon fordi man ikke har tenkt noe særlig over hva som skjuler seg bak «bruker-rettet formidling».

En studie utført av Danvad i 2017 fant at i perioden 2005-2015 hadde NTNU mer enn 10 000 tilfeller av FoU-samarbeid med 1200 norske og 760 utenlandske bedrifter. I tillegg kommer samarbeid med offentlig sektor og andre organisasjoner. Slik sett befinner NTNU seg i en kompleks og omfattende kunnskapsøkologi med samarbeid, utveksling, og engasjement i mange retninger. I stor grad skjer denne virksomheten som kompetente medarbeideres utøvelse av akademisk frihet der innblanding fra «formidlingsbyråkrater» åpenbart vil gjøre langt mer skade enn nytte. Rapporten nevner akademisk frihet som viktig, men den tar ikke innover seg at denne friheten setter grenser for byråkratisering. Generelt undervurderer rapporten NTNU-ansattes kompetanse og aktivitet. En byråkratisering av formidling undergraver ikke bare den akademiske friheten, men den risikerer også å ødelegge den komplekse og velfungerende kunnskapsøkologien som NTNU allerede er en del av. 

En av svakhetene ved rapporten er at «formidling» skilles fra forskning og undervisning. Forskning inkluderer ofte formidlingsaktiviteter som en integrert del av prosjekter, mens undervisning jo representerer en formidabel formidlingsinnsats. At om lag 40 % av befolkningen har høyere utdanning har konsekvenser som rapporten burde ha reflektert over. I det hele tatt er rapportens manglende forståelse for at undervisning er den suverent viktigste formen for formidling oppsiktsvekkende. Det vitner om manglende innsikt i UH-sektorens kjernevirksomhet. 

Effektene av forskning inngår i økende grad i evaluering av forskning. NTNU har åpenbart et stort behov for økt kunnskap om hva forskningen bidrar med til samfunnet. Kanskje det burde satses på forskning om dette, heller enn å byråkratisere formidling ytterligere. Rapporten innrømmer å vite lite om hva som faktisk gjøres, men drister seg likevel til å komme med radikale forslag til endringer. Dette minner om en «mål-middel-forskyvning», hvor selve rapporteringen om formidling blir viktigere enn den faktiske effekten.

Ingen vet noe om omfanget av NTNU-ansattes deltakelse i «samfunnsdebatten». Likevel skal denne deltakelsen økes som om det norske samfunnet hungrer etter flere innlegg fra oss. Det er lite som tyder på det når førende norske aviser primært etterspør «sterke meninger». Jakten på kvantifiserbare formidlingsaktiviteter risikerer å forvandle forskningsformidling til et byråkratisk skjemavelde, der forskere må bruke tid på å rapportere og dokumentere fremfor å faktisk formidle. 

Prorektor Rolfsen finner sikkert plass til rapporten i papirkurven.