Et lite oppklaringsarbeid – til glede for Forskerforbundet og alle andre som følger med på lønnsdebatten

Vi har lest innlegget fra Forskerforbundet i Universitetsavisa med interesse – og litt hoderisting. Ikke fordi vi misliker at noen løfter lønnsdebatten, tvert imot – men fordi det hele fremstår som en kreativ blanding av frustrasjon, forenkling og en ganske fri omgang med fakta.

Ytring

Det lønner seg å være fagorganisert

Vi forstår selvsagt behovet for å forsvare egen lønnspolitikk – særlig etter et lønnsoppgjør der kanskje ikke alle medlemmer opplevde jubelstemning. Det er allikevel underlig av Welde og Talmo å rette pekefinger mot LO og NTL med konstruerte sannheter om andres lønnspolitikk.

Det hevdes at LO opptrådte som en «tredje part, en lojal aktør på statens side». Det er en beskrivelse som kanskje fungerer godt som retorisk grep, men som faller fra hverandre ved første møte med virkeligheten: I forhandlingene er det fire hovedsammenslutninger – LO, YS, Unio og Akademikerne – pluss staten. Det vil si fem parter, akkurat som før. LO ønsket én samlet avtale, men bortsett fra det kan vi ikke sies å ha vært "på lag" med staten – LO har derimot stått for en helt annen politikk, noe som ble synlig da et flertall av medlemmene våre stemte nei til det fremforhandla forslaget i uravstemningen. At avtalen likevel ble fastsatt av Rikslønnsnemnda, var altså ikke LOs ønske.

Det hevdes også at avtalen LO ønsket, «bygger i hovedsak på sentrale tillegg». I virkeligheten var 25 % av potten satt av til sentrale tillegg. Det betyr at 75 % ble fordelt lokalt. Vi er ikke språkprofessorer, men vi vil hevde at det neppe kan beskrives som "i hovedsak sentralt", uansett hvor kreativt man bøyer språket.

Når det er sagt, så er det riktig at NTL i mange år har krevd sentrale generelle tillegg, fordi vi vet at Staten som forhandlingsmotpart vil ha store og lokale prosentvise tillegg. Og fordi vi vet at generelle tillegg gir større rettferdighet, mer likelønn, og at alle får ta del i lønnsutviklingen. I 2023 ble 85% av LO og YS lønnspott fordelt likt sentralt. Det var vi fornøyde med, selv om vi er åpne for at den sentrale andelen ikke alltid trenger å være fullt så høy.

Utdanning skal lønne seg! 

Det har aldri vært NTLs politikk at utdanning ikke skal lønne seg. Vi mener at utdanning selvfølgelig skal verdsettes og gis uttelling ved ansettelse. Likevel bør ikke utdanning alene være utgangspunktet for avlønning. Vi mener at utgangspunktet for avlønning først og fremst skal være arbeidsoppgaver og ansvar. NTL arbeider for at det skal være lik lønn for like arbeidsoppgaver, ikke lik lønn for alle ansatte, som Forskerforbundet påstår at vi jobber for.

Nesten alle ansatte ved NTNU og i staten ellers, har høyere utdanning. De som ikke har det, er så få og så lavtlønte at deres lønnsvekst har faktisk ingen reell innvirkning på den store og høyere lønte mengden av ansatte med lang utdanning.

Lønnspolitikk handler om fellesskap

Vår lønnspolitikk bygger på at tariffsystemene først og fremst er fordeling av verdiskapinga, ikke individuell belønning. Vi mener at god lønnsdannelse i staten skjer gjennom sentrale forhandlinger, der hele kollektivet løftes – ikke gjennom et kappløp der den med best forhandlingskort får mest.

Forskerforbundet hevder at «i virksomheter med en sammenpresset lønnsstruktur [...] er gjennomsnittslønnen lavere». Det er et interessant utsagn – som kanskje burde drøftes med deres egne kolleger i Unio, for eksempel i Utdanningsforbundet og Sykepleierforbundet. Disse gruppene har tradisjonelt stått sterkt i kampen for rettferdige lønnsstrukturer – og vi antar de vil ha et nyansert syn på hvorvidt «større forskjeller» nødvendigvis er svaret på alt.

I lokale forhandlinger forhandler man kun om fordelingen av potten – ikke størrelsen. Hver krone som går til én, tas fra en annen. Dette kan kanskje virke effektivt for noen – men det bygger ikke fellesskap. Og det er ikke en bærekraftig modell for lønnsutvikling i sektoren.

LO måtte alene ta den store politiske kampen om sykelønnsordninga og forhandlingene om ny IA-avtale som fant sted i fjor høst og vinter. Dette fordi vi mener det er viktig å stå samlet og ivareta alle ansattgruppers interesser, noe LO og NTL også gjør i lønnsforhandlinger.

NTL mener:

• Sentral lønnsdannelse gir forutsigbarhet, rettferdighet og mulighet til å fremme likelønn
• Lokale forhandlinger bør brukes til tilpasninger – ikke til å lage en intern konkurransearena
• Lønnssystemet skal støtte fellesskapet – ikke belønne tilfeldige forskjeller i forhandlingsmakt
• Kollektiv styrke gir best resultat – det gjelder både lønnsoppgjør og forvaltning av velferden

Vi har ikke behov for å svare med store ord, men vi vil gjerne holde fast ved det som fungerer: En samlet og solidarisk lønnspolitikk som tjener alle. Og vi mener det er fullt mulig å verdsette både kompetanse og innsats – uten å måtte skape større forskjeller for å gjøre det.

Det er tross alt derfor vi er her. For fellesskapet.

Lokale tillitsvalgte for NTL NTNU

• Runa Nilssen
• Arild Sørum Hjelle
• Emil Westly Keiseraas
• Vanessa Necchi
• Hege Müller Hval
• Knut Andreas Holt
• Siv Bente Suleiman
• Peder Kristian Berntsen Brenne
• Kristin Melum
• Beate Helen Sortevik Revis