Hvor mye skal vi forske?

Norsk universiteter, og spesielt NTNU, befinner seg i den alvorligste økonomiske situasjonen i nyere tid. Sluttpakker og muligheten for omfattende oppsigelser er helt uvanlig i akademia i Norge.

Fakta

Helge Holden

Helge Holden er en av UAs seks gjesteskribenter.

Utdanning: cand.real. og dr.philos. fra UiO

Nåværende jobb: professor i matematikk ved Institutt for matematiske fag, NTNU. Leder av Abelkomiteen.

Tidligere roller i UH: Styremedlem NTNU 2009–17, Tidl. leder av flere utvalg i Forskningsrådet og ERC Consolidator Grant Panel, tidl. Preses DKNVS. Var generalsekretær i Den internasjonale matematikkunionen.

Faglige interesser: Partielle differensialligninger

Er opptatt av: Forskningspolitikk, akademia, teknologi, NTNU

Juni 2024: Holden slås til ridder av 1. klasse.

Det er vanskelig å si nøyaktig hva som gjorde av vi ble truffet av den perfekte storm. Krav fra departementet om reduksjon av avsatte midler («penger på bok») har hatt store konsekvenser. Disse midlene er bevilget med et formål, men ansettelser tar tid, innkjøp av utstyr krever innhenting av anbud osv., og det gjør at midlene ikke blir brukt umiddelbart. Men hovedpoenget er at selv om midlene er ubrukte, så har de allerede en merkelapp, og kan ikke uten videre brukes til noe annet. Departementets holdning om at statsbevilgningen skal brukes innen utgangen av året, er lite tilpasset universitetenes modus operandi.

Så kom pandemien der universitetene fikk tilført ekstra midler, som bl.a. ble brukt til ansettelser. Under det generelle presset om å redusere antall midlertidig ansatte, ble trolig mange ansettelser gjort faste. Men det var klart at midlene var midlertidige og ville stoppe etter pandemien. Her må universitetene selv ta ansvar for egne handlinger. Det har nok vært en forventning om fortsatt vekst i universitetssektoren, og at alt «ville ordne seg». Sammen med en mer presset økonomisk situasjon i Europa som har gitt realnedgang i budsjettene, er vi endt opp i en svært alvorlig situasjon. Universitetene egner seg dårlig til raske endringer i budsjettene.

Den enkleste måten universitetene kan komme ut av dette problemet på, er å ikke erstatte fast ansatte ved avgang, og å slutte å ansette stipendiater og postdoktorer med interne midler. Det siste kommer ikke uten store kostnader – mange unge får ikke muligheten til videre studier på universitetene, og vi kan miste et kull med talenter. Dernest blir det vanskelig å opprettholde det videregående kurstilbudet, og vi blir dermed mindre attraktive for utenlandske kandidater. Til slutt mister instituttene midlene som kommer fra hver fullført doktorgrad. Siden dette er beløp som bevilges med en viss forsinkelse, vil dette ramme instituttene som en boomerang om noen år.

Regjeringen har sagt at bevilgningene til universitetene skal tilbake til 2019-nivået. Dette virker både meningsløst og vilkårlig. Inflasjonen medfører at forskningsaktiviteten reelt går ned. At ekstratiltakene som ble innført under pandemien avsluttes, er helt rimelig, men verden går jo videre. Behovet for ny innsikt og erkjennelse er ikke blitt mindre.

Med synkende årskull vil studenttallet reduseres, og slik budsjettmodellen er nå, vil også bevilgningen til universitetene gå ned. Samfunnet er trolig ikke tjent med at en større andel av årskullene begynner å studere på universitetene, så studenttallet vil bli lavere. Men en konsekvens av at bevilgningene er knyttet til studenttallet som går ned, er at også forskningen reduseres. Men det er mer behov for forskning nå, ikke mindre. Så lenge bevilgningene er så ensidig knyttet til studenttall, blir det mindre forskning. Dette kan ikke fortsette.

Om regjeringen ønsker å øke sin støtte til forskning, kan den øke bevilgningen til Forskningsrådet. Fordelen er at forskningen da kan målrettes (også til nysgjerrighetsdrevet grunnforskning i FRIPRO) og gir stor fleksibilitet. Men den kan ikke brukes til ansettelser i faste stillinger. Det er vår svøpe – departementet ønsker faste stillinger på universitetene, og da er den eneste måten å øke bevilgningen til universitetene.

Støtten til norsk forskning er en tilbakevendende diskusjon, særlig i en nordisk kontekst. Dette ble nylig diskutert i veldig interessant artikkel i Forskerforum. Ønsket om at tre prosent av BNP, med en fordeling på to prosent fra næringslivet og én prosent fra staten, skal gå til forskning har vært «vedtatt» av ulike regjeringer siden 2005. Det er totalt urealistisk, og hovedproblemet er bidraget fra næringslivet. Norsk næringsliv er ikke forskningsintensivt. Petroleumsindustrien er en pengemaskin av ufattelige dimensjoner, men krever lite forskning. Equinor investerer årlig om lag 3,5 mrd NOK til egen FoU. Noe overraskende er ikke Equinor forskningsledende i Norge. Tvert imot bruker Visma, som leverer regnskapstjenester, 4,7 mrd årlig på FoU, melder Forskerforum. Til sammenligning bevilger Novo Nordisk i Danmark alene årlig 14 mrd NOK til sitt forskningsfond (ikke egen FoU), og fondet er blitt verdens største forskningsfond, større enn Gates Foundation og Wellcome Trust!

Fisk, kraftkrevende industri og skog gir gode inntekter, men krever lite forskning. Der står vi, og det er vanskelig å endre dette. Den statlige støtten til forskning i Norge er på 0,8 prosent av BNP (2023) og lavest i Norden, og vi har ikke vært ikke oppe på 1 prosent siden 2020. Et problem er at norsk BNP varierer mye fordi den er knyttet så tett til oljeprisen. Styreleder i Forskningsrådet, Gunnar Bovim, uttaler at den offentlige støtten til FoU må opp til 1,2 prosent av BNP, og det vil koste om lag 12 mrd NOK ekstra. Det er riktig, men dessverre ikke sannsynlig. I Sverige skal staten øke forskningsbudsjettet med om lag 6,5 mrd NOK pr år melder Khrono, og i Sverige er støtte til forskning en god politisk sak. I Sverige og Danmark kommer støtten fra større private fond i tillegg til den statlige støtten, og det endrer rammebetingelsene for grunnforskning radikalt.

«...inte slösas bort på forskningsfrågor som är besvarade»

Overskuddet i petroleumsindustrien er investert i oljefondet, mens en stor del av overskuddet fra insulin og særlig ny slankemedisin er brukt til å skape et formidabelt forskningsfond i Danmark. Det hadde ikke vært noe i veien for å sette av for eksempel fem prosent av oljefondet til et forskningsfond, det ville si om lag ett tusen milliarder, der avkastningen skulle brukes til forskning. Det skulle være vår motpart til Novo Nordisk Fonden og Wallenberg. Men det er også lett å komme med motforestillinger – det er risikofylt å endre strukturen på oljefondet. Om politikerne skulle sette av et fond på ett tusen milliarder kroner, er det tvilsomt om forskning ville stå på toppen. Men tanken er besnærende.

Forskning er ikke en sak som partiene prioriterer høyt – det er få stemmer å tjene på det. Det er et paradoks når vi er omgitt av forskere i mediene, og politikerne henviser til forskning når de begrunner sin politikk – iallfall når den passer med egne standpunkter. Samtidig er tillitten til forskere lavere i Norge enn i mange andre land, se artikkel i Nature. Dette kan ha flere årsaker. Selve begrepet «forskning» er utvannet – nesten en hvilken som helst undersøkelse kalles «forskning», og kvaliteten er sterkt varierende selv på publisert forskning. Journalister er ikke gode nok til å stille de kritiske spørsmål til forskere som overselger sitt budskap og undertrykker den usikkerheten som forskning alltid innebærer.

Det snakkes mye om selvstendigheten til universitetene. Om vi var mer uavhengige, kunne vi selv bestemme omfanget av forskning innenfor egne budsjettrammer. Med jevne mellomrom kommer det opp forslag om å gjøre om universitetene til stiftelser – ideen er besnærende og fristende – i prinsippet. Problemet er at universitetene er så avhengige av statlige bevilgninger at selvstendigheten ikke er reell. Når regjeringen ikke en gang lar universitetene selv bestemme sin campus-struktur, er det klart at friheten er illusorisk. Riksrevisjonen har sagt det så klart at det er tvilsomt om det er mulig å oppfylle den selvstendigheten som loven krever av en stiftelse med den nåværende finansieringsmodellen. Men ideen er verdt å undersøke nærmere.

Det sies at den nye regjeringen har to statsministre og tre utenriksministre – la oss håpe at den også har minst én sterk forskningsminister.