Gaza i svart/hvitt

I november i fjor befant jeg meg på et forskningsopphold i Paris. På universitetet jeg jobbet fra var det en dag en liten demonstrasjon mot Israels krig mot Gaza, med kanskje 50 studenter og fast vitenskapelig ansatte til stede. Det var ikke mer enn fem uker siden Hamas’ brutale angrep 7. oktober, men kraften i Israels gjengjeldelse var allerede tydelig. 

På dette tidspunktet hadde Frankrike opphevet det midlertidige forbudet mot propalestinske demonstrasjoner. Ikke desto mindre sendte universitetets rektor dagen etter ut en e-post til alle studenter og ansatte med beskjed om at en slik demonstrasjon var uakseptabel og at lignende markeringer ikke ville tolereres i framtiden. Så mye var ytringsfriheten verdt når det kom til stykket.

Ved hjemkomst til Oslo noen uker senere, ble jeg slått av kontrasten. Her hadde regjeringen vært tidlig ute med å fordømme Israels krigshandlinger. Det var stadige propalestinske demonstrasjoner i gatene. Og jeg opplevde offentligheten som klart Israel-kritisk allerede da. Dette inntrykket har bare styrket seg i månedene som har gått – i takt med at Israels krigshandlinger har blitt stadig mer brutale. 

Selv om jeg personlig deler både kritikken av Israel og forferdelsen over de lidelsene som sivilbefolkningen på Gaza nå gjennomgår, stiller forskeren i meg instinktivt spørsmålet om vi mister noe viktig av syne når den norske offentligheten fremstår som så massivt enig med seg selv.

Akademisk samarbeid som en vei til fred

Hvordan jeg som forsker skal forholde meg til det som skjer i Gaza, er et spørsmål som har murret i bakhodet siden jeg opplevde de kontrastfylte offentlighetene i Paris og Oslo i november i fjor. Spørsmålet ble aktualisert av Olav Elgvins kommentar i Klassekampen 16. mars (bak betalingsmur). Elgvin mener at norske forskere har vært påfallende tause om tragedien som utspiller seg, og at tausheten skyldes en frykt blant akademikere for å framstå som «politiske». For min egen del er årsakene mer sammensatte.

Når det gjelder den konkrete krigen, er ikke situasjonen så komplisert. Hamas’ terrorangrep måtte føre til en kraftig motreaksjon. Samtidig ble det raskt klart at motreaksjonen var og er fullstendig ute av proporsjoner og har skapt en ufattelig lidelse på Gaza. At Israels krigshandlinger nå granskes for folkemord, virker rimelig. Dette er min oppfatning som samfunnsborger, og jeg har få problemer med å utrykke slike oppfatninger – som samfunnsborger. Hva jeg selv måtte mene om politiske spørsmål, opplever jeg imidlertid som lite relevante når jeg uttaler meg som forsker i en offentlig sammenheng.

Gaza, folkemord og boikott: Et tilsvar til Grande.

Derimot er det kanskje min rolle som forsker på migrasjon, minoriteter og diskriminering å si noe om hvordan jeg vurderer konsekvensene av det som nå utspiller seg i Gaza for relasjoner mellom minoritetsgrupper – og mellom majoritet og minoriteter – i Norge. Og det er her jeg kommer tilbake til kontrasten mellom offentlighetene i Paris og Oslo. For som jeg tenkte da rektoren på det franske universitetet sanksjonerte den propalestinske demonstrasjonen på campus: hva blir konsekvensene av denne manglende aksepten for motstand mot Israels krigføring for tilliten mellom Europas muslimer og myndighetene? At det ville styrke en allerede utbredt oppfatning om at ytringsfriheten bare er viktig når den brukes til å snakke nedsettende om muslimer, syntes opplagt. 

Den manglende viljen til å si tydelig ifra når Israel går til brutalt angrep mot den palestinske sivilbefolkningen, bidro også – og bidrar fortsatt – til å forsterke et inntrykk av vestlig dobbeltmoral og at noen liv er mer verdt enn andre.

I en norsk kontekst, som framstår som klart propalestinsk, har jeg siden november i fjor isteden kjent en økende uro over hvordan den offentlige samtalen påvirker den jødiske minoritetsgruppa. Det er lett å glemme at 7. oktober for mange jøder over hele verden var en påminnelse om den århundrer lange kollektive erfaringen av å tilhøre en gruppe som aldri kan være helt trygg.

Spørsmålet er om vi i vår hjemlige offentlighet har hatt for liten oppmerksomhet på denne erfaringen, og hvor utsatt den jødiske minoriteten er, i en situasjon som dette. Som Martin Krasnik, sjefredaktør i danske Weekendavisen, spurte forleden: tar vi egentlig inn over oss hva det innebærer at jødiske institusjoner konstant har politibevoktning? Jeg tror ikke vi gjør det. Og jeg bekymrer meg for at den overveldende støtten til palestinernes sak, bidrar til at vi ikke er oppmerksomme nok på den eksistensielle frykten som mange jøder opplever – også i Norge.

Det som gjør det vanskelig for meg som forsker å delta i diskusjonen om Gaza, fra et faglig ståsted, er at krig, konflikt og polariserte debatter har det med å avføde entydige svar på kompliserte spørsmål. Ikke om Israels krigføring eller landets ekspanderende okkupasjon av palestinske landområder mer allment. Men gjennom det nylig avdøde Ottar Brox kalte «skismogenesens mekanikk», der rommet for mellomposisjoner krympes fordi man presses inn i kategoriske posisjoner – for eller imot, enten/eller.

Konsekvensene av det som nå skjer i Gaza er alt annet enn et enten/eller. Som den indiske forfatteren Pankaj Mishra påpekte i et intervju i Klassekampen for noen uker siden: 7. oktober vekket til live frykten for et nytt Holocaust. Men så la han til: «det israelske svaret i Gaza, blant milliarder av mennesker i verden, har vekket til live deres historiske opplevelser med kolonialisme, massakre og folkemord.» Her mener jeg at Mishra rører ved kjernen i problematikken.

I krigen på Gaza er to grunnleggende traumer i moderne historie i spill – Holocaust og kolonialisme. Som kollektive erfaringer former begge disse traumene gruppers selvforståelse og identitet. Og begge traumer kan aktivere en erfaring av utsatthet og frykt. I ensidige offentligheter tror jeg det er en fare for at dette poenget glipper, at det skjer en forskyvning i oppmerksomhet som gjør at ett traume får dominere virkelighetsforståelsen og at det andre havner i en blindsone.

Det er ikke av frykt for å fremstå som «politisk» at denne teksten ikke er ferdig før nå. Det handler om en uro for at forsøk på nyansering eller uttrykk for tvil skal tas til inntekt for enten antisemittisme eller folkemord.

Ytringen er først publisert i Klassekampen.