- Jeg fikk hakeslepp da jeg mottok eksklusjonsbrevet

Jeg er den ekskluderte studiedeltakeren Sigmund Olafsen omtaler i sin ytring den 12. oktober og jeg ønsker å utdype denne hendelsen. 

Ytring

Lightning process: - Ekskludering av skeptiske deltakere gir ikke tillit til studien

Etter å ha jobbet i forskningsmiljøer (FHI og OUS) i 35 år, fikk jeg hakeslepp da jeg mottok eksklusjonsbrevet, der eksklusjonen blant annet ble begrunnet med at jeg vil gjøre situasjonen ubehagelig for ph.d.-studenten, og utgjør en HMS-utfordring for ph.d.-studenten Live Landmark og andre studiedeltakere. Dette på grunnlag av at jeg stiller spørsmål ved om metoden fungerer etter hensikten for ME-pasienter.

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er skeptisk til effekten av Lightning Process for å kurere ME diagnostisert etter Canada-kriteriene (Canadian Consensus Criteria), der kardinalsymptomet anstrengelsesutløst sykdomsforverring (PEM) er et krav. Studien er ment å avdekke dette spørsmålet, ettersom inklusjon forutsetter at man har fått diagnosen basert på Canada-kriteriene. Jeg har ved flere anledninger diskutert blant annet på Twitter, både med stipendiaten og andre, om Lightning Process kan risikere å være til skade for ME-pasienter som har symptomet PEM. Jeg har også hatt en mail-diskusjon om temaet med en annen person i forskergruppa.

Jeg fikk ME-diagnosen for et drøyt år siden, etter seks måneder med symptomene. Jeg har lang erfaring med ME som pårørende, og er derfor ganske oppdatert på forskning rundt sykdommen. Jeg ønsket å delta i denne studien, utføre det man lærer på kurset og se om det har noen effekt på min sykdom.

Kort om saksgangen: Jeg ble inkludert i studien etter inntaksintervju med forskningssykepleier og deretter oversendelse av epikrise, samt bekreftelse av diagnose etter Canada-kriteriene, fra fastlegen til studiens spesialist i nevrologi. Etter at nevrologen hadde godkjent min deltakelse, fikk jeg tilgang til studiesiden og første runde av et repeterende spørreskjema, som jeg besvarte. Etter dette ba forskningssykepleier meg om å kontakte stipendiaten Live Landmark for å få tildelt studiegruppe; ventelistegruppe, eller LP-kurs straks. Jeg spurte forskningssykepleier om å få benytte en av de kursinstruktørene som har lokaler i Oslo og ble bedt om å høre med Live Landmark om dette. Jeg fikk ikke svar fra Landmark, men noen dager senere kom det brev fra NTNU om at jeg var ekskludert fra studien.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål etter denne erfaringen. Burde det ikke vært et krav om at deltakere blir informert på forhånd om: 

• at de blir overvåket og vurdert med tanke på sine meninger om studiemetoden, på sosiale medier og/eller i andre sammenhenger?
• at stadig flere retningslinjer internasjonalt, blant andre de britiske retningslinjene for behandling av ME, uttrykkelig fraråder LP slik at deltakere gjøres oppmerksom på farene?

Det er også vanskelig å ikke spørre seg om følgende: 

• Hvor mange er ekskludert av tilsvarende årsaker som jeg har opplevd? 
• Hvordan vil denne formen for utsiling av studiedeltakere påvirke utfallsmålene i studien? Selvrapportering er det primære utfallsmålet og vil måles 6, 10 og 26 uker etter kurset, opp mot det første spørreskjemaet. Subjektive utfallsmål er ikke noe nytt i denne type studier. Det skal tillegges at denne studien har også objektive utfallsmål for eksempel i form av NAVs registerdata for arbeidsdeltakelse, samt kartlegging av skoledeltakelse i ettertid. Det er positivt, og det blir spennende å se resultatene av dette.
• Hvordan skal denne studien kunne bli representativ for ME-pasienter, dersom man ekskluderer folk som er motiverte men ikke overbeviste om effekten av metoden som et utgangspunkt?
• Hvor mange nylig syke ME-pasienter, som enda ikke forstår sin sykdom, går helhjertet inn i dette prosjektet og selvrapporterer bedring – fordi det å velge å se på de fysiske symptomene som primært produsert i hjernen, er en del av teknikken? Ifølge det noen tidligere kursdeltakere har sendt meg, har de signert på at de er friske/ikke lenger «gjør» ME etter endt kurs. Om dette er standard praksis vet jeg ikke, men i så fall: Hvor mange vil oppleve en kort- eller langvarig forverring av tilstanden sin i forsøket på å bli frisk, fordi de pusher seg for hardt i forsøket?
  
• Bør ikke HMS for pasientene være langt viktigere enn stipendiatens eventuelle ubehag ved å ha en studiedeltaker man mener har feil innstilling til stede?

Jeg sitter igjen med undring over hvilken verdi en så kostbar og prestisjefull studie vil ha, med så stor potensiell påvirkning på en sårbar pasientgruppes liv og sykdomsforløp, dersom det reelle inklusjonskriteriet i en selvrapporteringsstudie er at deltakerne må være overbeviste om metodens effekt før oppstart.

Ph.d.-kandidat Live Landmark og prosjektleder Leif Edward Ottesen Kennair har fått tilbud om å svare på denne ytringen, men har ikke ønsket dette.