Et akutt akademisk spørsmål: kan regjeringen bevare liv og fremme fred gjennom å støtte massedrap?

kommentar

Vi kan nøkternt konstatere at Hamas har nådd sine mål

Enhver regjering som sverger til menneskerettigheter, beskyttelse av menneskers liv, eiendom og helse, folkeretten, FNs legitimitet og fredsarbeid, burde fra 7 oktober ha krevd av Israel å ikke hevne seg. Den eneste måten å faktisk beskytte både israelske og palestinske liv er å umiddelbart kreve stans av bombinger og markoffensiv, og sende fredsbevarende styrker til både Gaza og Vestbredden. Disse må plasseres langs 1967 års grenser som FN har beordret Israel å dra seg tilbake til og ved enhver by og landsby. Det trengs også flyforbud over Gaza og Vestbredden.

Alt som er mindre enn dette er å bidra til mer død og ødeleggelse i en konflikt som har pågått siden 1947.

I tillegg til den menneskelige lidelse som konflikten forårsaker, er den også en historisk og absurd urett. Det er europeiske land som har begått folkemord mot sine jødiske forsamlinger og som har en historie av morderisk antisemittisme, ikke arabere eller palestinere. Men det er Midtøstens folk som får betale prisen for vår historie, både folkemordene og kolonialhistorien der våre lands politiker karvet opp Midtøsten, samtidig med krigene. I dag drar våre politikere på fredsmøter og dialogmøter, men støtter opp om de mest grusomme handlinger fra Israels side og avkrever dem ingenting, i hvert fall ikke noe som har gitt resultater.

Politikerne sier at Israel gjør det de gjør fordi de er truet. Men det skjer også så innmari mange regelmessige overgrep mot palestinere som SKAPER OG ØKER trusselen. Sannheten er at både Israel og «Vestens» ledere avkrever av palestinerne at de skal akseptere på «fredelig» vis at deres eiendom stjeles og deres liv knuses, og at de skal vente tålmodig på at blokaden mot Gaza heves når Hamas opphører å eksistere – en blokade som sattes inn da Hamas vant et valg anno 2006. (Selv mener jeg att Sverige burde utsettes for blokade når de røstet frem Sverigedemokratene, men det synes de fleste er et urimelig ønske fordi SD jo er valgte av folket og «bare» truer svenske «innvandrere», jøder og samer.)

Men som enhver kan se på Vestbredden, hjelper det ikke palestinere å være «fredelige», for israelerne vil likevel ta deres eiendom – og, hvis de protesterer, deres liv. Jeg var i Israel og på Gaza og Vestbredden første gang år 1987, 20 år etter okkupasjonen. Blant dem vi møtte var en palestinsk familie i Gamlebyen i Jerusalem, som bodde på marken på bakgården til det som hadde vært deres hus. Huset hadde helt enkelt blitt tatt over av en gruppe amerikanere, som startet en religiøs skole der. For å drive vekk den palestinske familien også fra deres leir på bakgården, kastet husokkupantene ned søppel og skrek og spyttet når de gikk forbi. I byen Hebron hadde hele kvarter blitt tatt av bosettere og militære, og de fordrevne palestinske beboerne var det ingen som i det hele tatt brydde seg om.

Nå er selvfølgelig situasjonen hundrefall verre, for alle parter.

Dette er en fornedrende konflikt. Men det er ikke palestinerne som er fornedret, fordi de har i overveldende grad folkeretten og menneskeretten på sin side, sammenlignet med israelerne. Derfor alle FNs resolusjoner til støtte for palestinerne. Det er israelerne og vestlige politikere som fornedrer seg gjennom likegyldigheten over overgrepene mot palestinere – overgrep som ingen av oss skulle tåle et minutt, hvis vi følte dem på kroppen. Hvis politikere virkelig vil støtte Israel, så må det være gjennom å kreve umiddelbar våpenhvile, og sende fredsbevarende styrker.

Selvsagt vil USA blokkere slikt i sikkerhetsrådet. Men da kan FNs generalsekretær unilateralt sende fredsbevarende styrker, nettopp som USA unilateralt invaderte Irak – bare at dette ville vært et livreddende tiltak.