Are we there yet…? Fra kjærestegaranti til busspriser

Trondheim er utvilsomt en av norges mest populære studiebyer, og har vært det over tid. Antall studenter har økt kraftig over de siste 20 årene, det samme har studietilbudet. I samme periode har konkurransen om studentene også økt, både nasjonalt og internasjonalt. Studiebysamarbeidet «Study Trondheim» har hatt som ambisjon at Trondheim skal være Nordens beste studieby, og i den siste ferske målingen har byen ikke bare tatt steget opp på pallen, på sølvplass, rett bak Helsinki. Vel og bra det, men kan vi virkelig stole på at det er slik…?

Ny kartlegging: Trondheim nest best i Norden

Det har ikke alltid vært slik at det har vært naturlig for kommunen, næringsforeningen, fylkeskommunen og utdanningsinstitusjonene å samarbeide for å utvikle studiebyen. I 2003 skrev jeg en masteroppgave der jeg også intervjuet beslutningstakere om samhandlingen. For å si det mildt, det var rimelig beskjeden og begrenset kontakt. Men, det var noe i emning. Foreningen StudiebyEn var på trappene. Noe av årsaken til etableringen var at det var vanskelig å finne bosted til studentene, dermed ble «Tak over hodet» etablert, men samarbeidet i foreningen førte til at både kommune og næringsliv kom tettere på både universitetene, høyskolene og samskipnaden. Studentene selv var viktige aktører i styringsgruppen for foreningen.

Da foreningen lanserte «kjærestegaranti» vakte det oppsikt over hele verden. Stuntet var at «Studerer du i Trondheim garanterer vi at du får deg kjæreste.» Vi anbefaler at det blir en trønder. Og med liten skrift. Det fordrer en viss egeninnsats…. Jeg tror ikke noen har ettergått garantien, og jeg frykter nok at noen studenter likevel har reist fra byen uten kjæreste. Selv med en viss porsjon egeninnsats.

I samme periode lagde Trondheim kommune en plan for «helhetlig studentpolitikk» og etablerte studentrådet som politisk organ. Det var viktige grep for å posisjonere studentbyen.

Foreningen StudiebyEn var en viktig arena, men behovene endret seg. For 10-12 år siden ble det tatt initiativ til å revitalisere samarbeidet om studiebyen. Studentdemokratiet og de tidligere nevnte samarbeidspartnerne gikk sammen om «Nordens beste studieby», og skapte det som etter hvert fikk navnet «Study Trondheim».

Ambisjonen om å være Nordens beste studieby dukket opp i en studiebykonferanse, altså fra studentene selv, og i 2016 ble det bestilt en undersøkelse for å sjekke hvor Trondheim lå an sammenlignet med andre populære byer i Norden. Hver studieby ble vurdert på seks vurderingsområder som til sammen utgjør 18 KPIer. Vurderingene baseres på åpne, offentlige kilder som utgjør en objektiv vurdering av hver studentby. Og hvordan gikk det? Trondheim havnet på 4. plass. Beste norske by, men utenfor pallen. Mens Helsinki kom på topp.

I år ble undersøkelsen gjentatt. Med de samme kriteriene. Helsinki troner fortsatt på toppen, men Trondheim har tatt steget opp på andreplass. Studentene og byen nærmer seg målet.

Så kan man stille spørsmål ved en slik undersøkelse. Det finnes mange slike kåringer. Blant annet kårer nettstedet studenum.no også norges beste studieby. Det som gjør meg skeptisk til nettopp den undersøkelsen er variasjonene fra år til år. Et år er det Bø, et annet år Longyearbyen. Trondheim har vært på pallen to av de tre siste årene. Oslo var på 3. plass i fjor, men ikke blant de 10 beste i 2022. Hopp og sprett. Hva popper opp neste år…?

Uansett, så er det jo fint at man har ambisjoner. Der Trondheim scorer aller høyest er på frivilligheten. Det overrasker vel ingen. Studentfrivilligheten i Trondheim er enorm. Og da snakker vi ikke bare om flaggskipene NTNUI med sine over 20 000 medlemmer, Studentersamfundet, UKA og Isfit, men det er et mylder av lag og organisasjoner. På frivillighet knuser Trondheim Oslo og Bergen. Et annet område man kommer godt ut på er bolig/Tak over hodet og tett kontakt med næringslivet.

På andre områder gjør Oslo det sterkt, som transporttilbud og et rikt kulturliv og helsetilbud. Bergen scorer også høyt på helsetilbud.

Så tror jeg ikke Trondheim skal hvile på laurbærene. Det er fortsatt en vei å gå. Hvordan klarer vi å få innbyggerne i Trondheim til å forstå og verdsette studentene – slik de fortjener? Hvordan klarer vi å få Trondheim kommune til å forstå at man faktisk har et ansvar for helsetilbudet til også denne gruppe av innbyggere? Og i arbeidet med den nye mobilitetsplanen for byen har man heller ikke hatt spesiell oppmerksomhet rundt de 40 000 studentene og deres spesielle behov. Når man foreslår å fjerne månedskortet har man i det hele tatt tenkt på det?

Kan noen minne AtB om at Trondheim er en studentby?

Eksemplene viser at de viktigste aktørene som studentene, kommune, fylkeskommune, næringsliv, utdanningsinstitusjonene og samskipnaden må samspille enda bedre framover.

Og jeg opplever kanskje at engasjementet og det tette samarbeid er hakket større i de to andre studiebyene jeg har et ansvar for, Gjøvik og Ålesund. Så her er det bare å brette opp skjorteermene, Trondheim. Iallfall hvis det skal bli gull neste gang.