Vanvittige sammenlikninger i kritikk av linjeforeningene

Saklig kritikk er alltids velkomment, men å trekke nazisme inn i en debatt om opptakene på Gløshaugen er noe av det drøyeste jeg har lest i Universitetsavisa.

Ytring

- Disse studentene bidrar med vilje til å mobbe, ydmyke og herske over andre studenter

Anne-Lise Aakervik forsøker å kritisere formen til linjeforeningsopptakene på Gløshaugen. Dessverre forsvinner kritikken i en suppe av vanvittige sammenlikninger og insinuasjoner.

Opptakene er ment å introdusere studentene til den tradisjonsrike kulturen til linjeforeningene og er med på å skape samhold og en intern kultur innad i hver linjeforening. Alle får til felles at de gjennomførte disse prøvelsene i starten av studietiden sin. 

En av årsakene til at opptakene er såpass heftige er at de voldsomme inntrykkene skaper sterkere samhold og kultur. Hvis man bare løp i en liten sirkel og hørte på en slapp tale fra noen i olabukse hadde ingen brydd seg om hva eller hvorfor de var der.

Ytring

Ritualene er frivillige og studentene elsker dem

Selvsagt er det grenser for hva man kan tillate seg, men en diskusjon om grenser bør være redelig. Å trekke nazistene, Guantánamo-leiren, og ISIL inn i dette er helt bak mål. Alt som er «høyt og mørkt» er ikke nødvendigvis nazistisk, det er så selvsagt at det ikke burde trengs å sies. 

Veldig generell symbolikk om kulter, skjulte ordner, og mørke krefter kan hentes fra hvor som helst. Et eksempel fra Aakervik sitt eget fakultet, AD, er Arkitektstudentenes Broderskap, som ble stiftet i 1913 og var inspirert av munkeordener. Tradisjonen for heftige opptak til linjeforeninger går altså tilbake til før byggingen av Guantánamo-leiren, ISILs grunnleggelse og i noen tilfeller også forut for nazismen.

Hvis man skal forsøke å ha en samtale om hvor langt strikken kan tøyes, hvor lurt er det egentlig å starte med å dra inn nazistene? Det er ikke akkurat kjent som en god start på gjensidig og respektfull dialog. 

Har dyrket det «rene vennskap» i 100 år

Hvis man har noe saklig og konkret å bringe fram så er det opp til hver enkelt linjeforening å svare for seg og sine ritualer, det er ikke mitt ærend her. 

Mitt ærend er at en debatt om opptakstradisjonene på Gløshaugen ikke kan starte med å anta det verste om studentene.