Hvorfor i alle dager diskuterer vi valgt ledelse?

Tirsdag kveld denne uken hadde jeg møtt opp på debatten arrangert av Universitetsavisa og Litteraturhuset som skulle ta for seg tematikken valgt versus ansatt ledelse. Jeg har egentlig ikke hatt så store formeninger den ene eller den andre veien, uten at jeg helt har vært klar over hvorfor. Etter debatten står ting litt klarere for meg, i alle fall knyttet til hvorfor jeg kanskje ikke tillegger diskusjonen rundt valgt eller ansatt ledelse så stor vekt. Det blir nemlig paradoksalt for meg å skulle argumentere for valgt ledelse som et tiltak for bedre ytringsklima og medvirkningsmuligheter, for så i neste åndedrag å trekke studentenes integritet som bidragsytere i medvirkningen ved universitetet i tvil.

Litt om min bakgrunn og nåværende tilknytning til NTNU. Jeg har siden 2018 vært engasjert i studentdemokratiet her på bruket, da først som instituttillitsvalgt ved Institutt for språk og litteratur. Etter det tilbrakte jeg 2020 som fagpolitisk ansvarlig i Studenttingets arbeidsutvalg, før jeg i 2021 engasjerte meg som fakultetstillitsvalgt ved Det humanistiske fakultet. Jeg har nå en stilling i studieseksjonen ved samme fakultet, og stortrives i ny jobb. Jeg merker likevel at det i stunder som dette blir litt for vanskelig å la engasjementet for studentene ligge.

Debatten var i all hovedsak en særs godt gjennomført affære, med paneldeltakere som på en god måte representerte ulike syn på ansatt versus valgt ledelse. For meg syntes debatten å belyse sakens ulike sider godt, om enn noe ensidig vinklet mot ansattperspektivet. Jeg hadde planlagt å følge opp i spørsmålsrunden rundt hvordan studentenes medvirkning og påvirkning i en ordning med valgt ledelse ville utspille seg. Det er jo tross alt ganske mange studenter her, og disse er jo tross alt også interessenter og parter i medvirknings- og medbestemmelsesordningene allerede. 

Ytring

Farene ved enhetlig ledelse – versjon 2

Det er ingenting jeg heller vil en at studentene skal oppleve en åpen dør og en varm velkomst inn i universitetsfellesskapet. Derfor blir jeg umåtelig skuffet når det nok en gang tydeliggjøres at enkelte ansatte heller stort sett bare omtaler studenters innsats i negative ordelag. Kveldens eksempel er et jeg har hørt ulme i gangene så lenge jeg har hatt tillitsverv:

Hvis studentene bare hadde stemt mot fusjonen så hadde vi jo sluppet alt det styret den prosessen førte med seg.

Uttalelsen kom som svar på et spørsmål fra debattleder Tore Oksholen, om hvorvidt en kunne se for seg at prosessen rundt fusjonen ville utspilt seg annerledes med valgt heller enn ansatt ledelse. Nå har jeg ikke sitert den nøyaktig, men de gangene den tidligere har kommet meg for øret er det omtrent slik det kommer til uttrykk. De som er nysgjerrige kan jo finne øyeblikket igjen i opptaket av strømmingen av debatten. 

Spørsmålet oppfordrer jo riktignok til noe kontrafaktisk spekulasjon, men vi kan da vel holde oss for gode for å tillegge studentene ansvaret for alt som er galt ved universitetet. Jeg forstår godt, etter samtaler jeg har hatt med ansatte rundt omkring, at fusjonen var en prosess som tydeliggjorde sterke motsetninger og konfliktlinjer. De studentene som var med på det vedtaket er ferdige for lengst, og vi må kunne la dagens studenter slippe å bære ansvaret for utfallet av saken.

I oppfølgingen av uttalelsen kom det også en betimelig slenger om at studentene alltid er enige med den ansatte ledelsen, med påfølgende assosiasjoner om at studenter som engasjerer seg må passe seg for å være karrierebevisste broilere som sleiker ledelsen opp etter ræva. Dette narrativet, om at studenter generelt er en upålitelig og umenneskeliggjort saueflokk som ikke egner seg til annet enn å la seg forføre av ledelsen, er jeg rimelig lei av. Dessverre er utvekslingene under gårsdagens debatt et godt eksempel på at ansatte bevisst eller ubevisst fortsetter å bygge opp under et slikt narrativ, som da resulterer i en utvasking av legitimiteten til studentenes argumentasjon og ståsted i ulike saker.

På bakgrunn av dette finner jeg det derfor helt irrelevant å diskutere valgt ledelse som et tiltak for bedre ytringsklima og medvirkningsmuligheter ved universitetet, i alle fall om det er studentenes situasjon man ønsker å bedre. Da burde man kanskje heller som ansatt vurdere hvordan man i egen fremtreden balanserer omtale av studenter og idealistiske holdninger om universitetsdemokratiet. Hvis ansatte kjenner på vegring for å uttale seg, kan de jo også se for seg hvordan det er å skulle være student, som attpåtil mangler tryggheten som ligger i erfaring og fullførte grader. 

Ytring

- Kampen for valgte ledere er fremdeles verdt å kjempe

Jeg meldte meg til et spørsmål kort tid etterpå, men må innrømme at jeg kom i fare for å forglemme spørsmålsdelen og heller fremmet noe som minnet mer om et innlegg. Denne ytringen er vel tenkt som en oppfølging av det jeg sa og tenkte under debatten, for i øyeblikkets forbauselse mister man kanskje noe av evnen til å tydeliggjøre sine synspunkter. Gjerne kikk innom opptaket fra strømmingen likevel, debatten i forkant er også absolutt verdt å få med seg.

Jeg forstår at disse utsagnene som ansatte til tider, men ganske så jevnlig fremsetter, kanskje mest er ment som humor eller en skarp, men konstruktiv kritikk. Uavhengig av hva man skal kalle det, er det fint om dette blir noe vi kan spare oss for. Ved å opprettholde en kultur med slike uttalelser bidrar man til å holde studentene utenfor universitetsfellesskapet gjennom å trekke studentenes integritet som bidragsytere i medvirkningen ved universitetet i tvil. Dette mener jeg er noe vi langt på vei må løse med andre tiltak enn valgt ledelse. Slik jeg ser det, er ikke studentenes problemer knyttet til ytringsklima og medvirkning systemiske, men heller knyttet til holdningsproblemer hos enkelte ansatte. 

Sannheten er at studentene, etter min erfaring, kommer ganske godt ut av det i dagens system. Det skal være studentrepresentanter med i ansettelsen av både ledelse og vitenskapelig ansatte med undervisningsoppgaver. Studentene har merkelig nok ikke så gode muligheter til å medvirke i ansettelsen av teknisk-administrativt ansatte, og jeg skulle gjerne sett at studentene hadde muligheten til å medvirke når gode studieveiledere skal finnes, for eksempel. NTNU er også, til tider nesten i overkant, innstilt på å inkludere studentrepresentanter i ulike vurderingskomiteer, prosjektgrupper og andre medvirkningsorganer. Medvirkning organisert slik, med inkludering både i ansettelser og organ med og uten beslutningsmyndighet, gir trygge og forutsigbare, om enn noe byråkratiske og systemorienterte, rammer for studentmedvirkning ved NTNU.

Når jeg nå har gleden av å skrive mitt første leserinnlegg som ansatt, ønsker jeg å benytte muligheten til å tydeliggjøre at det etter mitt syn er langt større problematikk knyttet til ytringsklima og medvirkningsmuligheter enn om ledelsen er ansatt eller valgt. Og bare så det er sagt, jeg ville ikke hatt noe problem med å være uenig med hverken valgt eller ansatt leder. Jeg har likevel forsøkt, så langt det lar seg gjøre gjennom min tid i studentdemokratiet, å være innstilt på konstruktiv dialog og saklig argumentasjon i møte med de ansatte, hvor uenige vi enn har vært. Jeg håper vi nå som kolleger kan være enige om å møte studentene på samme måte.