Ingvild Kjerkol har en god sak

UA mottar jevnlig henvendelser fra folk som har figurert i spaltene våre opp gjennom årene, fortrinnsvis som intervjuobjekter, som ber om å bli fjernet. Noen ganger framsettes krav at hele artikkelen avpubliseres, andre ganger at man tar bort et foto og/eller fjerner navn. Som regel svarer jeg at det dessverre ikke lar seg gjøre, fordi slike inngrep i praksis endrer på historien. Har noe skjedd, så har det skjedd.

Ingvild Kjerkol klager på vedtaket om å annullere masteroppgaven

For en tid tilbake kom denne henvendelsen i en form jeg ikke har støtt på tidligere. Personen, en student tidlig i tyveårene, informerte meg om at hen har besluttet å ‘trekke tilbake sitt samtykke’ til å figurere i en artikkel.

Denne tanken, om at alt er midlertidig, alt er å oppfattes som samtykke, som når som helst kan kalles tilbake: Det er ikke bra for det akademiske system. Det kan ikke være sånn at en mastergrad, eller hvilken som helst akademisk grad eller utmerkelse, kommer med tentativ gyldighet. 

Spørsmålet om tilbakekalling av statsborgerskap har vært en politisk betent sak. I 2017 fant Stortinget å be regjeringen innskjerpe adgangen til slik tilbakekalling, for å motvirke rettsløse tilstander. Stortinget innskjerpet at det kun kan anvendes i tilfeller hvor åpenbarte uriktige opplysninger er avgitt med forsettlighet – og det må foreligge ny informasjon som gir «sannsynlighetsovervekt» for at man har løyet.

leder

Jovisst er Kjerkol minister for forskning og høyere utdanning

I saken Ingvild Kjerkol anfører hennes advokat Marianne Klausen at klagenemnda ved Nord universitet fattet vedtaket om å annullere masteroppgaven hun og hennes medstudent leverte, uten at det tilkom nye opplysninger. Om dette vedtaket blir stående, knesettes et prinsipp om at universitetet som tildeler en grad, kan finne for godt å ombestemme seg. Et slikt prinsipp bringer inn en form for akademisk rettsløshet, og det svekker troverdigheten til det akademiske gradssystemet.

Det er en grense for alt. Det fins statsborgerskap som åpenbart er tildelt på uriktig grunnlag, og som det er rett og rimelig å ta tilbake. Det fins mastergrader som man har jukset seg til – som i tilfellet Sandra Borch. Men lista skal og bør legges høyt, og prinsippet om at bevisbyrden ligger fullt og helt på tildelende myndighets side, må gjelde. Der skal foreligge sannsynlighetsovervekt.

Universitetene får dårligere råd i framtida, og man leter stadig mer aktivt etter steder å spare inn. Diskusjonen om én eller to sensorer på eksamen er et eksempel. Det må ikke bli sånn at en UH-institusjon fristes til å tenke at pytt, vi behøver ikke bruke så mye ressurser på å sjekke at graden holder mål, vi kan jo alltids ombestemme oss når som helst siden.

I en stadig mer omskiftelig verden er det fint om noen ting står fast. Som for eksempel en grad avgitt ved et universitet.