Ytring
Institutt for lærerutdanning og verden omkring
Vår opplevelse har vært at ILU, på grunn av sin økonomi og størrelse, i flere år har opprettet tilbud som står i direkte konkurranse med andre enheter ved NTNU – og det ikke bare innen lærerutdanningen, skriver tre instituttledere.
Lars August Fodstad, Jan Frode Hatlen og Karl Erik Haug kjenner seg ikke igjen i det tidligere ILU-leder Torberg Falch skriver i et tidligere innlegg i Universitetsavisa.
Foto: NTNU
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Den økonomiske krisen ved Institutt for lærerutdanning (ILU) har fått en del spalteplass i så vel Khrono som Universitetsavisa i det siste. Flere av de ansatte har engasjert seg, men så langt er professor Lise Vikan Sandvik den eneste som har vært villig til å vende blikket innover – til faktisk å si at ILU har et eget ansvar for den situasjonen som har oppstått. Professor Sandvik har fått et kritisk tilsvar fra sin tidligere leder ved ILU, Torberg Falch.
Han påstår i sitt innlegg at ILU har utforsket mulighetene for samarbeid innad ved NTNU, men ifølge Falch viste det seg å være vanskelig. Falch hevder at Det humanistiske fakultet ikke ønsket samarbeid (om masteroppgaver), og at samarbeid med andre deler av NTNU generelt sett kan oppfattes som vanskelig fordi GLU (altså grunnskolelærerutdanningen) er opptatt av kvalitet.
Våre opplevelser av ILUs sonderinger var annerledes. Vår opplevelse har vært at ILU, på grunn av sin økonomi og størrelse, i flere år har opprettet tilbud som står i direkte konkurranse med andre enheter ved NTNU – og det ikke bare innen lærerutdanningen. Sakspapirene til det ekstraordinære styremøtet ved SU-fakultetet trekker frem samme poeng innad i SU: ILUs virksomhet har vært i konkurranse med andre deler av eget fakultet. Vi kan enkelt dokumentere at dette også er tilfellet med andre deler av NTNU.
Dette har de fått lov til – ingen har tidligere tatt det oppgjøret med den interne «konkurransen» som nå synes nødvendig, heller ikke opp mot andre institutter utenfor SU. Det gjelder også nivå 1 ved rektor og prorektor, som er blitt utfordret på dette i styringsdialoger. Det kan virke som det har gått i glemmeboken at NTNUs politikk for kvalitet i og utvikling av studieporteføljen eksplisitt sier at «faglig samarbeid prioriteres fremfor intern konkurranse.»
Da SU og ILU ble utfordret på dette i 2019, var svaret at de skulle vektlegge nye, digitale og andre kompetanser til sine kandidater, men resultatet er i større grad at NTNU tilbyr humaniora både på det Det humanistiske fakultet og på Institutt for lærerutdanning. Hvorvidt det også er intern konkurranse med andre fakultet enn HF og SU, vet vi ikke.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
ILU har, som Sandvik påpeker, vært svært optimistiske og ekspansive i ansettelsespolitikken sin de senere år. Med et blikk på utlysningene ser man at det er ansatt nye folk innenfor områder hvor andre deler av NTNU har tung kompetanse.
Vi er ikke i en posisjon hvor vi har kunnet utfordre ILUs faglige oppbygging, men det har vært «interessant» å se hvordan fusjonsplattformen kontinuerlig er blitt underminert, og hvordan NTNUs porteføljepolitikk ikke ser ut til å gjelde for alle. Vi er aldri blitt spurt om våre fagmiljø burde være en del av løsningen. Vår opplevelse er snarere at det ikke har vært noen interesse fra ILUs ledelse for å utforske slike muligheter.
Det er betegnende at når vi ser på hvilke henvendelser vi har fått fra ILUs ledelse med tanke på samarbeid i en eller annen form, så har det i første rekke vært invitasjoner til å delta i noe ILU har tenkt å gjøre/arrangere, hvor vi er blitt spurt om å delta – i første rekke med penger. Vi skal betale for aktivitet ILU har tenkt å gjøre under påskudd av at vi har utdanningen av lektorer som fellesnevner. Det samme gjelder spredte forsøk på undervisnings- og forskningssamarbeid.
Så har vi selvsagt innimellom også fått til samarbeid. Men det er utelukkende fordi vi har funnet løsninger på personlig plan – mellom ansatte som ønsker det beste – ikke på ledernivå. Så lenge ILU har ekspandert, har ILU representert en utfordring for andre deler av NTNU. Utfordringen med parallelle fagmiljø blir ikke mindre av at ILU har fått en krevende økonomi, og nå kan det oppleves som om ILU forsøker å overføre sine økonomiske problemer til andre deler av NTNU.
Det etterlyses nå løsninger hvor til og med ordet samarbeid inngår. Spørsmålet er hvilken prislapp dette samarbeidsinitiativet kommer med. Kanskje er den krevende økonomiske situasjonen en mulighet for NTNUs ledelse til endelig å ta fusjonsplattformen på alvor.
