Det er ingen skam å snu, Grande!

For noen måneder siden traff jeg en god venn som jobber i naturfagseksjonen ved ILU. Dette var før det var klart hvor mange som ville søke sluttpakke, men trusselen om oppsigelser lå allerede i luften. Jeg spurte om stemningen på jobb. Han svarte meg med et motspørsmål: «Kjenner du til filmen Hunger Games?»

Jeg har vanskeligheter med å lese Grandes tilsvar til ytringene i UA som noe annet enn en ansvarsfraskrivelse. Magen vrenger seg når jeg leser i Torvatns ytring 3. oktober at jobben med å velge hvem som skal gå er skjøvet helt ned på nivå 4. Jeg tror enhver ansatt ved NTNU kan forestille seg hvor ødeleggende det er for arbeidsmiljøet. Selv er jeg nyslått fagenhetsleder ved Institutt for matematiske fag. Om jeg trodde det å vurdere oppsigelser inngikk i stillingsbeskrivelsen hadde jeg aldri tatt jobben. Det synes for meg helt selvsagt at en så viktig og historisk unik beslutning burde fattes på øverste nivå — om den skal fattes i det hele tatt.

Ytring

Ingen enhet ved NTNU står alene i omstillingen

Grande og jeg deler syn på ett punkt, og det er de økonomiske framtidsutsiktene. Når vår egen minister sier at «festen er over», og med all mulig tydelighet viser at han ikke kjenner sin egen sektors hverdag og virkelighet, kan vi neppe forvente økt økonomisk handlingsrom i årene framover. Det vil tvert imot bli trangere (så også bekreftet med framlagt statsbudsjett 7. oktober). Implisitt ligger i dette at selv om nedbemanningen ikke rammer mitt institutt denne gangen, er vi ikke nødvendigvis forskånet om et år eller to. Også ved IE-fakultetet er økonomien hardt presset. Dekan har gjentatte ganger forsikret oss om at oppsigelser ikke er på blokka. Men alltid med et lavmælt tillegg: Ikke nå.

Når Grande skriver at «mange vil oppfatte det som urimelig om regningen (for ett fakultets underskudd) sendes til andre enheter», kjenner jeg behovet for å si at jeg tvert imot forventer at dette alternativet blir skikkelig utredet. Jeg savner en kollektiv, solidarisk tankegang, hvor NTNU som én samlet virksomhet tar seg tid til å analysere alle mulige andre løsninger enn oppsigelser. Grande skriver at berørte fakultet holdes godt informert, og at disse har god kontakt med samarbeidsorgan og tillitsvalgte. Men her er vi alle berørte, og personlig føler jeg meg slett ikke godt informert. Prosessen virker for meg forhastet og kortsiktig, og utspiller seg på sørgelig vis alt for langt nede i organisasjonen.

Ytring

Jo, Grande, dere etterlater folk alene!

Som Unni Eikeseth alt har poengtert (UA 30. september) skaper det en svært farlig presedens for framtida om vi lener oss tilbake og lar disse oppsigelsene skje. Kjære ansatte ved ILU: Dere står ikke alene, vi er mange utenfor instituttets grenser som syns det er feil medisin å la 15 ansatte betale prisen for en feil eller forklaring som ligger på ledelsesnivå. Kjære Grande: Når dine ansatte refererer til Hunger Games for å beskrive arbeidsmiljøet har noe gått galt på veien. Det er på tide å dra i nødbremsen for disse oppsigelsene og gå sammen om å finne en annen løsning.