MH-fakultetet og instituttstruktur

MH-fakultetet diskuterer om man skal gjøre endringer i instituttstruktur. Diskusjonen kommer fordi man nå i syv år har høstet erfaringer med den strukturen som ble lagt ved fusjonen. Prosessen er initiert uavhengig av den økonomiske situasjonen ved fakultetet, og uten andre føringer fra ledelsen enn at det ikke skal bli flere institutter enn dagens åtte. Etter interne diskusjoner i fagmiljøene og på instituttene har en bredt sammensatt arbeidsgruppe beskrevet tre alternativer. Det ene alternativet er å beholde dagens organisering, de to andre er å gjøre endringer som primært berører instituttene i Trondheim. Dersom man går for ett av disse alternativene vil det gi en struktur med tre «Institutt for helsevitenskap», ett i hver by. Høringsinstansene er derfor også bedt om å vurdere om det i dette tilfellet ville være best å samle denne aktiviteten i ett institutt, eller om det er å foretrekke å fortsette med institutt i Ålesund og Gjøvik.

Ytring

Forslagene til instituttstruktur på MH mangler en kunnskapsbasert begrunnelse

Ralf Kirchhoff mener de utsendte forslagene mangler en kunnskapsbasert begrunnelse. Jeg tror ikke det finnes én – kunnskapsbasert - «riktig» modell for UH sektoren. Hvordan man tilpasser de ulike elementene i en organisasjonsmodell (sentral/desentral, homogen/heterogen, hierarkisk/flat, fagstyrt/administrasjonsstyrt ) vil ikke bare avhenge av type virksomhet, men også av kontekst. Hva som er «best» instituttstruktur på et universitetsfakultet vil avhenge av graden av samhandling mellom instituttene, utdannings- og forskningsprofil, grad av samstemthet om overordnede målsettinger og flere andre forhold. 

De forslagene som er sendt ut spenner derfor ganske vidt. De har det til felles at de deler instituttene inn etter ulike tilnærminger til faglig fellesskap. To av dem har også det til felles at de kan realiseres med eller uten egne institutt i Ålesund og Gjøvik. Jeg tenker at de dermed fanger bredden i den gjennomgangen av prinsipper som Kirchhoff gjør i sitt innlegg. Forslagene utløser, ifølge Kirchhoff «latente og åpne interessemotsetninger mellom instituttene, maktkamper og omkamper som minner om tiden før fusjonen.» 

Det er jeg også enig i, men uten at jeg ser dette som problematisk. 

MH-fakultetet er heterogent både faglig, geografisk, og i sammensetning av aktiviteten. Denne heterogeniteten skaper naturlig nok interessemotsetninger. Slike motsetninger var også til stede ved det gamle medisinske fakultetet, og ventelig også ved de gamle høyskolene. De har etter fusjonen fått to ekstra dimensjoner; spredt geografi og et stort volum av tre-årigeprofesjonsutdanninger. Den kritiske økonomiske situasjonen fakultetet nå er inne i gjør at mange av disse motsetningene blir tydeligere. Nød lærer muligens naken kvinne å spinne, men når krybben er tom ser vi nå økende tendenser til at hestene bites. Det handler om hvilke studieprogram som skal satses mer eller mindre på, om forholdet mellom spiss- og breddekompetanse, om forholdet mellom forskning og utdanning. Og det handler om geografi. 

Det er ikke mange år siden NTNU markedsførte seg nasjonalt på en «challenge everything» kampanje. Den understreket noe av det som er grunnleggende ved et universitet er evnen og viljen til å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Den samme evnen og viljen må vi ta med oss også når vi skal diskutere interne forhold. Vi kan ikke være redde for disse diskusjonene. I så måte er det bare å ønske Kirchhoff sitt innlegg velkommen, og håpe det (og dette svaret) blir lest og diskutert. Nå venter fakultetet på innspillene fra høringen, også fra instituttet i Ålesund hvor Kirchhoff er nestleder. Jeg er sikker på at det blir interessant lesing.