Stopp oljeletinga bedriver symbolsk vold

Kampen mot ødelegging av biologisk mangfold og varmere klima har vært drevet etter strengt ikkevoldelige prinsipper siden Samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern satte seg ned foran anleggsmaskinene i Mardøla i Eikesdal 25. juli 1970. Det var første gangen sivil ulydighet ble tatt i bruk i en naturvernsak i Norge. Siden ble det flere.

Undertegnede deltok i Alta-aksjonene noen år senere, i 1979, og i 1981. Utbyggingen av Altavassdraget ble den siste store vasskraftutbyggingen i Norge. Skoleringen i forkant av aksjonene var grundig. Det ideologiske fundamentet kan formuleres slik: Sivil ulydighet skiller seg fra revolusjonær virksomhet i at førstnevnte eksplisitt aksepterer statsmaktens legitimitet, mens en revolusjonær ønsker å erstatte bestående orden med sin egen.

Selve aksjonene holdt seg til en streng definisjon av ikkevold: Ingen tildekning av ansikter. Ingen former for fysisk hærverk. Ingen verbale trusler. Man fulgte et prinsipp om nærhet i tid og sted: Aksjonen foregår der aktiviteten man ønsker å stanse, den foregår når aktiviteten utspiller seg. I norsk sammenheng, gjerne foran anleggsmaskiner idet de er på vei inn i området.

De limte seg fast til Skrik: - Mange ved NTNU gir oss sin støtte

Ved ulike anledninger har Stopp oljeletinga utfordret samtlige overnevnte prinsipper.

Det ideologiske fundamentet. I en epost til medier onsdag morgen, i forbindelse med dagens aksjoner i Trondheim, siteres en aksjonist på at hun «hater den norske stat.» For noen dager siden skrev Stopp oljeletinga at «Staten Norge er i dag ansvarlig for vold og drap på massiv skala ... den norske staten har blod på hendene. Blodet til barn ...» Budskap: Den norske stat mangler legitimitet.

Aksjonsformer. Tilgrising av kunstverk er vold. Man forsvarer hærverket med at maleriene er dekket med glass, at malingen mot statuer og bygninger kan vaskes av (det siste sliter renholderne nå alvorlig med). Det er imidlertid åpenbart hvilken effekt man ønsker å oppnå: Symbolsk vold. Det skal se ut som kunstverkene blir ødelagt.

Trusler om vold. Klimaaktivist Joachim Skajem forlot Stopp oljeletinga etter Debatten, hvor han framførte trusler om vold. Selv anførte han at han aldri har tatt til orde for vold mot mennesker. «Jeg vil aldri skadd et menneske, og det er nettopp derfor jeg tar til orde for sabotasje av objektene som skader mennesker», sa Skajem. Mens Stopp oljeletinga ved anledningen kommenterte «at noen føler på en angst og et sinne som er så stort at de påpeker at folk en dag kommer til å ty til vold, er noe vi må ta på alvor.» Tvetydigheten i dette utsagnet er til å ta og føle på.

Leder for Natur og ungdom, Gina Gylver, kommer med noen, etter mitt syn, kloke betraktninger omkring sivil ulydighet i et intervju i Dagens Næringsliv. «Sivil ulydighet styrker demokratiet», argumenterer Gylver, og viser til at det er gjennom nettopp slike aksjoner at mange av dagens rettigheter er vunnet. For tida er hun dypt involvert i sivil ulydighetsaksjonene mot sjødeponi i Førdefjorden. Selv kan jeg ikke annet enn å applaudere og ønske dem lykke til.

«Vold er totalt uakseptabelt som politisk virkemiddel» slår hun fast. Jeg legger til: I enhver form, også når den kommer som symbolsk vold, trusler om voldsbruk, hærverk. Videre: avstå fra hatefull retorikk.

Det kjennes ikke bra at MDG-veteran Rasmus Hansson, til stede i studio da Skajem kom med sine trusler, ikke straks tok klart og utvetydig avstand fra dem, men uttrykte at man kan «forstå hva som er i ferd med å skje». Hansson så seg tvunget til å komme med noe han selv benevnte som en «presisering» neste dag.

Hanssons ustøhet er et symptom på en autoritær lengsel man finner i deler av klimabevegelsen: En opplevelse av at man ikke har tid til å vente på at (u)ansvarlige myndigheter skal gjøre det som er nødvendig for å «redde» klimaet. Det er i dette perspektivet man skal forstå hvorfor en annen MDG-er, Erik Solheim, benytter nær sagt enhver anledning til å prise totalitære Kina som et slags klimaprogressivt fyrtårn.

Verden anno 2022.Globalt er det, enkelt sagt, de liberale demokratiene mot røkla. At denne tanken, om at saken er så viktig at man ikke lenger kjenner seg bundet til demokratiske spilleregler, nå brer seg også inn på universitetene, slik man ser i dette intervjuet, gjør meg urolig. Om vi sklir videre ned i den grøfta, er kampen for klima og biologisk mangfold den største taperen.