Hei og håp

Hver gang jeg skriver i UA, får jeg reaksjoner i innboksen min. Noen ganger straks og mye, andre ganger mindre og med større intervall mellom innlegg og respons. Jeg får alltid mange reaksjoner når jeg skriver om undervisning, ressurser, og studenter. 

Mange undervisere skriver og forteller om at de lever i den samme spagaten: Vi må stryke så få kandidater som mulig, ellers taper vi penger, og vi vil fortsatt holde det faglige nivået høyest mulig, ellers har vi det fælt sjøl. Hvis du legger strykprosenten for høyt, kan du risikere at emnet ditt legges ned, ikke minst i disse innsparingstider. Flere mener dette handler om at våre ledere er ansatt og ikke valgt, bedriftstenking innført i offentlig sektor, jakt på effektive resultatindikatorer – som dessverre samtidig instrumentaliserer utdanningen, slik at beviset du får på en grad er viktigere enn nivået på kunnskapen du ender opp med. Kort sagt, det er mye mer lønnsomt i et kortsiktig økonomisk perspektiv med 45 E-kandidater og 5 stryk, enn 30 E og 15 stryk med et jevnt høyere faglig nivå. Det siste ville riktignok ha vært bedre langsiktig samfunnsøkonomi, da. Så det er mildt sagt et dilemma. 

gjesteskribenten

Om studenter og kyr i grønne enger: En gardinpreken

MEN: Det er et strukturelt dilemma. Det er ikke hver enkelt faglærers skyld. Og det er få som ser noen bedring i sikte, eller har noen konkret løsning på rede hånd. 

Og så tikker det inn e-post fra studenter som takker for en vekker som de trengte, eller en vekker som de syns sidemannen trengte, eller studenter som vil fortelle om hvor bra utbytte de har av undervisningen. Om hvor interessant de syns emnet er. Hvor mange nøtter de knekker. Og det er så fantastisk flott å høre, dette er, helt ærlig, så utrolig, fantastisk oppbyggelige tekster på alle måter –ikke minst demonstrerer de avsenderens udiskutable omsorg for sine medmennsker på en måte som er både rørende og løfterik. Og som lover godt for framtida. (Noen av disse kommentarene gjemmer jeg på i årevis – så vet du det.)

Men det kommer også henvendelser fra studenter som er kritiske til undervisningen, til altfor høyt eller altfor lavt læringstrykk, og fra studenter som føler seg avskrevet, og stemplet som late og dumme, og som tilhørende en generasjon det ikke finnes håp for. 

Som det ikke finnes håp for! Dét er ganske sterkt. 

Merk at dette gjelder både folk som sliter og folk som overhodet ikke sliter med studiene sine. De siste fordi de blir publikum for en gardinpreken de ikke har fortjent (siden det egentlige, rettmessige publikum ikke møter på forelesninger), og noen fordi de blir prosenter i en statistikk der de tenker at de sikkert kunne ha klart å trekke tallene enda mer oppover, hvis de hadde jobba enda mer. Dette er for eksempel dem som nesten på egen hånd tar på seg ansvaret for at sluttresultatet kunne ha vært bedre. De som alltid har gjort nesten alt gruppearbeidet alene, så den kollektive karakteren skulle bli best mulig. 

Men det gjelder også dem som for egen del rett og slett ikke finner seg i å bli slått i hartkorn med det som ifølge dem beskrives som en fullstendig fortapt generasjon. 

Og da bare får jeg så lyst til å sette det på trykk, til deg som leser slike innlegg:

Dere er absolutt ikke fortapt. Det er klart at det finnes håp. I bøtter og spann!

For det første: Dette er trender som diskuteres i hele den vestlige verden, men særlig i skandinaviske land. Så det er lite trolig at dette skulle kunne være utelukkende din skyld, bare for å ha sagt det. Eksplisitt. 

Om noe, så har du alle tenkbare muligheter i en verden der du er den som har lært deg å motivere deg sjøl, å jobbe på, å bite tennene sammen. Du er et av vinnerbarna fra marshmallow-testen.

Du kommer til å klare deg superbra. Hvis du har trua. 

Du kunne helt sikkert ha nådd enda høyere nivåer hvis du fikk holde ditt eget høye tempo i auditoriet. Men sånn er det med gruppearbeid. Man lærer andre ting. Som omsorg, solidaritet, og å lære bort det man kan. Ifølge PISA-undersøkelsen 2022 lå norske elever på 81%, 5 prosentpoeng over OECD-snittet i opplevd evne til å skaffe seg venner. Her teller vel evne til empati med, må vi anta. 

Så det er klart det er håp!

Ikke minst har du tilgang på gratis utdannelse helt til aller høyeste nivå.

Og du har dessuten evne til å se hva den er verdt. Og hva din tid er verdt, og hvor høyt du kan nå. Du er ikke redd for å kreve deg. Å kreve hjelp, forklaringer, tilrettelegging. Du har alle de beste korta på handa. 

Akkurat nå har du kanskje forelesere som ikke sover på nettene fordi de er redd for jobben sin, eller fordi kollegaen deres er sykmeldt pga. stress, slik at din foreleser må ta over noen av oppgavene fordi det ikke er penger til vikar. Eller du vil merke innsparingene på annet vis, færre forelesninger og færre øvinger og færre innleveringer med tilbakemelding, og kortere tilbakemeldinger. Færre lab-øvinger og kortere praksis. Mindre av alt. 

Men du kommer til å klare deg helt fint. Du klarte deg jo gjennom covid! 

Og en sterkt medvirkende årsak til du kommer til å klare deg aldeles fint, er at underviserne dine har et så utrolig sterkt ønske om å bidra til nettopp det. Det er det som er vår motivasjon og vår drivkraft. At du skal klare deg superbra. Vi bryter hodene våre for at du skal merke det minst mulig, hvor lite ressurser vi disponerer. Hvor slitne og engstelige vi kan bli. For emnet vårt, for faget vårt, for jobben vår, for de yngre kollegene våre. Deres framtid. Og din! For hvordan du har det i hverdagen. Og vi jobber og jobber og jobber. For å gjøre studiet bedre for deg og for neste kull, og neste. 

Vi var nemlig også de som gjorde hele gruppearbeidet alene. Så vi vet hva du har å stå i. 

Og vi vet at du kommer til å klare deg flott. 

Det er bare det at du er student i en tid der samfunnet har bestemt seg for at økt kvantitet er det samme som økt kvalitet. Som i «kvalitetsreformen». Men den skal vi snakke om siden. 

PS: Tittelen på replikken er fra en oppsetning på Trøndelag Teater: Hei og håp av Marianne Meløy og Trygve Brøske. Den går i enda akkurat en måned på sjarmerende Gamle Scene, handler på sett og vis om kollektiv fordømmelse og berettigelsen av den, og forestillingen kan anbefales på det varmeste. Ds.