Ytring
Julebrev til Tor Grande
Kjære Tor Grande, med dette brevet vil jeg ønske deg godt arbeid som rektor og dele mine juleønsker for NTNU.
Letizia Jaccheri har har stått bak flere initiativ for å få flere kvinner til å velge teknologi-industrien. Hun er blant annet tildelt likestillingspris fra NTNU og fra Oda, Nordens ledende nettverk for kvinner i tech.
Foto: Benedikt Erikstad Javorovic
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Jeg ønsker mer integrering og likestilling. Integrering mellom studenter og forskere, mellom utlendinger og nordmenn, mellom menn og kvinner, mellom de som er viet til undervisning og de som er viet til forskning. Jeg vil at vi skal jobbe hardere for et inkluderende miljø, som går utover å bare telle hvor mange kvinner og hvor mange menn vi har i ulike stillinger.
Magien for integrering ligger i språket, ikke i tellekanter!
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Da jeg først reiste til England på begynnelsen av 80-tallet for å lære engelsk (på skolen hadde jeg bare lært gresk, latin og tysk og aldri snakket et fremmedspråk, bare pugget), ble jeg så imponert over at til og med barna snakket engelsk. Wow, sa jeg til venninnen min! Se, til og med barna snakker engelsk. Det var magien ved å høre et fremmedspråk. Da jeg kom til Norge, noen år senere, på slutten av 80-tallet, ble jeg tvunget til å lære norsk, det kostet en formue å ringe til Italia, det var ingen italienere her og – ikke minst - veilederen min holdt fast ved at etter fire måneder ville han ikke lenger veilede meg på engelsk. For dette og mye mer er jeg takknemlig overfor ham.
Etter mange år innrømmer jeg at visse emner, for eksempel kunstig intelligens, statistikk, politikk, emner som jeg ikke er spesielt sterk på, forstår jeg fortsatt bedre på italiensk enn på norsk. Dette er naturlig og jeg tenker at ingen bør miste sitt morsmål, ellers er det ikke integrering.
Etter pandemien innser jeg at norsk er i ferd med å forsvinne, i hvert fall fra korridorene på instituttet mitt, og for meg er det en katastrofe, fordi engelsk er lenger borte fra hjertet mitt og fra min bevissthet enn norsk. Og fordi jeg bryr meg om Trondheim, Norge, og det norske språket, og NTNU.
De nye generasjonene med innvandrere, som igjen er under veiledning av innvandrere, de fleste av dem har ingen forhold til det norske språket. En ung kvinne, som jeg spurte under julemiddagen «vil du lære norsk?», svarte «NOOORSK?» og så på meg med et vantro blikk som om jeg hadde spurt henne «Vil du lære Barbagia-dialekten som snakkes i Sardinia?». Og hvis jeg sier ordet «Helseplattformen» eller til og med «Inga Strümke» vet ikke de fleste utlendinger hva jeg snakker om. Jeg føler meg plutselig ikke integrert lengre.
Jeg er ikke her for å kritisere dem som ikke lærer norsk. De har så mange krav de unge forskere som kanskje vi ikke hadde. Og jeg har heller ikke løsningen, men etter min mening, uten forståelse for det lokale språket og kulturen, kan integrering ikke oppnås.
Kjære Tor, du som er født og bor i Trondheim og jobber i Hovedbygningen, jeg vet ikke om du ser disse problemene. Kanskje disse er problemer som bare jeg ser. Uansett var dette julebrevet mitt og jeg benytter anledningen til å fornye mine ønsker om godt arbeid og et ønske om en inkluderende NTNU
