Ytring
De skal være NTNUs glade ambassadører, og ellers holde kjeft
De har «rektor» i jobbtittelen, men får ikke være med når rektoratet møtes. Hva skal man bruke viserektorene til, utover å klippe snorer?
Billedteksten som fulgte med dette bildet innledes med: «Høytidlig snorklipping». Daværenmde viserektor ved NTNU i Gjøvik, Jørn Wroldsen, klipper, med dekan Monica Rolfsen og prodekan Asbjørn Rolstadås (t.h.) som entusiastiske båndholdere, mens instituttleder Torbjørn Skogsrød holder i sin saks. Anledningen var at et nytt senter ble åpnet ved NTNU Gjøvik.
Foto: Kenneth Kalsnes
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Da høgskolene i Ålesund og Gjøvik ga opp selvstyret og lot
seg innlemme i nye NTNU, byttet de ut egne rektorer med noe man besluttet å
kalle viserektorer. Disse nye stedlige lederne fikk beholde kontor og tittel,
mens reell beslutningsmyndighet ble lagt under rektor Gunnar Bovim i Trondheim.
Siden fikk de litt tilbake, som en leder for eiendom og en leder for drift.
Tidligere og dagens viserektorer, Anne-Lise Sagen Major i
Ålesund og Gro Iren Kvanli Dæhlin i Gjøvik, gjør etter alt å dømme en
fremragende jobb i å synliggjøre NTNUs betydning i nærområdene, samt å bygge nettverk
med lokale beslutningstakere, samt samarbeidsprosjekter med næringslivet i sine
regioner. Men de får ofte ikke være med når beslutninger om hva som skjer ved deres
campuser fattes. Det får følger. Som Ålesunds forrige viserektor Annik Magerholm
sier til UA: «Jeg falt ofte ut av loopen, og det var mye unødig stress.»
Man sitter igjen med et inntrykk av at viserektorenes jobb å
være NTNUs glade ambassadører regionalt, og ellers holde kjeft.
Det er til å forstå at den daværende NTNU-ledelsen valgte en
løsning hvor lokale avdelinger i satellitt-campusene integreres i linja:
Instituttledere rapporterer til dekaner, som rapporterer til rektor. Noe annet
ville kunne ført til at høgskolene fortsatte som semi-autonome enheter under NTNU-paraplyen.
Som et plaster på såret, alternativt som en dekkmanøver for den reelle
maktforflytningen, innstiftet man en ordning som man utstyrte med den kledelige
tittelen viserektor.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Rent faktisk er tittelen misvisende, anvendt på de stedlige
lederne her: En person med ledertittel med prefikset «vise» fungerer vanligvis
som stedfortreder eller nestleder og kan tre inn i lederens rolle når det er
nødvendig, for eksempel ved fravær eller delegasjon av spesifikke oppgaver.
For NTNUs viserektorer er virkeligheten den at de tidvis ikke
bare ikke får være med når beslutninger fattes som har å gjøre med campusene
deres: De informeres gjerne etter at beslutningene er fattet.
Viserektorenes rolle og funksjon er på sakskartet når NTNUs
styre møtes i september. Det er på høy tid. De kan velge å tilføre stillingene
mer reell innflytelse. Alternativt stryke stillingen fra organisasjonskartet,
og slik tilpasse kartet etter terrenget.
