«Situasjonen gir et uutholdelig arbeidsmiljø»

Det har en stund vært snakket om mulige oppsigelser på Institutt for Lærerutdanning, NTNU. Sluttpakker ble tilbudt, men ikke mange nok takket ja. Onsdag 25.9.2024 kom beskjeden: 15 skal sies opp. Spørsmålet er: Hvem må gå?

Faggruppen for Samfunnsfag, der jeg hører til, er en av fire fagseksjoner som er utvalgt til å ta støyten. De andre er matematikk-, norsk- og naturfags seksjonen. Vi er tapende i den akademiske stolleken, så langt. Her lurer jeg på det juridiske grunnlaget, men har ikke kompetanse til å vurdere det. Tre skal sies opp i min avdeling. Ennå vet vi ikke hvem. Vi skal visst nok foreta en kartlegging av behov og kompetanse for å finne det ut. En egenvurdering tilsier at det kanskje er lite sannsynlig at det blir meg, men jeg vet ikke. Ikke per nå. Det skal kjøres en prosess for å kartlegge, sies det. Jeg får oppdatere min akademiske CV og håpe at den holder. Situasjonen gir uansett et uutholdelig arbeidsmiljø for alle her akkurat nå. Jeg er opprørt, og det er vanskelig å konsentrere seg om faglige oppgaver. Heldigvis er jeg ikke i en undervisningstung periode, så for min del går det for det meste ut over forskningsrelaterte oppgaver akkurat nå. Og det er vel ikke så farlig? Men det har også vært sagt at nivået på forskningen på avdeling for lærerutdanning må opp.

Ytring

Derfor bør masseoppseiingar ved ILU bekymre alle tilsette ved NTNU

Selv har jeg hatt fast jobb i staten Norge siden 1998, da jeg ble ansatt i lærerutdanningen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag. Da ble jeg vurdert som kvalifisert for utlyst stilling, og verdifull for institusjonens oppgaver. Siden da har jeg kvalifisert meg og spesialisert meg, tatt doktorgrad i fagdidaktikk, opparbeidet meg et stort nasjonalt og internasjonalt nettverk, og hatt en relativ suksess med mange internasjonale publikasjoner, som er ganske godt sitert. Om dette har blitt verdsatt i egen institusjon vet jeg ikke. Jeg har ikke fått noen signaler om det, men det gjør ikke så mye for jeg (og de som siterer meg) vet verdien av det. Jeg har fått et mulighetsrom som jeg har utnyttet. I tillegg har jeg hatt mange og varierende oppgaver i lærerutdanningen i den tiden, og kunne sikkert gjort en jobb i andre deler av organisasjonen også. Mange her har lignende historier som meg. Vi har alle unike kompetanser og erfaringer, de fleste har doktorgrader som gjør oss til spesialister innenfor egne fagfelt. Alle er vurdert som kvalifiserte for arbeidsoppgaver i institusjonen ved tilsettelse.

Jeg bad ikke om fusjonen med NTNU heller jeg, selv om jeg så positivt på den og var nysgjerrig på hva det kunne medføre. Jeg satt på mitt gamle kontor på HiST og tenkte, ja nå er jeg på NTNU. Hvilken forskjell gjør det? Arbeidsoppgavene mine er undervisning, forskning, veiledning og administrasjon. Det samme som for alle kolleger og de samme nå som i 1998. Nå har jeg imidlertid en unik spesialisering og erfaringsbakgrunn for oppgavene. De kunne vært utnyttet til profilering av institusjonen, om de ble verdsatt. Jeg er bedre kvalifisert nå enn i 98. Det betyr imidlertid ikke at en yngre kollega ikke kunne gjort basisoppgavene på en like god måte. Han/ hun ville bare gjort det på en annen måte. Ingen av oss er uerstattelige. Så hvordan skal man kunne kartlegge forholdet mellom «institusjonens behov» og «ansattes kompetanse» for å finne ut hvem man kan si opp? Bemanningsplan skal lages etter at kompetanse er kartlagt, sies det. Så hvordan kan man vite hvordan man ligger an? 

Igjen, som ikke-jurist kan jeg ikke svare, men jeg ser ikke at man kan komme fram til objektive kriterier for oppsigelse gjennom en slik prosess. Og det har jeg oppfattet at man må, for lovlig å kunne si opp noen fra en fast stilling.

Jeg er faktisk ikke noe lei av jobben min, men derimot ganske lei av politikken som drives rundt den. Lederes oppgave er, slik jeg forstår det, å legge til rette for at jeg skal gjøre den jobben best mulig, men nå kjennes det heller ut som om de saboterer. Med ledere mener jeg da både de som sitter nært meg i ILU, og de som er lenger oppe i systemet, på SU-fakultetet og på NTNU sentralt. De har et ansvar for å ivareta meg som ansatt på en god måte. Jeg har vært med på diverse «ledelse» siden 1998. For ordens skyld, mange av lederne på ulike nivåer har gjort en god jobb, noe som ikke betyr at jeg alltid var enig eller begeistret. Andre vil jeg karakterisere som dårlige, og noen har gitt en følelse av at «skuta» har styrte seg selv uten skipper ved roret (i noen tilfeller trådte dyktige funksjonærer trådte til, så det gikk bra.) Ingen nevnt ingen glemt og ingen hengt ut. Det er ikke poenget. 

På en merkelig måte har det alltid gått greit, ikke minst på grunn av ærgjerrige faglige kolleger som stort sett alltid gjør «alt» for at det skal bli bra for studentene. De fleste av oss tenker at det er det aller viktigste. Men nå har det nådd en grense for hva som er akseptabelt, selv for en akademiker.

Hva er det ledelse handler om? Er det status og høy lønn, eller er det å håndtere risiko og å ta ansvar? Jeg tror ikke det er lett, og kanskje fortjener de lønna, men handler det ikke særlig om å ta ansvar? Å ta ansvar for at det skal gå bra, og å ta ansvar når det ikke går bra? Min forståelse er at lederes rolle er å legge best mulig til rette for at jeg skal få gjort jobben min på en god måte. Slik har det ikke alltid vært, men nå har vi gått over en grense for hva som er akseptabelt. Nå oppleves det som om ledere på ulike nivåer egen organisasjon (NTNU) og helt opp til politisk ledelse for høyere utdanning (med to avgåtte ministere i nyere tid), har ført arbeidsplassen min inn i en situasjon som er opprørende og forstyrrende.

Ytring

Hva har de spart? Det får vi ikke vite.

Hvordan havnet vi her? Diverse forslag har versert, men hvis det er behov for nedbemanning hvorfor er det ikke planlagt for det over lengre tid slik at man kunne foretatt nødvendige kutt uten å si opp folk som er fast ansatt i staten, og i NTNU. Først kjører ledere, på ulike nivå, oss økonomisk i grøfta, og så får vi ballen tilbake på en slik måte. Etter kun å ha gjort jobben vår hele tiden, og også nå med (til dels) halverte ressurser i forhold til i fjor. Det er virkelig veldig urimelig. Hvis det har vært et problem med modell for økonomisk styring, hvorfor er det ikke ordnet opp i før det går så langt at noen må sies opp? Om man visste at det skulle bli et problem med overtallighet, hvorfor har man ikke planlagt for det og iverksatt ansettelsesstopp, og kanskje tilbud om sluttpakker over en lengre periode, før det har gått så langt som nå? Har man ikke skjønt det gjør ikke det saken bedre egentlig. For det er vel først og fremst et ledelsesproblem dette her?

Hvordan står det til med egenvurderingen til ledelsene, på de ulike nivåene? Vi trues med oppsigelser. Det er ikke bare trusler heller, nå skal det skje. Men dette er virkelig ikke min skyld. Jeg har bare gjort jobben min hele tiden. Så hvem har ansvaret? Og, hvem må gå?