- Det har vært jobbet godt og solid, men tallene tilsier at vi må tenke nytt.

NTNU har i mange år jobbet systematisk for å øke andelen kvinner i vitenskapelige stillinger. 

I fjor ble det for første gang rapportert om at det var flere kvinner enn menn som jobbet ved NTNU, men dersom man ser nærmere på tallene så ser man at dette gjennomsnittstallet skjuler en vedvarende kjønnsforskjell. 

- Det blir litt meningsløst å se på gjennomsnittstall totalt på hele NTNU, for det er så store forskjeller fra fakultet fra fakultet og mellom stillingskategorier, sier prorektor for samfunnsansvar og formidling, Monica Rolfsen.

Rolfsen har ansvar for arbeidet med likestilling og mangfold ved NTNU fremover. Der har hun jobb å gjøre, for 70 prosent av kvinnene ansatt ved NTNU er i administrative og tekniske stillinger. Professorandelen er fortsatt veldig lav, og det er store forskjeller på lokalt nivå. 

Selv om andelen kvinnelige professorer ved NTNU har økt, er andelen fortsatt lav.

- Det går framover, men sakte riktignok. Veldig sakte, og jeg kjenner at jeg blir utålmodig når jeg ser på disse tallene, spesielt på noen felt, sier hun.

- NTNU bør bli modigere

Store forskjeller mellom fakultetene

Kvinneandelen på professornivå varierer veldig fra fagområde til fagområde, men i gjennomsnitt er det pr i dag ingen fakultet som har flere kvinnelige professorer enn menn.

Det er spesielt på de mer teknisktunge fakultetene av kvinneandelen ser dårligst ut, og ettersom NTNU er et teknologitungt universitet preger det også institusjonen som helhet. Samtidig ser man at noen fakultet har bedret seg over tid.

- Vet man om man har gjort noe annet aller mer for å øke kvinneandelen på disse fakultetene?

- Det er noe jeg ønsker å finne ut av. Jeg har nettopp tatt over dette, så nå skal jeg sette i gang arbeidet med å se hvilken forskning og erfaringer som finnes på dette, fortsetter Rolfsen.

Nå har kvinner blitt bedre enn menn til å forstå det de leser

Rolfsen påpeker at dette også er et nasjonalt og internasjonalt problem, så nå skal hun i gang med å se hva som finnes av kunnskap. 

- På førsteamanuensisnivå er det bedre fordeling, men det ser ut til å ta mye lenger tid for kvinner å gjøre opprykk til professornivå enn menn.

- Hva kan være grunnen til det?

 - Det er nok sammensatt, men én grunn kan være at kvinner tar på seg en større andel av «omsorgsarbeidet» på instituttet, samt at det er krav om kjønnsrepresentasjon i utvalg og komiteer, noe som gjør at kvinner ender opp med å bruke en god del mer tid på slike oppgaver.

Gode tiltak, men ikke nok

Man snakker ofte om ubalansen i kjønnsrepresentasjon som «en lekk rørledning»: Kvinner og menn er gjerne nokså likt representert på stipendiatnivå i mange fag, men så skjer det noe. Jo lenger opp i stillingsnivå man kommer, jo færre kvinner finner man. 

Selv om det allerede finnes mange gode tiltak for å bedre kvinneandelen i professorstillinger, som NTNU har jobbet med over flere år, så viser tallene at det rett og slett ikke monner. 

Hun topper maktlister, men sliter med å skaffe bedre vilkår for Sintef

- To viktige tiltak har vært mentorordning, som går ut på at kvinnelige førsteamanuensiser som ønsker å søke opprykk til professorstilling kan få tildelt en mentor, samt kvalifiseringsstipend, som består av noen års støtte hvor man kan frikjøpes fra undervisning for å forske mer eller reisetilskudd til konferanser eller lignende, sier Rolfsen.

Hun mener dette er viktige tiltak, men at man nå må nullstille litt og se hva man kan gjøre videre. 

- Vi må prøve å stille spørsmålet på nytt i stedet for å bare fortsette med det samme. Første gangen jeg hørte om dette var på 90-tallet, og fortsatt er vi ikke der vi skal være. Det går riktig vei, men det går ekstremt sakte, og vi kan i alle fall ikke fortsette i det samme tempoet som vi har gjort, for da har vi ikke likestilling før i år 2300 eller noe slikt.

Må benytte hele befolkningen

Rolfsen studerte selv på et mannsdominert felt. Hun startet på industriell økonomi på 80-tallet, og opplevde da at det ikke var noen kvinnelige ansatte eller forelesere.

-  Alle vi møtte av forelesere var menn, og det gjør noe med ens evne til å se seg selv i en slik rolle. Når bildet man har av en professor er en mann, blir det vanskelig å se seg selv gjøre samme karriere. Og dette går jo begge veier - det er like feil om det er overvekt andre veien.

Rolfsen peker på den selvforsterkende effekten som kan komme av å ha få kvinnelige professorer i et fagområde. 

- Det forplanter seg nedover i systemet, og gir seg utslag i rekruttering blant både studenter, stipendiater og postdocer.

- Hvorfor mener du det er så viktig å jobbe med dette?

- Det er mange svar på det, men jeg tror et av de viktigste er at forskning, utvikling og kunnskapsproduksjon trenger hele befolkningen. Vi skal inn i klimaomstilling, et digitalt skifte, det er mange endringer vi må gjennom, og da må vi benytte oss av hele befolkningen. Akkurat nå er det nok mange talenter som vi rett og slett ikke får tak i. Vi må ha de flinkeste folkene med, og de er helt sikkert fordelt jevnt på kjønn.

Viktig med anerkjennelse

Rolfsen har innehatt flere lederstillinger ved NTNU, både som instituttleder ved  Industriell økonomi og teknologiledelse og som dekan på Fakultet for økonomi. Også her finner vi få kvinner.

- Hva gjorde du i disse rollene for å øke kvinneandelen på professornivå? 

- Noe veldig konkret jeg gjorde ved flere anledninger – ved utlysning til professorstillinger der den best kvalifiserte var en mann og nummer to var en kvinne (noe som svært ofte skjer) – var å gi tilbud til de to øverste på listen, selv om vi i utgangspunktet utlyste for én. Det krever litt økonomiske muskler og is i magen, men var effektivt i miljøer med svært få kvinner.

Rolfsen forteller også at de benyttet seg av flere ordninger for opprykk til professor, som mentorordning og kvalifiseringsstipend. Noen ganger kvalifiseringsstipend finansiert utover det man fikk støtte til sentralt.

- Gjennom medarbeidersamtaler har jeg oppmuntre til å søke opprykk og tilby hjelp og støtte, og når våre kvinnelige professorer/førsteamanuenser var profilert i media sendte jeg ofte en støtteerklæring på epost eller sms. I tillegg gjorde jeg alltid et nummer ut av kvinner som fikk opprykk til professor i våre nyhetsbrev og blogg. 

I løpet av de åtte årene Rolfsen ledet fakultetet økte kvinneandelen blant de fast vitenskapelige ansatte fra 28 til 35 prosent, og antall kvinnelige professorer økte fra 8 i 2016 til 17 prosent i 2024.

Må gjøre kraftløft

Rolfsen mener at det nå er på tide å gjøre et kraftløft. Hun vil starte med å spille spørsmål, grave i i problemstillingen og finne løsninger for veien fremover. 

- Jeg har ikke noe klart svar på hva vi skal gjøre, men tror vi må snu en del stener nå og jobbe hardt. Hvis man greier å få inn flere på student- og stipendiatnivå, så er det også enklere å holde på dem. Når det er under 20% er det vanskelig å rekruttere flere, men hvis det er over 30% så går det litt mer av seg selv. 

Hun har også et tydelig budskap på kvinnedagen:

- Mitt budskap i anledning 8. mars er at vi må se nytt på hvordan vi bruker virkemidler fremover, så jeg ønsker å endre mandat og innretning på likestillings- og mangfoldsarbeidet fremover. Vi bør gjøre en kunnskapsinnhenting av hva som gjøres nasjonalt og internasjonalt, evaluere de tiltak vi jobber systematisk med for å se om vi bør innrette arbeidet annerledes, og sette oss klare mål for å øke andelen kvinnelige professorer. Her må vi ha høye mål og ambisjoner for fremtiden. Jeg vil understreke at det har vært jobbet godt og solid, men tallene tilsier at vi må tenke nytt.