Ytring

NTNU er en tungrodd og ugjennomsiktig organisasjon

Beslutningsstrukturen i de ulike lagene av NTNUs administrasjon kan framstå som en like lukket svart boks som en KI-algoritme, men er på mange måter mer skremmende og uhåndterlig.

Publisert Sist oppdatert

Arbeidsmiljø ved NTNU: Den svarte boksen

    I en serie ytringer vil professor og verneombud Øyvind Brandtsegg skrive om den enkelte ansattes forhold til NTNU. Her vil han peke på forhold ved NTNUs organisasjon han mener i svært negativ grad påvirker det psykososiale arbeidsmiljøet.

    Uttrykket «Den svarte boksen» er lånt fra feltet kunstig intelligens, hvor det beskriver en algoritmisk beslutningsprosess implementert på en måte som gjør at man ikke har innsyn i hvordan beslutningen tas.

Denne ytringen er den første delen av en serie på fem deler. Les Universitetsavisas intervju med Brandtsegg i forkant her.

Som verneombud ved NTNU musikkteknologi har jeg befatning med saker som angår arbeidsmiljø. Jeg har over tid merket en betydelig gryende mistillit til ledelsen, dels basert i en tungrodd og ugjennomsiktig organisasjon. I en serie med ytringer vil jeg ta for meg forhold som i svært negativ grad påvirker det psykososiale arbeidsmiljøet, og som går utover yteevne og motivasjon for ansatte. Serien vil gi kommentarer på momenter angående medvirkning i campusutvikling, finansieringsmodeller og ressursbruk, tillit til fakultet og rektorat, og NTNUs til dels sprikende forventninger til ansatte synliggjort gjennom «strategiske» satsninger. 

Innenfor det brennaktuelle temaet kunstig intelligens (hvor jeg har en viss praktisk erfaring) er det en gjengs oppfatning at man ser faremomenter med at algoritmen er «en svart boks» hvor vi ikke fullt ut forstår hvordan maskinen kommer fram til en beslutning. Mangel på innsikt i hvordan de innerste mekanismene i dyplæringsnettverk fungerer kan føre til en rekke problemer. Fremmedgjøring, bias og enkelte ganger grelle feilslutninger er noen av de vanlige problemene. Etter min mening kan beslutningsstrukturen i de ulike lag av NTNUs administrasjon framstå som en like lukket «svart boks», som resulterer i lignende problemer. Her er det ikke teknologien som er faremomentet, men organisasjonen. NTNU som svart boks framstår på mange måter mer skremmende og uhåndterlig enn KI.

I arbeidsmiljøloven kan vi lese at lovens formål er: 

å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger, og med en velferdsmessig standard som til enhver tid er i samsvar med den teknologiske og sosiale utvikling i samfunnet

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Vi ser fram til en ny runde av den velkjente arbeidsmiljøundersøkelsen (ARK), men vi er spente på om den denne gangen makter å ta opp i seg de utfordringer som går på organisasjonen som helhet. Det har tidligere vært påpekt at undersøkelsen mangler spørsmål som går på den ansattes forhold til høyere nivå av administrasjon. Som jeg vil vise i denne serien av ytringer legger disse forholdene grunnleggende forutsetninger for den enkeltes opplevelse av trygghet mot psykiske skadevirkninger i arbeidssituasjonen.

Planlegging av ny campus har foregått i godt over ti år, og fyndordet medvirkning er blitt raust brukt for å beskrive hvordan man tenker seg denne prosessen. Gjennom en rekke organisatoriske grep er det gitt inntrykk av at vi gjør dette sammen. I en faggruppe for spesialrom og studio er det blitt lagt ned en betydelig arbeidsmengde over flere år for å spesifisere og tilpasse rom for tverrfaglig arbeid mellom Institutt for kunst og medievitenskap (IKM), Kunstakademiet (KIT) og Institutt for Musikk (IM). Arbeidet var både spennende, krevende og omfattende. De ulike fagmiljøenes behov i overskuelig framtid skulle inngå slik at man skulle oppnå et bygg med god funksjon og fruktbar interaksjon. 

Det var ikke avsatt arbeidstid for faglige ansatte i denne gruppen, og siden all undervisning har gått som normalt vil det si at arbeidet ble gjort innenfor den enkeltes forskningstid. På overflaten kunne det synes som om prosessen inneholdt en forsvarlig mengde medvirkning, og det resulterte også i en plan for et yrende og velfungerende tverrfaglig kraftsentrum. Overraskelsen var stor da vi opplevde rektor Anne Borgs umiddelbare reaksjon på forhenværende statsråd Bortens halvering av campusbudsjett: Det går fint, vi kan bygge en forsvarlig campus for halvparten av det opprinnelige budsjettet. Resultatet av dette er at planene for samlokalisering av de tre kunstfaglige instituttene ikke kan gjennomføres.

Vet politikerne dette? Jeg har inntrykk av at det snakkes om et «nybygg til institutt for musikk» uten at man har fått med seg at det kun er en mindre del av instituttet som skal inn der.

Øyvind Brandtsegg

Videre ser vi at kun de deler av institutt for musikk som nå ligger på Dragvoll kan få plass i den reduserte utgaven av campus. Musikkvitenskap, som altså er kun ett av mange delområder for IM, trenger også studio og øvingslokaler. Hvordan har man tenkt at dette skal kunne gjennomføres forsvarlig? Det vil ikke finnes midler til å bygge gode nok studioer til at de kan brukes av andre (hverken ved instituttet eller andre ved NTNU) og heller ikke til produksjoner med profesjonell kvalitet. Det vil ikke være midler til å rigge lokalene for tverrfaglig samarbeid. Slik koster ekstra, men gevinsten er stor.

Man kunne anta at dette var en viktig del av formålet med ny campus: Ikke bare å flytte, men å legge til rette for faglig interaksjon. Vi opplever en vesentlig interesse fra andre fagmiljø (IKM, KIT og andre) om samarbeid omkring studiolokaler og andre spesialrom. Det har vært et meningsfylt arbeid å finne løsninger for hvordan dette kan fungere i en ny campus. Det som er foreslått ved å flytte kun musikkvitenskap til ny campus tilsier man ikke får hentet ut tverrfaglige gevinster som ligger klar i dagen. Instituttet vil fremdeles være delt slik som nå, med utøvende og musikkteknologi fremdeles plassert ved Olavshallen. Vet politikerne dette? Jeg har inntrykk av at det snakkes om et «nybygg til institutt for musikk» uten at man har fått med seg at det kun er en mindre del av instituttet som skal inn der.

Både utøvende musikk og musikkteknologi står nå utenfor planen. Hvor ligger spesialkompetansen som trengs for å utforme studiorom til den vingeklipte fagsammensetningen som nå skal få nytt hus? Jo, ved musikkteknologi, som ikke skal inn i det nye huset. Vi gruer oss til å se hva det blir, og vi har en forutanelse om at det ikke kommer til å bygges fleksibelt slik at man på sikt kan få til de faglige synergieffektene man var ute etter. Utbedring av lokaler og infrastruktur har stått på vent siden starten av planleggingsarbeidet for ny campus startet i 2011. Det er ikke en bærekraftig situasjon. Med et trylleslag fikk styrets «Yes we can» underslått det grundige arbeidet som er gjort over flere år.

Hva som foregikk i den svarte boksen den dagen har vi fremdeles ikke fått greie på. Fyndordet medvirkning var nok en av de nervesynapser som ikke ble aktivert.