- Administrasjonen må skaffe oss ressurser, heller enn å sultefore miljø som oppnår mål

Denne ytringen er den fjerde delen av en serie på fem deler. Les UAs intervju med Brandtsegg her. Her kan du lese del en, del to og del tre. Les også dekan ved HFs tilsvar til Brandtseggs andre innlegg her.

Hvert andre år gjennomføres en stor arbeidsmiljøundersøkelse (ARK) ved NTNU, dette som ledd i å oppfylle lovens krav til arbeidsgivers ansvar for arbeidsmiljøet. Ved tidligere gjennomføringer er det fra flere ansattgrupper markert misnøye med at undersøkelsen ikke åpner for å gi tilbakemelding på forhold til oppover i organisasjonen, kun forhold til nærmeste leder. Dette vil i praksis si at organisasjonen NTNU kan ha vesentlige misforhold og avvik som ikke detekteres av arbeidsmiljøundersøkelsen. Slike overgripende strukturelle svakheter kan ha inngripende påvirkning på de ansattes mentale helse. Det at organisasjonen viser motvilje mot å åpne for tilbakemeldinger omkring slike momenter, gir noen klare følgeproblemer, som mistro og mistillit til administrative nivå oppover i organisasjonen.

NTNU gjør et vakkert arbeid med å formulere en strategi for virksomheten. En strategi som kan skape en samlet energi som gjør at alle ansatte ser hva målene er og bidrar til å dra i samme retning. Den skaper forventninger. Institusjonens forventninger til de ansatte, men også de ansattes forventinger til institusjonen. Forventninger om at institusjonen skal legge til rette for at de strategiske målene kan bli oppfylt. I strategien for 2018-2025 kan vi lese:

«I 2025 har vi nådd vårt mest ambisiøse mål, nemlig at alle våre institutter har fagmiljøer som er på et dokumentert høyt internasjonalt nivå innen minst ett av sine kjerneområder.»

Institutt for musikk har dokumentert høyt internasjonalt nivå på flere av sine sterke fagmiljøer, blant annet både jazzlinja og musikkteknologi. Vi har det. Nå. Dersom støtte til faglig utvikling og normal faglig aktivitet ikke ytes på en forsvarlig måte vil vi disse fagmiljøene forvitre. En tidligere ytring i denne serien viser at nåværende praksis legger opp til at fagansatte betaler en vesentlig del av slike kostnader av egen lomme. Vi ønsker virkelig å delta i arbeidet med å oppfylle NTNUs strategi, og vi jobber gjerne mer enn ordinær arbeidstid (se f.eks. Noen må betale for grådigheten i akademia). Det er likevel essensielt at administrasjonen på fakultets- og rektornivå bruker energien for å skaffe oss de ressursene vi trenger, heller enn å sultefore miljø som oppfyller strategiske mål.

En annen strategisk formulering er forventningen om ekstern finansiering. Fagansatte forventes å bruke vesentlig arbeidstid på å søke om eksterne midler. Tilslagsprosenten på slike søknader varierer mellom de ulike finansieringskildene, men det er ikke uvanlig at den kan ligger rundt 20%. Det vil i praksis si at man skriver fem søknader for hvert tilslag om støtte. Arbeidsmengden for en søknad varierer naturligvis, men det tar gjerne noen uker å formulere et godt faglig innhold, koordinere samarbeidspartnere og lage et budsjett. Man kan vurdere om dette er strategisk god bruk av forskningstid. Jeg har tidligere hentet inn en rekke eksternfinansierte prosjekt til mitt institutt, men har i den siste tiden prioritert litt annerledes. Det skyldes dels det som beskrives ovenfor, men også måten institusjonen har opptrådt i tidligere søknadsprosesser. I allokeringen av ressurser til et slikt prosjekt forventer jeg som faglig ansvarlig for prosjektet å kunne budsjettere et forsvarlig antall arbeidstimer også til meg selv, for koordinering, rapportering, og egen forskning i prosjektet. 

Daværende prodekan for forskning mente imidlertid at vi ikke kunne tillate et vesentlig frikjøp (fra undervisning). Det er jo så dyrt for institusjonen å motta slike eksterne midler, og dessuten essensielt å ivareta kvaliteten på undervisningen, så nei, slik kunne vi ikke gjøre det. Etter mitt syn fører denne praksisen til at noe av motivasjonen for å søke eksternfinansierte prosjekt faller bort. Det handler jo slett ikke om å unngå å undervise. Jeg liker godt å undervise og jeg tenker at jeg også er ganske god til det. Jeg er også ganske bra på å forske, og de to aktivitetene henger tett sammen. Fyndordet forskningsbasert undervisning, brukes strategisk av NTNU og det kan aktiveres på mange ulike måter. Det er vanskelig å se for seg at det kan oppfylles uten en aktiv forskningskomponent. 

I skrivende stund ser jeg at det nylig har kommet nye retningslinjer for frikjøp med relativt stramme kvoter. Her listes det også alternative ordninger som kan være aktuelle dersom man trenger mer sammenhengende forskningstid i prosjektet. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte når jeg ser at det som står øverst på denne lista er «forskningstermin». Om man leser min forrige ytring i denne serien ser man at forskningstermin nå er uaktuelt i overskuelig framtid.