Forskeren som saksøker UiO for ugyldig oppsigelse mangler helt evne og vilje til å innse egen problematiske atferd, hevder Regjeringsadvokaten.
Fem dager er satt av til rettssaken. Regjeringsadvokaten bemerker at det kan holde med tre dager, og stiller spørsmål ved om det egentlig er behov for en såpass omfattende vitneføring som den oppsagte kvinnens advokat legger opp til.
I oktober i fjor ble en kvinnelig forsker og gruppeleder sagt opp på UiO for å gjentatte ganger ha «krenket sine tjenesteplikter».
Nå går hun til sak for å få oppsigelsen kjent ugyldig og erstatning. UiO ved Regjeringsadvokat Magnus-Johan Færø avviser begge deler, og krever i tillegg at oppsigelsesvedtaket får virkning straks.
Fordi kvinnen har gått til sak, har hun krav på å stå i stillingen fram til saken er rettskraftig avgjort. I sitt sluttinnlegg for Oslo tingrett beskriver Færø dette som «urimelig», gitt både den alvorlige begrunnelsen for oppsigelsesvedtaket og at pliktbruddene skal ha fortsatt også etter oppsigelsesvedtaket.
Som Uniforum tidligere har skrevet, har advokatfirmaet Kluge gjennomført en faktaundersøkelse av to varsler mot kvinnen, fra til sammen fire stipendiater i forskningsgruppen hennes.
Kluge fant at kvinnen hadde gjort seg skyldig i «utilbørlig opptreden», «trakassering» og «ulovlig gjengjeldelse» etter varsling. Alt sammen i strid med arbeidsmiljøloven.
Ifølge Færø var det Organisasjons- og personalavdelingen som opprinnelig håndterte varslene mot kvinnen da de ble meldt inn for rundt to år siden. Men ettersom kvinnen «valte å varsle på det ho meinte var kritikkverdige forhold ved UiO sin handtering av varsla», ble undersøkelsen overført til Kluge.
Kvinnen skal flere ganger ha blitt gjort oppmerksom på at hun har en uakseptabel kommunikasjonsform, og på at hun som gruppeleder har et særlig ansvar for å sikre et forsvarlig arbeidsmiljø. Dette til liten nytte, slik Færø beskriver det i sluttinnlegget:
«[Kvinna] verkar likevel ukorrigerbar. At ho framleis er heilt utan evne eller vilje til å innsjå at åtferda hennar har vore problematisk illustrerer dette.»
I det hele tatt ser kvinnen ut til å mangle forståelse for grunnleggende spilleregler i arbeidslivet, hevder Færø.
I sluttinnlegget fra kvinnens advokat Ingvild Opøien er det UiO som framstilles som brutal.
Her forklares det at når det nå kreves erstatning, er det snakk om oppreisningserstatning på grunn av en «usedvanlig og unødvendig brutal oppsigelsesprosess».
Prosessen er senere forverret gjennom UiOs brudd på taushetsplikten, herunder «utdeling» av Kluge-rapporten til media, skriver Opøien.
Advokat Ingvild Opøien forsvarer måten hennes klient har fulgt opp stipendiatene: «Det må være tillatt for en veileder å skrive en setning som er spisset, når setningen utdypes med ytterligere informasjon og forklaringer, slik at gruppemedlemmet skal forstå viktigheten av å utføre arbeid, følge opp frister og levere».Arkivfoto fra 2017: Ola Gamst Sæther
Fikk fornyet tillit året før varslene
I Opøiens sluttinnlegg vises det til at kvinnen har hatt to midlertidige ansettelsesforhold på UiO. Første gang ble hun ansatt fra 2016–2021. Deretter fikk hun fornyet tillit fram til mai 2025.
Ifølge Opøien lå det en grundig prosess til grunn for den nye kontrakten. Hun skriver:
«Den andre ansettelsen ble foretatt etter en grundig vurdering og tilsettingsprosess, der det blant annet ble gjennomført vurderinger og intervjuer av en internasjonal komite, både med [kvinnen] direkte, og med hennes gruppemedlemmer alene, uten at hun selv var til stede. Komiteen konkluderte med at arbeidsmiljøet i gruppen var utmerket».
Varselet fra de fire gruppemedlemmene kom overraskende på, beskriver Opøien og utdyper:«Først varslet to personer. Den skriftlige vurderingen fra arbeidsgiver viser at innholdet ikke medfører riktighet. Arbeidsgiver bad deretter de to varslerne informere andre gruppemedlemmer, og to til ble med.»
Slik Opøien vurderer det, er varslene ikke reelle varsler i arbeidsmiljølovens forstand:«Saken er en personalsak, og skulle blitt håndtert gjennom vernesystemet som verneombud, arbeidsmiljøutvalg og evt. helsetjeneste, eller gjennom vitenskapsombudet, eller arbeidsgivers interne retningslinjer for veiledere og veilederbytte», skriver advokaten.
I alle tilfeller skulle varslene ikke vært undersøkt av Kluge, argumenterer hun. Kluge har hatt rammeavtale med UiO i en årrekke, og har bistått universitetet i mange saker. Det harmonerer ifølge Opøien dårlig med Advokatforeningens retningslinjer for private granskninger, der det heter at «Granskere skal, med mindre dette anses som klart ubetenkelig, ikke påta seg granskingsoppdrag for faste klienter».
Hvor brått selve oppsigelsen kan ha kommet på kvinnen, er det ikke så lett å lese seg fram til av de to sluttinnleggene.
Regjeringsadvokat Færø skriver at kvinnen ved flere anledninger har nektet å etterkomme ordrer fra arbeidsgiver. Blant annet skal hun ha nektet å forholde seg til sin nærmeste overordnede, til tross for at hun har fått gjentatte pålegg om dette fra både universitetsdirektør og personaldirektør.
Ordrenekt gir alene grunnlag for oppsigelse, framheves det av Færø.
Opøien forteller en annen historie. Hun skriver at kvinnen «frem til nå ikke har hatt et eneste møte eller mottatt oppfølging fra arbeidsgiver relatert til atferd. Hun har ikke mottatt brev om atferd, noen form for problematiseringer av atferd eller annet. Hun har ikke blitt tilbudt bistand, veiledning, kurs eller mentoring, for å eventuelt bedre eller endre atferd, dersom arbeidsgiver mener korrigering er nødvendig. Herunder har hun ikke mottatt advarsler eller tilrettevisninger fra arbeidsgiver.»
Forklaringen på det UiO-siden omtaler som ordrenekt, er ifølge Opøien at kvinnen «etter å ha avgitt et varsel mot sin nærmeste leder, ikke fant det helsemessig mulig å fortsette med henne som leder etter varsling og gransking.»
Alle stipendiatene har forlatt gruppen
Dersom kvinnen taper i tingretten og anker saken til lagmannsretten, vil hun antakelig kunne stå i stillingen fram til kontrakten hennes uansett utløper i mai 2025.
Etter Statsansatteloven skal oppsigelsesvedtak nemlig normalt ikke iverksettes før saken er rettskraftig avgjort, dersom det reises søksmål.
Men dette hevder UiO altså er urimelig. Regjeringsadvokaten krever derfor en kjennelse på at universitetsstyrets oppsigelsesvedtak fra oktober i fjor får umiddelbar virkning.
I sluttinnlegget beskriver Færø en forskningsgruppe som ligger i ruiner:
«[Kvinna] si åtferd har bidratt til at fleire stipendiatar ho har hatt ansvar for har sagt opp. Konflikten har også ført til sjukmeldingar. Alle dei fire stipendiatane som varsla mot [kvinna] har vidare ytra ønske om å få bytte forskingsgruppe, noko UiO har etterkome. Av same grunn er det for tida ingen stipendiatar i [kvinna] si forskingsgruppe.».
Opøien hevder derimot at det «legges til grunn en for lav terskel i forhold til hva en veileder kan si i en gitt veiledningssituasjon, sett mot formålet med uttalelsene, grensene for ytringsfrihet i akademia, hensynet til faglig uavhengighet, type stilling og de spesielle arbeidsbetingelsene veiledere arbeider under. I flere av e-postene det siteres fra i Kluge-rapporten er setninger dessuten tatt ut av sammenheng, argumenterer hun.
Det ligger under at stipendiatene i forskningsgruppen ikke levde opp til kvinnens høye forventninger. Opøien skriver:
«Det må være tillatt for en veileder å skrive en setning som er spisset, når setningen utdypes med ytterligere informasjon og forklaringer, slik at gruppemedlemmet skal forstå viktigheten av å utføre arbeid, følge opp frister og levere. Dette gjelder særlig når frister gjentatte ganger ikke er overholdt gjennom flere uker og måneder, og arbeidstaker selv må gå inn og overta arbeid og skriving.»
Fem dager er satt av til rettssaken. Færø bemerker at det kan holde med tre dager, og stiller spørsmål ved om det egentlig er behov for omfattende vitneføring. Argumentet er at den oppsagte forskeren etter gjentatte oppfordringer fra Statens side angivelig ikke har vist til konkrete faktiske feil ved oppsigelsesvedtaket.
