Ytring
Vi løser ikke et problem med problemet selv
- Problemet er ikke at vi mangler eksponering; problemet er at vi allerede er altfor eksponerte.
Astri Elgethun var leder av Studentersamfundet for det akademiske året 23/24, som ble preget av bygging og ferdigstilling av Samfundets nybygg.
Arkivfoto: Magnus Vattekar Sandvoll.
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Takk for svar på innlegget mitt om glassbur, Morten Andreas Bye! Jeg er helt med på oppfordringen din om å slå av en prat med en fremmed på bussen, men det overbeviser meg nok ikke til å bli positiv til Helgaster eller glassmanien vi ser i arkitekturen.
Som Bye skriver er vi flokkdyr som søker nære og meningsfulle relasjoner. Vi har godt av å forholde oss til hverandre, slå av en prat og ikke bare eksistere inne i våre egne headset-lukkede hoder. Å eksistere sammen, enten gjennom gruppearbeid, sosiale arenaer som frivillige organisasjoner, eller bare en kaffe med en annen i forelesningspausen, er bra for oss. Og altfor mange sliter med den type sosialisering. Angst for sosiale situasjoner, stress og en følelse av konstant press er voksende samfunnsproblemer.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Å trekke konklusjonen om at mer distraksjon og eksponering vil fungere som en form for eksponeringsterapi, virker for meg som en bakvendt løsning. For den kollektive angsten Bye nevner, er i stor grad et produkt av det eksponeringssamfunnet vi allerede lever i.
Teknologien som omgir oss, har gjort oss til konstant observerte objekter – på sosiale medier, i meldingsapper, og gjennom den allestedsnærværende tilgjengeligheten til andres liv og verden, som vi har rett i lomma. Vi har blitt vant til å skulle være «på» hele tiden. Det skaper et dyptliggende press om å alltid måtte prestere, se bra ut og oppføre seg riktig i andres øyne. Vi er både tilskuere og aktører i våre egne liv, hele tiden under andres blikk.
Å ønske enda mer eksponering, som for eksempel gjennom glassbygninger, virker som et forsøk på å løse et problem med det som i utgangspunktet har skapt det. Sosiale medier og den digitale infrastrukturen som har fulgt med teknologien, har allerede gjort oss konstant synlige for andre og hele verden konstant synlig for oss. Problemet er ikke at vi mangler eksponering; problemet er at vi allerede er altfor eksponerte.
Og hvis vi følger argumentet Bye legger frem om at det er en treningssak å ikke la seg distrahere, og at vi har godt av å bli utfordret på det, så burde vel vår generasjon være mestre i fokus? Vi har jo nesten hele livet levd i en verden hvor det kjempes med nebb og klør om vår oppmerksomhet og hvor distraksjonene bare blir flere og flere. Men realiteten er jo det motsatte. Vi har blitt mer distraherte, skjermtiden har økt, søvnkvaliteten har blitt dårligere, og vi rapporterer om mer stress og angst. Mer distraksjon har «overraskende» nok ført til mennesker som har blitt mer distrahert.
Teknologien i dag har allerede gjort oppmerksomheten vår til en av de mest ettertraktede ressursene i verden. Vi er kontinuerlig bombardert med informasjon, bilder og videoer som krever vår tid og energi. Dette tapper oss for konsentrasjon og forsterker følelsen av at vi alltid må være «på». Utforming av undervisningsbygg som Helgaster, som legger til rette for å konstant bli sett og å se andre, bidrar dessverre til problemet. I stedet for å hjelpe oss med å fokusere og legge til rette for å være et godt bygg for undervisning gjør bygningen det vanskeligere å skjerme seg fra distraksjonene, som vi alt har mer enn nok av.
Det mest effektive for å ikke bli distrahert, noe vi trenger i fokuskrevende situasjoner som en forelesning, vil nok alltid være å fjerne de unødvendige distraksjonene, ikke tilføre flere.
