Universitetene bruker hvert år store summer på å støtte åpen publisering. I serien «Baksiden av åpen publisering» har Universitetsavisa vist hvor sårbare disse støtteordningene er.
Professor Timothy J. Steiner har jobbet med hodepineforskning i over 20 år. Publiseringsordningen til NTNU vært sentral for at han får publisert forskningen sin.
Ifølge hodepineforskeren har tidsskriftene et ansvar for at avtalene for åpen publisering ikke misbrukes.
150 artikler
Steiner er spesialist på hodepine og en av grunnleggerne av Lifting The Burden, en britisk-registrert veldedig organisasjon som arbeider for å redusere den globale byrden av hodepinesykdommer. Organisasjonen har en offisiell tilknytning til Verdens helseorganisasjon (WHO) og samarbeider med dem i Global Campaign Against Headache.
Foto: Gemini
I 2009 begynte Steiner (bildet) i en bistilling ved NTNU og brakte med seg den akademiske basen for den globale kampanjen. Der fortsatte han et samarbeid med professor Lars Jacob Stovner, som leder Nasjonal kompetansetjeneste for hodepine – et samarbeid de hadde innledet noen år tidligere.
Universitetenes publiseringsordninger tar regninga når forskere ved norske universiteter ønsker å publisere forskningen sin åpent. Steiner er en av de som flittig benytter seg av NTNUs publiseringsordning.
- Jeg tror vi i alt har produsert over 150 publikasjoner siden jeg kom til NTNU i 2009, forteller han til Universitetsavisa.
Mange samarbeidspartnere
Ifølge Steiner utgjør publiseringsavgifter – som er vanlige i mange open-access-tidsskrifter – en betydelig barriere for forskere fra fattigere land.
- De har ofte bare mulighet til å publisere i sine lokale tidsskrifter, som holder en langt lavere forskningskvalitet. De har praktisk talt ingen sjanse til å bli publisert i internasjonale tidsskrifter fordi de ikke har råd til avgiften.
Prosjektet til Steiner er i stadig vekst, og han samarbeider med forskere fra hele verden.
Fokuset har vært på nasjonale, befolkningsbaserte studier av hodepineforekomst og de tilhørende helse- og produktivitetstapene, særlig i lav- og lavere mellominntektsland. Dette er tidkrevende arbeid, som krever omfattende reisevirksomhet for å samle representative utvalg fra ulike land.
I starten reiste Steiner selv til de aktuelle landene for å finne samarbeidspartnere. De han fant, måtte være frivillige. Mange av dem hadde ingen forskningserfaring og trengte opplæring.
- Vi var avhengige av frivillige som deltok av interesse for forskningen og dens akademiske verdi. Men etter hvert som prosjektet ble mer kjent, ble det også lettere å finne nye samarbeidspartnere, forklarer Steiner.
En livlinje
Men flere samarbeidspartnere har ikke nødvendigvis redusert Steiners arbeidsmengde.
- Selv om flere drev med forskning av god kvalitet var det få som hadde erfaring med å skrive vitenskapelige artikler. Så det har gått mye tid til opplæring, forteller hodepineforskeren.
- Det gjorde meg på et punkt til en flaskehals i mange av prosjektene. På et tidspunkt hadde jeg 28 artikler liggende på pulten som jeg forsøkte å ferdigstille, forteller han.
Med hjelp fra kolleger ved NTNU har han klart å redusere antallet. Nå er det bare 14 artikler som krever hans umiddelbare oppmerksomhet.
Jeg spurte meg selv om jeg kunne ha misbrukt systemet uten å vite det.
Timothy J. Steiner
Steiner forteller at han egentlig håper på å kunne pensjonere seg neste år.
- Derfor forsøker jeg å trekke meg ut av enkelte prosjekter og overføre dem til andre forskere.
Dersom NTNU slutter å støtte åpen publisering gjennom sin publiseringsfinansieringsordning, vil det skape store utfordringer for forskerne som blir igjen.
- NTNUs vilje til å dekke publiseringsavgifter har vært en uvurderlig støtte for mine kolleger og meg, fastslår Steiner.
Overrasket over manglende kontroll
Høsten 2024 tok Universitetsavisa kontakt med de norske universitetene, og ba om innsyn i hvilke forskere som har fått støtte til åpen
publisering de siste fem årene. Steiner var en av forskerene som skilte seg ut, og korresponderte på langt flere artikler enn gjennomsnittet.
Han forteller også at han spurte seg selv om han kunne ha misbrukt systemet uten å vite det.
- Jeg kunne heldigvis berolige meg selv med at jeg har vært svært involvert i alle prosjekter jeg har vært korresponderende forfatter for.
Alle universitetene slår fast at de kun gir støtte til åpen publisering om den korresponderende forfatteren holder til ved universitetet.
Selve definisjonen på hva en korresponderede forfatter er, varierer. Men som regel defineres det som den som er ansvarlig for å sende inn manuskriptet, samt være kontaktperson overfor tidsskriftet gjennom publiseringsprosessen.
Den påvarslede USN-forskeren var en av dem som satte spørsmål med hvor stor rolle en korresponderende forfatter skal ha.
- Jeg har fulgt retningslinjene til USN som sier at man må være korresponderende forfatter for at institusjonen skal dekke artikkelavgiften. Om jeg har et stort nok bidrag, kommer an på hvilke kriterier og terskler man legger til grunn. Jeg er ukjent med at det er klart definert hva som er stort nok bidrag til å være korresponderende forfatter, sammenlignet med andre medforfatterroller, sier forskeren.
Alle korresponderende forfattere er medforfattere. Rollen som medforfatter sier i utgangspunktet ingenting om hva man har bidratt med, men det finnes anbefalinger.
Steiner tror enkelte kan ende opp med å sette navnet sitt på forskning de ikke har bidratt til.
- På denne måten får den korresponderende forfatteren en publikasjon, mens de andre får artikkelen publisert uten kostnad.
Selv om alle norske universiteter presiserer at den korresponderende forfatteren må være «reell», har ikke UA funnet noen måte universitetene kontrollerer dette på.
Tidligere antok Steiner at det var flere kontrollmekanismer på plass for å sikre at de som mottar publiseringsstøtte faktisk har vært involvert i forskningen.
- For noen år siden måtte man sende inn en søknad og be om finansiering for en artikkel. Nå trenger jeg bare å indikere at jeg er tilknyttet NTNU, og så får jeg grønt lys, som bekrefter at det finnes en avtale og at publiseringsavgiften blir dekket.
Han har inntrykk av at det ikke finnes et system for å verifisere om han faktisk er en del av forskningen han hevder å være involvert i.
I hovedsak mener han det er tidsskriftenes ansvar.
- På en måte er det dette publiseringsavgiften skal dekke. Man betaler tidsskriftet for å sikre kvalitet. Jeg håper de sørger for det, sier Steiner.
