Uenighet, ikke misforståelse eller feil om finansiering av EU-prosjekter

Det har falt samfunnsøkonomene Torberg Falch og Jon Olaf Olaussen tungt for brystet at jeg har imøtegått Olaussens påstander om virkninger av den nye medfinansieringsordningen for EU-prosjekter.

Jeg skal ta for meg et par av de nye påstandene fra Falch og Olaussen, og lar deretter debatten ligge. Sannsynligheten for at vi blir enige er uansett beskjeden.

LES OGSÅ: Feil etter feil av Haugstad om medfinansiering (Jon Olaf Olaussen)

LES OGSÅ: Stimulering av underskuddsprosjekt og oppsigelser (Torberg Falch)

LES OGSÅ: Misvisende om medfinansiering av EU-prosjekter (Bjørn Haugstad)

Diskusjonen mellom oss tre kan sikkert være krevende å følge for dem som ikke har satt seg godt inn i vår nye rammefordelingsmodell (RFM). Når jeg velger å gå så detaljert inn i denne saken er det fordi RFM er avgjørende i vår økonomistyring. Det vil derfor være uheldig om det etterlates inntrykk av den er basert på feil og misforståelser. 

Det ligger en meget grundig intern prosess bak den nye versjonen av RFM. For ordens skyld vil jeg presisere at det i høringsrunden var kun to fakulteter som argumenterte mot en medfinansieringsordning for EU-prosjekter. Samtidig hadde flere innspill om innretning.

Det Torberg Falch og jeg er enige om er at EU-prosjekter systematisk er underfinansiert. Det vi er uenige om, tror jeg, er hvorvidt EU-prosjekter er vesentlige for at NTNU skal oppfylle sine ambisjoner om internasjonalt samarbeid og kvalitet i forskning. Mer presist, vi er uenige om EU-prosjekter er så strategisk viktige at NTNU bør sikre at instituttene ikke velger dem bort av rene økonomiske årsaker.

Les flere ytringer og artikler om NTNUs finansieringsmodell her.

Falch er skeptisk til om «alle EU-prosjekt bidrar til forskning av høy kvalitet eller annen nytte». Det tror jeg er en rimelig tvil om for nærmest ethvert forskningsprosjekt; vi kan ikke virkelig vurdere kvalitet eller nytte før prosjektet er gjennomført. Det er derfor vi vanligvis insisterer på at forskning innebærer risiko. Men vi vet nok til å kunne legge til grunn at visse typer prosjekter gjennomgår en kvalitetsvurdering som gjør at porteføljen av prosjekter samlet holder høy kvalitet.

Ytring

Senterpartiet, EU-forskning og oppsigelser

Norges deltagelse i EUs rammeprogrammer har vært evaluert flere ganger, og hver gang har konklusjonen vært at norsk deltagelse er vesentlig for internasjonalt samarbeid og kvalitet i norsk forskning. Det er samme vurdering som ligger til grunn for medfinansieringsordningen ved NTNU og for ambisjonene i NTNUs Internasjonale utviklingsplan 2022-2025.

Falch argumenterer som om medfinansiering av EU-prosjekter innebærer en svekkelse av NTNUs kjernevirksomhet. Et motsatt perspektiv er at vi gjennom EU-prosjekter får finansiert 80 prosent av prosjekter som er en vesentlig del av vår kjernevirksomhet. Jeg tåler godt at Falch og jeg er uenige om dette uten at jeg nødvendigvis tilskriver det at Falch har misforstått.

Olaussen på sin side undres over at jeg kan påstå at gammel modell ga omfordeling mellom fakultetene. Et enkelt regneksempel viser at det er tilfelle, selv om mekanismen «går via KD»: Sektoren består av to universiteter, NTNU og Konkurrent. I år 1 har NTNU 20 i EU-aktivitet, mens Konkurrent også har 20. To fakulteter på NTNU, A og B, starter i år 1 med samme EU-aktivitet, 10 hver. For hver krone fra EU får vi 0,65 kr fra KD i resultatbevilgning, som videreføres til FAK A og B (i tråd med praksis i gjeldende RFM for NTNU). FAK A og B får derfor 6,5 i resultatmidler hver i år 1.

I år 2 har FAK A økt til 12, mens FAK B har sunket til 8. Konkurrent beholder 20. Fordi KD opererer med «lukket ramme», dvs samme totalbeløp i resultatmidler år til år, og det ikke har vært relativ endring mellom NTNU og Konkurrent, så får vi får like mye resultatmidler i år 2 som i år 1, nemlig 13 hver. Men, mens FAK A og B i år 1 fikk 6,5 hver i resultatmidler, så får FAK A 7,8 og FAK B 5,2 i resultatmidler i år 2. I enhver praktisk relevant betydning av begrepet omfordeling, så er dette en omfordeling fra FAK B til FAK A.

Ytring

Hvor mange skal MH og SU si opp framover for å finansiere flere EU-prosjekter ved IV?

Årsaken er at KD opererer med «lukket ramme». Hadde KD derimot brukt åpen ramme, så ville FAK As ekstra uttelling ha kommet rett fra statskassen, mens FAK Bs nedgang ville gått rett tilbake til statskassen, altså ikke omfordeling mellom FAK A og FAK B.

I ny modell, med 20 prosent medfinansiering finansiert gjennom spleiselag fra FAK A og B, så blir utslagene slik: I år 1 får vertsinstituttene ved FAK A og B 2 i medfinansiering, betalt gjennom spleiselag fra FAK A og B. I år 2 får vertsinstituttene ved FAK A 2,4 i medfinansiering, mens vertsinstituttene ved FAK B får 1,6 i medfinansiering. I gammel modell «tjente» FAK A 1, mens i ny modell er utslaget 0,4. Tilsvarende for FAK B: i gammel modell tapte det 1, mens i ny modell tapte det 0,4.

Det er dermed åpenbart at utslagene, og dermed omfordeling, er mindre i ny modell enn i gammel.

Så har Olaussen helt rett i at FAK B ikke bare taper 2 i EU-finansiering, men også 0,4 i medfinansiering. Da er vi over til at den nye ordningen nettopp er en medfinansiering, ikke insentivordning. FAK Bs forpliktelser er også redusert med 2,4. FAK B er dermed ikke utsatt for en «straff», men bortfall av finansiering som tilsvarer bortfall av forpliktelser til aktivitet. Dette til forskjell fra gammel ordning der insentivene var så sterke at samlet utslag ved å få redusert EU-finansiering var betydelig høyere enn bortfalt forpliktelse.

Til Olaussens poeng om EU-medfinanseringsordningen er «innenfor» eller «utenfor» RFM, så har det liten praktisk betydning. Den må uansett finansieres fra bevilgningen NTNU får fra KD, og pengene som går til medfinansiering er ikke tilgjengelig for andre formål. Denne prioriteringen er foretatt med åpne øyne, i tråd med NTNUs faglige ambisjoner og Internasjonale utviklingsplan 2022-2025.

Dermed er debatten over for min del, tror jeg.