Ytring
Senterpartiet, EU-forskning og oppsigelser
- Det er grunn til å minne om det banale faktum at EU-forskningen finansierer mange årsverk ved NTNU.
I denne ytringen advarer Knut Sørensen mot å gå i Senterpartiets felle, og omdisponere midler som i teorien er ment å støtte forskning til undervisning.
Foto: Tore Oksholen
Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens mening.
Senterpartiet har
ønsket store endringer innenfor høyere utdanning. De er i ferd med å lykkes.
Oppsigelser og utrygghet har gjort sitt inntog. Finansieringssystemet er endret
slik at det ikke lenger oppmuntrer til forskning. Dette stiller NTNU overfor
utfordringer.
En av utfordringene er
den interne fordelingen av det tildelte budsjettet, der det som tidligere var
forskningsinsentiver er inkludert i den såkalte basisdelen. Skal NTNUs interne
fordelingsmodell fortsatt stimulere forskningsaktiviteter, eller skal ledelsen
stole på at dette er unødvendig siden interessen for å drive forskning og
skaffe ekstern finansiering kan antas å være stabilt høy? Vi har nå fått en
debatt om en del av dette, den såkalte medfinansieringsordningen for
EU-prosjekter som er systematisk underfinansiert. Denne ordningen gir
EU-forskning en særstilling som fortjener diskusjon.
Økonomiprofessorene
Olaussen og Falch hevder i sine innlegg i UA at dette er feil fordi
medfinansieringen innebærer en skjevfordeling mellom fakultetene som forårsaker
oppsigelser på MH-fakultetet og Institutt for lærerutdanning. De benekter ikke
at EU-forskning trenger intern støtte samtidig som de mener at NTNU ikke bør
engasjere seg så mye i slike aktiviteter. Falch går lengst når han argumenterer
for at NTNU i dagens situasjon «ikke bør starte underskuddsprosjekt».
Les flere ytringer og artikler om NTNUs finansieringsmodell her.
Enig eller uenig?
Send oss din ytring på
Dette er et merkelig
argument, all den grunn at det meste for ikke å si alle NTNUs aktiviteter i
prinsippet er underskuddsprosjekter som krever økonomisk støtte. Faktisk gir
EU-forskning et mye høyere dekningsbidrag enn noen annen form for virksomhet.
Falch mener videre at EU-forskning ikke er en del av NTNUs kjernevirksomhet.
Her er han på kollisjonskurs overfor departementet og Stortinget som legger
stor vekt på norsk deltakelse i EUs forskningsprogrammer, og inviterer rektor
til å stå imot politikerne. Det er ikke opplagt at det er lurt.
Olaussen og Falch er
tause om konsekvensene dersom NTNU i vesentlig grad skulle nedskalere
engasjementet i EU-forskning. Falch er skeptisk til kvaliteten og
samfunnsnytten ved mange av disse prosjektene og mener tydeligvis at en
nedskalering vil ha liten faglig skadevirkning. Det kan så være – NTNU har så
vidt jeg vet ingen systematisk vurdering av dette – men siden Olaussen og Falch
setter søkelyset på oppsigelser, er det grunn til å minne om det banale faktum
at EU-forskningen finansierer mange årsverk ved NTNU. En betydelig nedskalering
av denne virksomheten vil derfor føre til oppsigelser i et langt større omfang
enn det vi nå står overfor.
Jeg er ikke
overbevist om klokskapen i NTNU-ledelsens håndtering av de økonomiske
nedskjæringene, men det er en annen debatt. Det er sikkert også på sin plass å
diskutere om medfinansieringsordningen er god og om det er riktig å stimulere
til å øke omfanget av EU-finansiert forskning. Samtidig er det viktig at vi
ikke går i den fella Senterpartiet har satt opp for universitetene: Å
omdisponere midler som i teorien er ment å støtte forskning, til undervisning.