Ytring

Senterpartiet, EU-forskning og oppsigelser

- Det er grunn til å minne om det banale faktum at EU-forskningen finansierer mange årsverk ved NTNU.

I denne ytringen advarer Knut Sørensen mot å gå i Senterpartiets felle, og omdisponere midler som i teorien er ment å støtte forskning til undervisning.
Publisert Sist oppdatert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Senterpartiet har ønsket store endringer innenfor høyere utdanning. De er i ferd med å lykkes. Oppsigelser og utrygghet har gjort sitt inntog. Finansieringssystemet er endret slik at det ikke lenger oppmuntrer til forskning. Dette stiller NTNU overfor utfordringer.

En av utfordringene er den interne fordelingen av det tildelte budsjettet, der det som tidligere var forskningsinsentiver er inkludert i den såkalte basisdelen. Skal NTNUs interne fordelingsmodell fortsatt stimulere forskningsaktiviteter, eller skal ledelsen stole på at dette er unødvendig siden interessen for å drive forskning og skaffe ekstern finansiering kan antas å være stabilt høy? Vi har nå fått en debatt om en del av dette, den såkalte medfinansieringsordningen for EU-prosjekter som er systematisk underfinansiert. Denne ordningen gir EU-forskning en særstilling som fortjener diskusjon.

Økonomiprofessorene Olaussen og Falch hevder i sine innlegg i UA at dette er feil fordi medfinansieringen innebærer en skjevfordeling mellom fakultetene som forårsaker oppsigelser på MH-fakultetet og Institutt for lærerutdanning. De benekter ikke at EU-forskning trenger intern støtte samtidig som de mener at NTNU ikke bør engasjere seg så mye i slike aktiviteter. Falch går lengst når han argumenterer for at NTNU i dagens situasjon «ikke bør starte underskuddsprosjekt».

Les flere ytringer og artikler om NTNUs finansieringsmodell her.

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Dette er et merkelig argument, all den grunn at det meste for ikke å si alle NTNUs aktiviteter i prinsippet er underskuddsprosjekter som krever økonomisk støtte. Faktisk gir EU-forskning et mye høyere dekningsbidrag enn noen annen form for virksomhet. Falch mener videre at EU-forskning ikke er en del av NTNUs kjernevirksomhet. Her er han på kollisjonskurs overfor departementet og Stortinget som legger stor vekt på norsk deltakelse i EUs forskningsprogrammer, og inviterer rektor til å stå imot politikerne. Det er ikke opplagt at det er lurt.

Olaussen og Falch er tause om konsekvensene dersom NTNU i vesentlig grad skulle nedskalere engasjementet i EU-forskning. Falch er skeptisk til kvaliteten og samfunnsnytten ved mange av disse prosjektene og mener tydeligvis at en nedskalering vil ha liten faglig skadevirkning. Det kan så være – NTNU har så vidt jeg vet ingen systematisk vurdering av dette – men siden Olaussen og Falch setter søkelyset på oppsigelser, er det grunn til å minne om det banale faktum at EU-forskningen finansierer mange årsverk ved NTNU. En betydelig nedskalering av denne virksomheten vil derfor føre til oppsigelser i et langt større omfang enn det vi nå står overfor.

Jeg er ikke overbevist om klokskapen i NTNU-ledelsens håndtering av de økonomiske nedskjæringene, men det er en annen debatt. Det er sikkert også på sin plass å diskutere om medfinansieringsordningen er god og om det er riktig å stimulere til å øke omfanget av EU-finansiert forskning. Samtidig er det viktig at vi ikke går i den fella Senterpartiet har satt opp for universitetene: Å omdisponere midler som i teorien er ment å støtte forskning, til undervisning.