Den eksakt riktige balansen mellom endring og bevaring: Språkpolitikk for framtida

I språkforskningen har vi noe som kalles «gullalderhypotesen.» For alle språkbrukere er dette et stadium mellom endring og bevaring som har nøyaktig riktig balanse. Senere endringer er «forfall», og gamle endringer skjedde for så lenge siden at vi ikke trenger å tenke på det. Det «rette» er morsmålet i den versjonen av språket ditt som du lærte da du begynte på skolen.

En tilsvarende gullalderhypotese har vi hos Amish-folket. De dyrker en gud med et strikt syn på utvikling, i alt fra teknologi via samfunnsliv til damemoter. Gud er ikke i mot teknologi, men han er klar på at det finnes et eksakt riktig stadium: All teknologi utviklet etter at Amish-folket utvandret til USA er en styggedom. Hestekjerrer er bra, biler er fy-fy. Dugnad er bra, moderne skolegang kan Gud styre seg for. Og på damer liker han lange kjoler og kyser, ikke bukser eller bikini. Amishenes gud er altså hårfint nøye på riktig balanse mellom endring og bevaring.

En tilsvarende tanke råder i den språkpolitiske debatten i UA, nemlig at «mitt syn på saken har nøyaktig den rette balansen mellom endring og bevaring, og burde derfor opphøyes til norm».

Jon Olaf Olaussen startet (ufrivillig?) debatten gjennom en gjestekommentar som etter eget utsagn var ment morsomt og spissformulert, og han siterer sin navnløse kollega (Skybert?) på at kampen for nynorsk er «berre tull», fullt av «nedrig, småleg og sjølvoppteken argumentasjon». Olaussen istemmer med Skybert at vi heller burde bruke ressursene på å demme opp for engelsk. For det gir akkurat rett balanse mellom endring og bevaring.

Olaussens kollega Skybert får medhold fra Johan Berg Pettersen i at kampen for nynorsk er smått umoralsk; vi burde heller bruke ressurser på samisk kultur og språk. For her står det dårlig til. Han drar inn klipp fra sannhets- og forsoningskomiteens rapport, og ønsker seg en betydelig satsning på kvensk og samisk med egne fag og utdanningsløp. Når Berg Pettersen sier samisk, mener han primært nordsamisk, så satsning på nordsamisk og kvensk og vekk-regulering av nynorsk gir den nøyaktig rette balansen mellom endring og bevaring.

Det vil nok ikke nynorskbrukere, men heller ikke sørsamiske språkbrukere, automatisk være enige i. Trondheim er ikke del av det samiske forvaltningsområdet, men har nabokommuner innenfor dette området. Og her er det sørsamisk, ikke nordsamisk, som er offisielt samisk språk. De ville nok ikke støtte Berg Pettersen i at nordsamisk bør vokse, ikke på bekostning av sørsamisk. For sørsamene innebærer den riktige balansen mer ressurser til sørsamisk.

Offentlig debattant Sanna Sarromaa mener at kvensk ikke er et språk, men en pervertert finsk dialekt som burde få dø fredelig og stilt, og at satsning på kvensk tull og tøys. Det burde heller undervises i riktig finsk; det ville gi nøyaktig riktig balanse mellom endring og bevaring.

Sanna peker også stadig på den finske skolen som forbilde for den norske, og dette med rette. I språkforskningen har vi lenge visst at barn lærer språk lettere jo yngre de er, bare ved å høre det. I Finland har man tatt konsekvensen av at barn lærer språk gratis, så i den finske skolen lærer barn fremmedspråk fra første klasse. Finnene er også fullstendig klar over de fordelene det gir å være flerspråklig, så finske skolebarn er gjerne oppe i fem språk før de når puberteten. I tillegg skal nå fremmedspråk brukes i alle skolefag, ikke bare i språktimene.

Debatten i UA er preget av overbevisningen om at det skal være vondt, dyrt og vanskelig å lære språk. Men det er fordi vi venter med å lære bort språk helt til det biologiske vinduet for språklæring har lukket seg. Helst er spikret igjen. Da skal vi lære nynorsk, og da skal vi lære fremmedspråk. Bare engelsk skal få lov til å være lekespråk helt fra første klasse. Og derfor vokser våre unge i dag opp til å være tospråklige i norsk og engelsk.

Mange syns dette er en feil balanse mellom endring og bevaring. Men det viser i det minste klart hvordan mennesker lærer språk, nemlig ved å utsettes for det. Det har fungert med engelsk, og lærdommen må være at om vi ønsker at barn skal lære samisk, kvensk, og spansk, må vi rydde plass til språkinnlæring i massiv skala helt fra småskolen.

Olaussens kollega Skybert stilte spørsmålet «Er språkleg mangfald verkeleg bra i seg sjølv?» Svaret på dette er et utvetydig, høyt og rungende «JA», det er det.

Og det var poenget med Sunde og Ringstads innlegg. De tilbød også sin kompetanse i nynorsk til opplæring for den som syns det trengs. De tilbød en løsning til å bevare dagens forhold mellom endring og bevaring. (Svarene de fikk burde forøvrig være egnet til å vaksinere enhver fra å delta i videre debatt. En blanding av latterliggjøring, påstand om at damene primært ville framheve seg selv, og karakteristikker som «navlebeskuende og hyklersk» burde gjøre susen.)

I mitt forrige innlegg prøvde også jeg å framheve verdien av språklig mangfold. Det er sunt for den menneskelige hjerne å lære språk. Mange språk, flest mulig, inkludert dialekter og sosiolekter. Og hvorfor ikke tegnspråk?! Trondheim har en lang og stolt tradisjon i tegnspråkutdanning som aldri er blitt omsatt i generell tegnspråkkompetanse hos befolkningen. Mange lingvister lærer barna sine tegnspråk, fordi barna da klarer å produsere språk tidligere enn via tale. De blir altså verbale tidligere, og framstår som smartere. Alle tenker best på sitt eget språk, det språket de kan best. Den som har flere «egne språk» som man behersker godt, har desto rikere muligheter.

Dess flere språk, jo bedre, og dess mer forskjellig input, jo mer robust og fleksibel blir den språklige mottakskanalen. Det handler ikke om at «norsk er best». Flest er best. Og tidligst mulig. Og det må være nok input. I Finland har man tatt konsekvensen av dette.

NTNU og Trondheim kommune burde følge Finlands eksempel, og utvikle et norsk pilotprosjekt. Nynorsk, bokmål og engelsk fra første klasse; samisk, tegnspråk og kvensk fra tredje. Valg mellom kinesisk, tysk og spansk i femte klasse. Og russisk, fransk og esperanto før det biologiske vinduet lukker seg. Hjernen blir nemlig ikke full. Den blir bare smartere. Flere språk til flere. Og før. Det er den aller beste løsningen. Ikke å forvise språk vi har.