Teknologi for deling av læringsressurser

I min første ytring i denne serien kom jeg med en bekjennelse om min egen manglende praksis i Blackboard. Konklusjonen var å begynne å lage læringsmoduler for i første rekke å gjøre læringsstien til studentene tydeligere. Dernest åpnet jeg også opp for tanken om at slike læringsmoduler også kan deles og brukes i andre emner enn mine egne. 

Ytring

En Blackboard-brukers bekjennelse

I ytring nummer to luftet jeg noen juridiske og kulturelle momenter som må på plass før jeg finner det riktig å begynne en organisert deling av læringsinnholdet mitt som ikke bryter opphavsretten og gir meg tilstrekkelig kontroll og innsikt. 

Ytring

En ny kultur for deling av læringsressurser?

Brudd på opphavsretten til læringsmateriell ble for øvrig nylig ble omtalt i Khrono 29. Desember 2024 av Kristin Jonassen Nordby i innlegget «Anklager universiteter og høgskoler for brudd på opphavsretten og ulovlige retningslinjer»

Men om vi tar for gitt at kulturen og jussen ved NTNU etter hvert faller på plass. Har vi læremiddelutviklere det vi trenger for å lage delte læringsressurser? I denne tredje og siste ytringen tar jeg for meg det jeg opplever er den siste faktoren som skal til for å få delte læringsressurser til å bli en realitet – teknologi.

NTNU tilbyr et spekter av verktøy for å lage og spre digitale læringsressurser. Verktøyene kommer i ulike innpakninger fra programvare og tjenester for å ta opp skjermvideoer og lage spørreundersøkelser, til de mer sammensatte, omfattende og konvensjonelle instruksjonslæringsverktøy.

I denne ytringen avslører jeg hva jeg ser etter, eller prøve å unngå, når jeg selv velger verktøy for å utvikle læringsinnhold.

1. Leverandørlåsing av data 

Leverandørlåsing av data var et hett tema under 90-tallets rettsaker, bl.a. mot de leverandørlåste kontorstøtteformatene til Microsoft. Selv om Office i dag bruker et åpent XML-format for lagring av data, så lever de lukkede leverandørlåste formatene som fenomen i beste velgående. Ikke minst fordi nye tjenesteleverandører stadig vil utvikle nye innovative løsninger som ikke er begrenset av eldre og ofte begrensende dataformater og protokoller. 

Bærekraftige filformater er et begrep jeg har hentet fra Library of Congress og tanken bak begrepet er at data bør pakkes inn slik at de er tilgjengelig over tid. I diskusjonen om filformater skiller vi mellom de lukkede produksjonsfilformatene som ofte er leverandørlåst til en enkel programvare eller tjeneste, og de mer åpne distribusjonsfilformatene. En av årsakene til at formatdiskusjonen er viktig er blant annet at det statlige anbudssystemet har gitt meg hovedansvaret for (og arbeidet med) å flytte mine data over i nye systemer når NTNU med jevne mellomrom bytter tjeneste- og verktøyleverandører. Slik jeg og andre undervisere ved NTNU må gjøre når tiden er kommet for å flytte inn i et nytt læringsmiljøsystem, muligens våren 2026. 

2. Rimelig kontroll over egne åndsverk 

Muligheten til å ha en rimelig grad av kontroll over eget åndsverk og bruken av dem, setter jeg som en klar betingelse når jeg velger et verktøy for å lage læringsinnhold. At jeg selv ikke har full kontroll over dette i Blackboard og må involvere andre kolleger for å kunne dele moduler, ha kontroll og få innsikt, føles som en klar begrensning. Kanskje NTNU sitt nye LMS bidrar til at ting blir bedre? En del av det å ha kontroll, handler også om å kunne være den som setter betingelsene for deling. Hva skal en kollega kunne få låne, hvor lenge skal lånet vare og når må jeg sette ned foten og bruke min rett til å revidere eller fjerne en utdatert læringsmodul?

Jeg opplever det også som selvsagt at jeg kan få enkel tilgang til bruksstatistikk om selvutviklet læringsinnhold slik at jeg bruke disse dataene til undervisningsbasert forskning. Like naturlig bør det være at studentene raskt kan nå meg som læremiddelutvikler med et spørsmål eller en melding om feil eller mangler. Systemet bør også være en naturlig integrert del av institusjonens kvalitetssystem og -prosess.

3. Valgfrihet – redigering 

En del av det å ha kontroll, handler om frihet til å velge redigeringsform. Ofte er de webbaserte læremiddelverktøy mindre fleksible enn summen av de lokalt installerte dataverktøyene jeg har tilgang til. Jeg ønsker meg frihet til å påvirke form, innhold og struktur på de læremidlene jeg lager og ofte kommer de malbaserte systemene på web til kort. Jeg ønsker meg frihet til å skrive, illustrere og gjøre opptak av video lokalt på egen datamaskin før jeg setter læremidlet sammen på web. Ikke alle verktøy støtter en slik tanke like godt.

4. Variasjon av pedagogiske virkemidler 

En læringsmodul kan bygges opp av en rekke små læringsobjekter som hentes inn fra systemer som f.eks Kahoot, Panopto, Mentimeter, Miro og TaskCards. Noen ønsker å bygge læringsstier slik, men jeg opplever at en slik innfallsvinkel kan gi økt kompleksitet og mulighet for feil. Personlig ønsker jeg meg et mer helhetlig verktøy der jeg kan bygge og forvalte en helhetlig læringsmodul. Historisk sett har læringsplattformene vært stedet for dette, men av grunner jeg har omtalt tidligere, er dette ikke enkelt.

5. Standarder for form, innhold og lengde 

For å legge til rette for delingen av læringsmoduler, opplever jeg at NTNU mangler noe vesentlig. Retningslinjer og minstemål for form, innhold, lengde og det tekniske formatet på en læringsmodul er noe av det som etter min mening må til for at vi skal få til en økt deling av læringsinnhold på tvers av emner og ansatte. Og foreløpig ser jeg ikke at vi har blitt enige om nettopp dette. 

Men finnes det noen verktøy som oppfyller alle disse ønskene? 

På grunn av begrenset kontroll og fleksibilitet knyttet til delte egenutviklede læringsmoduler i Blackboard, har jeg gått på leting etter alternative måter å pakke inn og dele læringsinnhold på.

Når jeg leter i NTNUs liste over Teknologi og verktøy for undervisning så finner jeg få verktøy som gir meg det jeg ønsker meg. 

Ett av de verktøyene jeg har fattet litt ekstra interesse for er H5P. Med en noe begrenset mulighet til å importere og eksportere data i åpne standardiserte dataformater, så har H5P sine klare svakheter. Men muligheten til å integrere læringsinnhold med en rekke læringsmiljøsystemer trekker inntrykket litt opp. Det samme gjør muligheten til å klippe og lime tekstdata inn og ut av systemet, og for meg gir disse faktorene en delvis bestått karakter når det gjelder leverandørlåsing av data. Følgelig må jeg regne med noe tap av data når NTNU en gang i fremtiden velger bort dette verktøyet til fordel for noe annet. Med kunnskap om disse svakhetene kan ta mine forholdsregler når jeg lager læringsinnhold, blant annet ved å lagre innholdet i åpne formater på lokal maskin. 

Det jeg også finner som er positivt med H5P er, så langt jeg kan se, rimelig gode muligheter til å ha kontroll over egenutviklet læringsinnhold, spesifisere egne betingelser for deling og få ut statistikk over bruken av læringsinnholdet mitt. Det samme gjelder muligheten til å lage ulike varianter av læringsmodulene mine og utvikle disse parallelt. H5P har også et godt utvalg av verktøy for utvikling av læringsinnhold i sin innholdstype «Interaktiv Bok». Samlet sett ser verktøyet lovende ut så langt, men jeg har ikke konkludert i valget av verktøy og plattform for bygging av delte læremidler, så letingen og utprøvingen forsetter.

Oppsummering 

Poenget med disse tre ytringene har vært å bidra med noen refleksjoner og betraktninger rundt modulbasert læring og eierskap til egne åndsverk. Målet har vært å bidra til at NTNU unngår det husmannsvesenet som var på trappene i 2020 når det kommer til retten til selvutviklede læremidler. Håpet er at disse tre ytringene sammen kan skape en mer nyansert plattform for diskusjon om, og etter hvert retningslinjer for – NTNUs nye politikk, praksis og teknologi for delte læringsressurser.