Oppsummerer debatten: Styring, omstilling og oppsigelser på NTNU

Det har heldigvis blitt en debatt – initiert av Jon Olaf Olaussen – om hvordan NTNU sine økonomiske styringssystemer best mulig bygger opp under vår kjernevirksomhet. Debatt er nyttig fordi det er klargjørende og det skjerper oss, som UAs gjesteskribent Anders Ulstein elegant beskriver. Spesielt takk til direktør Bjørn Haugstad som i to innlegg har bidratt med hvordan det er tenkt ved utformingen av NTNUs framtidige styringssystem.

Øyvind Weiby Gregersen og Knut H. Sørensen er opptatt av å opprettholde prioriteringene av forskning, og gir gode beskrivelse av dagens system for finansiering av forskning. De skriver at de fleste forskningsprosjekt har egenandel, altså isolert sett har underskudd. Dette håndteres nesten utelukkende på lokalt nivå, typisk ved at vitenskapelig tilsatte legger inn noe av egen forskningstid i prosjektene. Dette sikrer etter mitt skjønn kvalitet og relevans. Man legger ikke egen tid i det uinteressante, og det er den vitenskapelige selv som er best egnet til å vurdere kvalitet og relevans. Forskningen drives best når fjern ledelse forblir fjern.

NTNU har gjort unntak for tildelinger der det er høye kvalitetskrav – definert som SFF, SFI og FME – som Gregersen påpeker. Jeg mener ERC også bør inn på denne listen. NTNU-styret, altså NTNU-felleskapet, bidrar til slike prosjekt via budsjettposten «Ramme for strategi og omstilling» (RSO).

Ytring

Haugstad svarer ikke på de sentrale spørsmålene om EU-medfinansiering

Styret vedtok 480 millioner kroner til RSO i 2024. Mye av dette er bundet noen år framover. Men skal man ta navnet på budsjettposten på alvor så må den knyttes til de ekstraordinære omstillingene vi står overfor nå? De som står i fare for oppsigelse har forskningstid slik at også forskningen rammes av dette. Men RSOs innretning mot hovedprofilen hindrer kanskje det?

Så om EU-prosjekt. For det første så registrerer jeg at det er ingen som argumenterer for at EU-prosjekt generelt er av samme kvalitet som SFF, SFI og FME. Hvorfor kan de da ikke håndteres lokalt som er det vanlige ellers? Gregersens argument synes å være at de kan være store. Det inngår et «kan» her, og gir det mening at hele NTNU-felleskapet skal bidra til prosjekt bare fordi de er store? Sørensen refererer til gode ønsker fra Storting og departement (Senterpartiet, altså?), at dekningsbidraget er høyere enn «noen annen form for virksomhet» (hvorfor ekstra støtte da?) og at EU-prosjekt er en del av kjernevirksomheten til NTNU. Det siste er pussig, fordi kjernevirksomheten er definert i kapitel 2 i «Kunnskap for en bedre verden» – og der er ikke EU nevnt.

Ytring

Uenighet, ikke misforståelse eller feil om finansiering av EU-prosjekter

Jeg vil tro alle på NTNU synes det er flott at miljøene rundt Sørensen og Gregersen – og hvem som helst ellers på NTNU – får tilslag på EU-prosjekt, men kanskje ikke at slike tilslag skal gå på bekostning av forskningen på sitt eget institutt.

Sørensen har et godt poeng når han påpeker at svakere finansieringer av EU-prosjekt kan føre til oppsigelser. Jeg har ikke sett analyser på det, men det kanskje riktig. Jeg tolker Sørensen slik at vi er enige om at man derfor må se hele virksomheten i sammenheng. Det gjør ikke rektor nå. Han ser ut til å stole blindt på et ustabilt og uoversiktlig økonomisystem som Bjørn Haugstads ytringer viser at selv han ikke forstår. Det er nesten så sjeler med hjerte for NTNU kan få vondt for brystet.

Mindre bevilgning framtvinger tøffere prioriteringer. Rektor Tor Grande kaller situasjonen dramatisk. Da kan ikke ledelsen gjemme seg bak økonomimodeller de ikke forstår. De må fram i debatten om hva og hvordan NTNU skal prioritere. Foreløpig er det kun et hederlig unntak fra Gregersen.