Kjære student, det var aldri meningen at du skulle sitte alene på hybelen og stirre på en skjerm, skriver Kjersti Møller.
Du har sannelig fått din dose med livets skruballer kastet på deg det siste året, og vi som er rundt deg gjør klokt i å aldri glemme det.Foto: Espen Halvorsen Bjørgan
KjerstiMøllerseniorrådgiver, avdeling for utdanningskvalitet, NTNU
I dag, 12. mars, for nøyaktig ett år siden, fikk ansatte og studenter på NTNU beskjed; rektor avlyser all undervisning, stenger ned campus og henter hjem utvekslingsstudentene. Selv hadde jeg akkurat kommet hjem fra reise, for så å etter hvert havne i karantene mens verden rundt meg falt fra hverandre. Ikke var jeg nevneverdig våken heller, jeg troppet opp på et møte rett etter hjemkomst uten å skjønne at jeg ikke hadde noe der å gjøre – sånn fysisk sett. Fryktelig pinlig. Den gnagende frykten for å trå feil, og dermed utsette andre for smittefare har vært en trofast følgesvenn helt siden da. Du har sikkert kjent på den frykten du også.
Fakta
Kjersti Møller
Kjersti Møller er en av UAs seks gjesteskribenter.
Utdanning: cand.philol. i engelsk
Nåværende jobb: seniorrådgiver, Avdeling for utdanningskvalitet, NTNU
Tidligere roller i UH-sektoren: jeg har vært verneombud og tillitsvalgt, har hatt ulike administrative stillinger og deltatt i ulike råd og utvalg i UH-sektoren siden 1997. Styremedlem i NTNU-styret siden 2016.
Faglige interesser: høyere utdanning, forvaltning og offentlig rett, studenters og ansattes vilkår.
Er opptatt av: utdanningspolitikk
Etter nedstengningen fulgte en opptakt i form av en skummel berg-og-dal-bane for oss alle. Opplevelsen av at alt ble opphevet, trygge rammeverk som gikk fløyten og en ny virkelighet hvor uforutsigbarheten tok over kjentes skremmende. Nærmest uoverkommelig og på mange vis uangripelig. På toppen av det hele måtte man jo late som man hadde en viss form for kontroll. Innkjøp ble foretatt i smug, mens en i det offentlige rom harselerte med hamstringen til alle andre. Ikke jeg, skjønner du vel? På jobb hadde de fleste i innledende fase sin fulle hyre med å stokke armer med bein, det ble vanskelig å skille linjeledelse fra kriseledelse eller var det beredskapsledelse? Det var dugnadsvilje og oppbrettede ermer på armlengdes avstand, ikke alltid like velkoordinert eller velinformert, men velmenende, hardtarbeidende og nytenkende. I pusterommene mellom mutantvariantene ble det snakket om nye normaler, synergieffekter og digitale transformasjoner med varierende grad av optimisme. I horisonten truet mørke skyer i form av portforbud, permitteringer, inntektsnedgang, bekymringer for helse, livskvalitet og langtidseffekter.
Midt i stormen der satt du og der sitter du ennå, kjære student. Deg som vi bygger vårt virke rundt. Deg som vi vil vel og ønsker alt godt (selv om du av og til ikke opplever det sånn). I tillegg til frykten for å spre smitte har også en gnagende følelse av «survivor’s guilt» sneket seg inn og tatt bolig i meg. Dette suget i magen på dine vegne. Det skjer hver gang jeg sammenligner din med min studietid. Den tida da røykekantina var et samlingspunkt for sosialt samvær og faglige diskusjoner. Jeg var nok en typisk student, litt forsinket i studieløpet, ikke særlig målretta og tilbøyelig til både opp- og nedturer. Jeg er dypt takknemlig for heiaropene til medstudenter som den dag i dag er mine beste venner, jeg sier hurra for de mange dyktige faglærerne jeg sikkert slet ut i higen etter bekreftelse, og ikke minst takk til psykososial helsetjeneste, uten støtte derfra hadde jeg aldri fullført utdanningen. For jeg fullførte cand.mag.-graden og tok etter hvert fatt på hovedoppgaven i litteratur, godt rustet med mine markeringstusjer og en ambisjon om å nylese en obskur anglo-irsk forfatter. Det var tida for de semiotiske tekstanalyser og jeg gjorde mine tapre forsøk på å forstå Kristeva og Derrida (noe jeg for øvrig aldri var i nærheten av). Jeg fikk gleden som utvekslingsstudent av å danne vennskap for livet med studenter fra alle verdenshjørner i en liten irsk landsby på et enda mindre universitet. Et universitet som også hadde som oppgave å utdanne unge menn til et liv i sølibat som katolske prester. Et livsvalg vi andre boret dypt i, sene nattetimer og godt hjulpet av Guinness. Så fulgte innspurten på hovedoppgaven under kyndig veiledning. Den dagen verden mistet prinsesse Diana fikk jeg altså cand.philol.-graden. Dog etter hard kritikk fra ekstern sensor om særdeles vilkårlig bruk av semikolon (du finner dem sikkert feilplassert i denne teksten også).
Det jeg husker aller best er årene med det sosiale og aktive fellesskapet, tilværelsen på Studentersamfundet, «stedet som skal gjøre dere til studenter», alle våkenettene sammen på lesesalen før eksamen og timene med relasjonsbygging i kantina. Så var det troen på at alle var så mye flinkere enn en selv, usikkerheten og spenningen for så å finne trygghet i fellesskapet. De lange diskusjonene om hvilke studieretningsvalg en skulle ta, følge strømmen eller gå motstrøms? Så mange bekymringer, likevel så bekymringsløst.
Nei, nå har jeg jo skrevet meg helt bort i minnene fra min egen studenttid. Det skulle jo handle om deg i dag. Poenget mitt er at i bunn og grunn handler mye av studietida om å være sammen. Fysisk sammen. Noen kaller det dannelse, jeg kaller det å bli et medmenneske – det å bli et selvstendig, oppegående, tenkende, empatisk individ med evne til å bryne seg på meningsmangfold. Med fare for å bli riktig så pompøs; studietida legger grunnlaget for den veksten man går gjennom et helt liv. Du kan sikkert foreta en dannelsesreise på internett fra hybelen, men den blir ikke den samme der inne i ekkokammeret – det er noe med å forholde seg til folk i det fysiske rom. Å bygge relasjoner med hverandre, faglærere og studieveiledere er en viktig del av den reisen studietida er. Joda, foreleseren snakket og vi lyttet og skrev våre notater tidligere også, men vi kan aldri overvurdere effekten av samspillet som foregår i kantina, på gangen, i lesesalen, på grupperommene, i linjeforeningene og ved tappekranene. Teknologien tilrettelegger for mye av dette i dag, men vi kan ikke stikke under en stol at det er vanskelig å skape inkluderende fellesskap innenfor rammene av strengt hierarkiske systemer som «muter», krever riktig tilgang, at du rekker opp hånda, og at kun én snakker om gangen. Kommunikasjonen blir enveis, og følelsen av å være alene forsterkes.
Det var aldri meningen at du skulle sitte alene på hybelen og stirre på en skjerm, mens vi drøftet om det finnes hjemmel for å kreve at du skrur på kameraet. Det var aldri meningen at eksamenslokalene skulle gjøres om til vaksinesenter, mens du strevde med overgangen fra skoleeksamen til hjemmeeksamen. Det var aldri meningen at du som fersk student skulle føle deg overlatt til deg selv der det skulle være yrende studentliv i studiebyer ved Mjøsa, Nidelva, eller sunnmørske farvann. Det var aldri meningen at du skulle vente på at vi tolket regler om midlertidige tilpasninger som skulle avhjelpe konsekvenser av utbrudd av covid-19 og bestemme hva som forsvarlige og nødvendige unntak. Du skulle lese pensum, ikke smittevernveiledere. Du skulle irritere deg over snufsinga til sidemannen på lesesalen, ikke komme til stengt campus fordi den snufsinga var blitt så farlig. Du skulle søke om forhåndsgodkjenning av utenlandsk utdanning, ikke bytte ut utveksling eller praksis med digitale læringspakker. Fysisk samvær skulle aldri bli et privilegium for de få.
Nå vet jeg, og sikkert du også, at de aller fleste som har mulighet til det gjør så godt de kan for å bøte på forholdene. Fra øverste politiske hold til den enkelte ansatte du møter på din vei. Vi kan ikke skylde på noen for den uforutsigbarheten som råder i livet ditt akkurat nå, men vi kan og skal anerkjenne at den oppleves som vanskelig for mange av dere. Det at så mange av studentene kjenner på ensomhet må vi ta på stort alvor. Det kommer til å kreve en betydelig innsats og en rekke målrettede virkemidler i lang tid fremover for at studielivet og læringsmiljøet skal komme på rett kjøl igjen. Den innsatsen må prege våre prioriteringer lenge etter at vi har gjenåpnet campus. Gjenopprettingsarbeidet vårt må for all del ikke bli kortsiktig symbolpolitikk.
Du har sannelig fått din dose med livets skruballer kastet på deg det siste året, og vi som er rundt deg gjør klokt i å aldri glemme det. Hverken nå eller senere. Jeg vet ikke om det hjelper deg, og jeg skjønner om du synes det blir mange floskler for tida, men jeg sier det likevel - det kommer til å bli bedre, og kanskje helt bra igjen. Hold ut, vi er mange som heier på deg, kjære student!
