Ytring

Ambisjon 2: Snu skuta

NTNUs nye strategi kan ikke tviholde på myten om bærekraftig vekst.

- I tiår har man sunget salmene om bærekraftig vekst, at folk vinner, at økonomien vinner og at vitenskapen vinner – og i tiår har naturen og livsgrunnlaget som hele verden er bygd på, måttet vike. Slik ambisjonen står skrevet nå skal NTNU synge salmen i ti år til, skriver Tarjei Brekke.
Publisert Sist oppdatert

Dette er en ytring. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens mening.

Nylig sendte rektor Grande ut den nye strategien for NTNU på høring for å få innspill fra de tusen kontorer. Med den sier vi takk og farvel til «Kunnskap for en bedre verden» (strategien, altså; visjonen forblir) og hei og god dag til neste mission statement hvis navn skal bestemmes via konkurranse ved en senere anledning. I høringen «ber Rektor spesifikt om tilbakemelding på om det er perspektiver som mangler eller som bør tas ut. Rektor ber om konkrete forslag til tekst» (Høringsnotat til fellesadministrasjonen, kursiv i original), så dersom man har noe på hjertet om hvordan universitetets selvforståelse burde utvikles i tiden fremover, er det nå en gyllen mulighet til å komme med innspill. Selv ønsker jeg å rette en liten innvending mot én av ambisjonene nevnt i strategiutkastet fra 27. mars.

Enig eller uenig?

Send oss din ytring på

Det er viktig å merke seg at strategien skal gjelde fra 2026-2035: Universitetes selvforståelse og væremåte de neste ti årene, som blant annet vil inkludere globale frister som Parisavtalen og naturavtalen fra Montreal 2022, skal i prinsippet inspireres av ordlyden slik strategien staves i dag. Kanskje det er i lys av slike begivenheter samt den evigvarende bakgrunnsstøyen fra multikrisene at ambisjon 2, «Vi skal være en pådriver for kunnskapsbasert og bærekraftig samfunnsutvikling», fremstår snarere som et grettent nikk til klima, miljø og bærekraft enn et løfte om ansvarstaking. La meg utdype:

Tarjei Brekke er stipendiat ved NTNU.

Ambisjon 2 innledes med følgende setning: «Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet skal være en tydelig, ansvarlig og modig aktør som bidrar med teknologi og kunnskap for å møte noen av vår tids store utfordringer, som sosial ulikhet, klima- og naturkriser, sikkerhetsutfordringer og trusler mot demokratiet». Innledningsvis virker løftet godt og solid, og påkaller mektige egenskaper som tydelig, ansvarlig og modig for å male bildet av NTNU anno 2030. Dette er bra – er det noe som har preget hele klima- og miljøkrisen opp igjennom, så er det mangelen på tydelighet, ansvar og mot.

Slik utkastet står skrevet nå, ser det imidlertid ut til at NTNU vil holde den gode tradisjonen gående og la det bli med løftet, tomt som det er. Ambisjonen fortsetter med å love at «[g]jennom samarbeid på tvers av fag og sektorer skal vi styrke vårt arbeid for bærekraft, velferd og for verdiskaping» og at «[i]nnovasjon, kreativitet og entreprenørskap skal være fremtredende trekk ved NTNU, og kandidatene [skal være] det fremste bidraget vårt til utvikling og bærekraftig omstilling». Med andre ord virker det som at NTNU skal være en pådriver for å finne løsninger på problemer som er skapt av at vi mennesker gjør altfor mye – kriser som stammer fra utarming av natur i rekordfart, masseutslipp av klimagasser og ekstreme mengder forbruk av energi og materie – ved å gjøre enda mer. Bærekraftproblemer skal løses ved å jobbe sammen, ikke gjøre mindre; innovasjon og utvikling skal lede an!

Jeg stiller meg kritisk til at ambisjonen ved Ambisjon 2 om å fremstå som tydelig, ansvarlig og modig, vil fremstå som noe annet enn tåkete, unnvikende og kuet. I tiår har man sunget salmene om bærekraftig vekst, at folk vinner, at økonomien vinner og at vitenskapen vinner – og i tiår har naturen og livsgrunnlaget som hele verden er bygd på, måttet vike. Slik ambisjonen står skrevet nå skal NTNU synge salmen i ti år til.

Jeg vil derfor oppfordre til å heller våge å gå en annen vei. La 2026-2035 være tiåret NTNU satte foten ned! La dette bli tiåret der NTNU virkelig skulle være tydelige, ta ansvar og vise mot. Vær ærlige og realistiske: Det finnes grenser for vekst; samfunnets forbruk må ned og holdes nede; og vi kan ikke innovere oss ut av multikrisen. Snu skuta – sett heller en ambisjon om at NTNU skal lede samfunnet gjennom en kontrollert antivekst – en décroissance – mot et samfunn som faktisk kan eksistere innenfor jordens og kulturens rammer. Dette vil bli en vel så stor utfordring som å prøve å løse multikrisa, og den kan faktisk lede noen vei.

Da ville NTNU virkelig fremstått som tydelig, ansvarlig og modig.