NTNU bør velge sin rektor

NTNU bør ta en grundig diskusjon om de skal fortsette med ansatt toppledelse i kjølvannet av Anne Borgs avgang. Vi mener at akademiske verdier, og særlig grunnverdien akademisk frihet, risikerer å ha dårligere forankring ved ansatt rektor, noe som vil kunne skade institusjonens rolle og betydning på sikt.

Helge Holden foreslår et ombud for akademisk ytringsfrihet. Men akademisk ytringsfrihet er en hybrid konstruksjon som i beste fall betyr ytringsfrihet for akademikere. Den særegent avgjørende friheten for akademikere ved universitetene er den langt bredere akademiske friheten. 

Forskjellen mellom akademisk frihet og ytringsfrihet bør tydeliggjøres. Vi gjør et forsøk:

Ytring

Hvorfor i alle dager diskuterer vi valgt ledelse?

Akademisk frihet og ytringsfrihet er begge fundamentale friheter i gode demokratier, men på ulike måter, i det de tjener ulike grunnverdier. Ytringsfrihet tilkommer alle borgere, ikke bare akademikere, og er en egalitær rett som stiller alle borgere likt. Ytringsfrihet er knyttet til fri meningsdannelse, noe som er avgjørende for legitimiteten til et demokrati, og må sees i relasjon til denne verdien. Legitimitet springer ut av at maktbruken i det demokratiske samfunnet på rett måte skal være et resultat av borgernes syn på hvordan samfunnet bør styres, og disse samme borgernes allmenne ytringsfrihet og bruk av denne kreves for at dette skal komme på plass. Ytringsfrihet står godt og sterkt i Norge.

Akademisk frihet er en ramme for seriøs kunnskapssøken innen kvalitetssikrende institusjoner som universiteter. Den er elitistisk på en måte ytringsfrihet ikke er — utøvelsen av akademisk frihet er for noen tilstrekkelig kvalifiserte, en elite, og denne utøvelsen skal være metodologisk disiplinert. Dette fordrer en egen organisasjonsform som virkelig tjener dette grunnformålet, en form som skal kunne kvalitetssikre forskingen, der den enkelte forsker innen gitte rammer har frihet rundt hvilke spørsmål man stiller, hvilken metode man velger, hvem man samarbeider med, osv. 

Ber styret kun ta stilling til utredning av rektorvalg

Akademisk frihet er avgjørende for god kunnskapsutvikling, og den kunnskapen man etablerer skal på ulike måter komme samfunnet til gode gjennom å øke dets kompetanse. Resultatene må selvsagt gjøres tilgjengelig om samfunnets kompetanse skal heves. Alle akademikere har derfor en plikt (ikke bare en rett) til å formidle den kunnskap som etableres, til det øvrige akademiske samfunn, men også til samfunnet rundt på dertil egnede og tilpassede måter. I tillegg har akademikere samme ytringsfrihet og samme rett som alle andre til å delta i den frie meningsdannelse. Grensene mellom disiplinert kunnskapsdannelse og fri meningsdannelse kan være utfordrende. Det tjener både den frie meningsdannelse og samfunnets kompetanse om akademikere klargjør bakgrunnen for sine ytringer, om de er forskningsbaserte eller ikke. 

Ytring

- Kampen for valgte ledere er fremdeles verdt å kjempe

Vi ser i dag et økende press mot akademisk frihet i Europa og USA. I Norge ser vi ikke noe klart press mot ytringsfrihet generelt eller mot akademikeres ytringsfrihet, selv om vi har hatt noen leie episoder ved NTNU. Derfor trenger akademikeres ytringsfrihet neppe et eget ombud i dag, mens vi må være godt forberedt på at press mot alle aspekter ved akademisk frihet vil øke, for eksempel hva det skal forskes på. 

Internasjonalt oppstår presset mot akademisk frihet særlig når universiteter er avhengig av ulike former for ekstern finansiering, ikke minst ved privat finansiering mens man har sterk polarisering, som i USA. Press kan også oppstå fra politisk hold når akademisk kunnskap kommer i konflikt med politiske og økonomiske målsettinger og respekten for kvalitetssikret kunnskap eroderer. 

Her har vi sett flere nyere eksempler i Norge, for eksempel Solberg-regjeringens press mot Havforskningsinstituttet. Den stadig større rolle som store konsulentselskaper har fått i beslutningssystemet skaper nye konfliktflater mot akademisk kunnskap og akademisk virke; her ligger store utfordringer for samfunnets kompetanse, interessant drøftet av Mazzucato og Collington (i The Big Con, 2023).

Det er etter vårt skjønn avgjørende at de akademiske institusjonenes ledelse har stadig klarere fokus mot å verne og fremme den akademiske friheten. Det var nettopp det Anne Borg ikke gjorde og som resulterte i hennes avgang: hun understøttet NHOs forsøk på undergraving av lovbestemt akademisk frihet ved å kritisere egne ansattes akademisk funderte ytringer. Det er naturlig å se dette som en advarsel om en mulig ny utvikling.

- Med snart 20 år med ansatt ledelse på NTNU, har det vært mye dårlig ledelse på alle tre nivå

Det finnes ikke akademisk frihet å snakke om i det private næringsliv, og et A/S kan begrense ansattes ytringsfrihet og tilgang til informasjon på en lang rekke måter når det gjelder dets egen virksomhet. En slik kultur brer om seg i dag. Eksterne representanter i universitetsstyrene kan bringe slike holdninger inn i akademia: Noen eksterne styreledere i nordlige universiteter som helst vil lukke styremøtene i strid med universitetsloven, og eksterne universitetsstyrerepresentanter sier de ikke ville tatt på seg vervet om de kjente til kravet om åpne møter. 

Mye tyder på at disse ikke leser den loven som Stortinget har gitt og som deres oppdrag skal underordnes. Dette lovsystemet er samtidig det vi viktigste vi har for beskyttelse av akademisk frihet i Norge.

Akademia er etter vårt skjønn bedre i stand til å beskytte akademisk frihet mot voksende press og innblanding fra ledelse, og fra politisk og kommersielt hold, om man beholder et sterkere innslag av internt selvstyre. Her, blant akademikere, studenter og andre ansatte er ryggmargsrefleksen for akademisk frihet sterkest, og ved valg vil dette vektlegges samtidig ved at valg gir legitimitet. 

Det som tjener hensynet til akademisk frihet best, er dermed ordningen med valgt rektor, og at åpne universitetsstyremøter ledes med akademisk frihet i alle dens dimensjoner i fokus. Eksterne styremedlemmer bør gjerne være akademikere fra andre universiteter og lignende institusjoner: Det vil også redusere sjansen for det som har skjedd ved NTNU. Etter vårt skjønn er dette en svært viktig dimensjon ved valget mellom ansatt eller valgt rektor.

Til slutt: Det er noe lettere å bli kvitt en ansatt rektor. Men mye tilsier at valg av rektor vil redusere muligheten for en rektor som undergraver akademisk frihet. Argumentene om at rektor ikke bør lede styrets forhandlinger, viser etter vårt skjønn en manglende forståelse for at ulike institusjoner trenger ulike former for styring og ledelse: En ordfører leder åpne formannskaps- og kommunestyremøter, mens kommunedirektøren forbereder sakene. Dette er parallelt med rollefordelingen mellom rektor og direktør ved valgt universitetsledelse. Dette er en god ordning for styring av en enhet av frie og selvstendige borgere som selvsagt vil og skal verne om sin egen frihet og utfoldelse — i universitetenes tilfelle akademisk utfoldelse. 

Dersom akademisk og annen frihet skal ha gode vilkår trengs åpenhet og dialog med de som styres; god universitetsledelse vil i dette perspektivet ha paralleller til god politisk ledelse i motsetning til den lukkede og snevre ovenfra-og-ned ledelse vi ser i private selskaper. Det er innen rammeverket akademisk frihet utgjør universitetet skal ha et godt og konstruktivt samarbeid med hele samfunnet rundt.