Tilsvar: Å anerkjenne formidling

Men først kan det være greit med litt bakgrunn.

Formidling er en lovpålagt universitetsoppgave, på linje med forskning, undervisning og innovasjon. I Universitets- og høgskoleloven beskrives formidling som noe mer enn faglig formidling gjennom for eksempel undervisning, kunstnerisk utviklingsarbeid eller publisering av vitenskapelige artikler.

Trenger NTNU et formidlingsbyråkrati?

Formidling er først og fremst forstått som å kommunisere kunnskap ut til samfunnet, til allmenheten og bestemte brukere, og å delta i samfunnsdebatten med kunnskapsbaserte argumenter.

I den verden vi lever i fremstår slik kunnskapsformidling som kanskje viktigere enn noen gang.

Kunnskap er under press, de verdiene og institusjonene som demokratiet er bygd på blir utfordret, fra mange hold, og av til dels mektige aktører.

Det er vi som universitet som er satt til oppgaven å formidle forskningsbasert, etterrettelig, åpen, ærlig og redelig kunnskap – basert på akademisk frihet og universitetet sine kjerneverdier.

Framover skal NTNU-ansatte bruke mer tid på formidling

I lys av dette nedsatte rektor for halvannet år siden en arbeidsgruppe som skulle se på formidlingsvirksomheten ved NTNU. Gruppen fikk i oppdrag å se på om NTNU bruker kompetanse og ressurser på en optimal måte for å utføre samfunnsoppdraget. Gruppen leverte en rapport med anbefalinger til prorektor for samfunnsansvar og formidling den 31. januar.

Rapporten kan leses her

I denne rapporten peker vi på flere forhold som vi mener det bør settes et sterkere søkelys på fremover. Dette er noe av det vi tekker fram:

· NTNU bør tydeliggjøre lederansvaret for å utvikle en god kultur for formidling, grunnlagt på akademisk frihet.

· Formidling må anerkjennes på en bedre måte i organisasjonen.

· Forskergrupper og ansatte må få tid og anledning til å bedrive formidling.

· NTNU bør skaffe seg mer kunnskap om formidlingsaktiviteter og målgrupper.

· NTNU bør satse på digitale og fysiske arenaer for formidling, og utnytte kunnskapen om formidling ute i organisasjonen.

· Ressurser bør koordineres i Fellesadministrasjonen.

· Prorektor for samfunnsansvar og formidling bør ha et eget utvalg for sitt virksomhetsområde, på samme måte som prorektor for forskning og innovasjon, og prorektor for undervisning.

Og ganske mye mer. Det er blitt en omfattende rapport.

Men ingen steder i denne rapporten argumenterer vi for behovet for et toppstyrt formidlingsbyråkrati. Tvert imot – vi har tatt opp mange av de utfordringene som Næss og Sørensen påpeker. Vi forstår og anerkjenner frykten for flere lederpålagte oppgaver og mer arbeid som ikke følges av ekstra ressurser.

Vi argumenterer for en økt anerkjennelse, tilrettelegging og stimulering av formidlingsvirksomhet. Ja, dette vil i så fall kreve ressurser, disse må koordineres, og det må en del prioriteringer til. Det er derfor man har ledere.

Men forslaget om tydeliggjort lederansvar for formidling har ikke som hensikt å blåse opp byråkratiet. Det har som hensikt å gi vitenskapelig ansatte større rom, mulighet og trygghet for god formidling av kunnskap. Gjerne for en bedre verden. Gjerne fordi det er gøy.

Eller også fordi det er vår plikt.