- Universitetene har ikke noe med å drive politisk sensur av ansatte 

I forbindelse med Israels krig mot Hamas har flere norske universiteter gått til boikott mot israelske universiteter, eller «frosset» samarbeidsavtalene med dem. Argumentasjonen er at Israel begår folkemord, at israelske universiteter er medskyldige i dette, og at palestinernes akademiske frihet er truet.

Dypt problematisk virkemiddel

Ytring

Gaza i svart/hvitt

Ytring

Skal virkelig NTNU ha nok med seg selv?

leder

Kravet om akademisk boikott av Israel er et blindspor

Ytring

Uverdig argumentasjon mot boikott

Av og til er det vanskelig å vite om de som går inn for boikott, gjør det fordi de vil motarbeide Israels krigføring i Gaza, eller om det er som reaksjon på Israels politikk mer generelt. Når det brukes argumenter som at Israel praktiserer apartheid og at palestinske studenter og forskere blir diskriminert, tyder det på det siste.

Boikott er et dypt problematisk virkemiddel sett ut fra prinsipper og idealer om akademisk frihet. Vedtak om boikott er både autoritært og prinsippløst. Samarbeid mellom forskere og vitenskapelige institusjoner, er en av vitenskapens grunnpilarer. Det mest autoritative uttrykket for akademisk frihet er artikkel 15 i FN-konvensjonen om økonomiske og sosiale rettigheter.

Her står det uttrykkelig at: «Konvensjonspartene erkjenner de fordeler som følger av at de internasjonale forbindelser og det internasjonale samarbeid på det vitenskapelige og kulturelle område støttes og videreføres.» Retten til å samarbeide om forskning og studier med kolleger i andre land er altså en viktig del av den akademiske friheten.

Skal ikke drive politisk sensur

De som går inn for boikott, argumenterer med at palestinske forskere og studenter er fratatt denne friheten. Men norske institusjoner har først og fremst ansvar for norske forskeres akademiske frihet. Den nylig vedtatte universitets- og høyskoleloven, sier at universiteter og høyskoler skal fremme og verne akademisk frihet og dem som utøver den.

Dette innebærer også å støtte opp under forskeres og studenters rett og mulighet til å samarbeide og utveksle med forskere i andre land. Denne muligheten fremmes institusjonelt blant annet gjennom samarbeids- og utvekslingsavtaler på institusjonsnivå.

Universitetene har ikke noe med å drive politisk sensur av ansatte og studenters valg av partnere. Det er et direkte og alvorlig inngrep i den enkeltes frihet til å bestemme innhold og metoder i egen forskning. Når et universitet sier opp avtaler med universiteter i andre land ut fra politiske grunner, er det nettopp politisk sensur. Boikott er dermed direkte i strid med den akademiske friheten, og et brudd på den lovfestede plikten til å fremme den.

Det motsatte av akademisk frihet

Det er viktig å skille mellom rett, politikk og moral i dette spørsmålet. Universitetenes plikt til å beskytte og fremme akademisk frihet, er et rettslig spørsmål. Man kan selvsagt diskutere det politisk og moralsk ønskelige i å samarbeide med institusjoner og forskere i bestemte land. Men å legge hindringer i veien for dem som tar andre valg enn man selv synes er riktig, er det motsatte av akademisk frihet.

Det er lett å se at universitetssamfunnene er dypt splittet i spørsmålet om hva som er riktig. At den ene fløyen vil tvinge gjennom sitt syn, er beklagelig. Det er også bekymringsfullt at ikke universitetssamfunnet står samlet om å beskytte den akademiske friheten – også når utøvelsen av den reiser vanskelige moralske spørsmål.

Denne ytringen var først publisert i Aftenposten.