Misvisende om medfinansiering av EU-prosjekter

Prodekan for Fakultet for økonomi, Jon Olaf Olaussen, har i UA fredag 11. oktober en ytring der han argumenterer mot den nye medfinansieringsordningen for EU-prosjekter ved NTNU. 

Det formalistiske svaret på ytringen er at ingen av mekanismene Olaussen peker på er ukjent (selv om eksempelet hans er misvisende og bygger på feil premisser) og at medfinansieringsordningen for EU-prosjekter har vært drøftet i forskningsutvalget, hvor Olaussen selv er medlem.

Uenige om hvordan oppsigelsene skal gjennomføres

Det har vært betydelig støtte til en medfinansieringsordning, også i forskningsutvalget. Dersom utregningene til Olaussen hadde bragt noe nytt, så ville det således vært en fordel om han hadde kommet med dem mens saken fortsatt var under utredning.

Innvendingene Olaussen reiser (og Olaussen selv) fortjener imidlertid et mer substansielt svar. I cirka 20 år har Kunnskapsdepartementet (KD) hatt et finansieringssystem for universitetene med meget sterke insentiver for forskningsfinansiering fra EU. Begrunnelsen har vært at EU-prosjekter er en sterk driver for internasjonalt samarbeid og kvalitet i norsk forskning. Det er en begrunnelse NTNU hele tiden har sluttet seg til. Faktisk har NTNU gjentatte ganger påpekt at deltagelse i Horisont Europa er avgjørende for at vi skal nå målene i strategiene og utviklingsavtalen vi har med KD

I forslaget til statsbudsjett for 2024 fremla KD forslag til nytt finansieringssystem, som blir gjeldende fra 2025. I dette er insentivene for EU-forskning fjernet. For å forberede NTNU på det nye finansieringssystemet nedsatte rektor et finansieringsutvalg, ledet av undertegnede. Etter en langvarig og omfattende høringsprosess fremla utvalget et forslag til såkalt rammefordelingsmodell (RFM) til rektor, som deretter fremla forslaget for universitetsstyret. I juni vedtok styret uten dissenser ny modell i tråd med rektors forslag.

LES OGSÅ: Slik blir den nye rammefordelingsmodellen ved NTNU

I den nye modellen (RFM) er det en egen medfinansieringsordning for EU-prosjekter. Det er to begrunnelser for dette: For det første er fortsatt vurderingen at deltagelse i EU-prosjekter er avgjørende for internasjonalt samarbeid og kvalitet i forskningen ved NTNU. Sagt på en annen måte, så er det vanskelig å se for seg hvordan NTNU skal kunne opprettholde sine ambisjoner innen forskning dersom porteføljen vår av EU-prosjekter svekkes vesentlig.

Her vil MH nedbemanne: Ett institutt kan miste 18 prosent av vitenskapelig ansatte

For det andre er EU-prosjekter systematisk underfinansiert. I gjennomsnitt regner vi 20 prosent egeninnsats. Insentivene i den gamle finansieringsmodellen fra KD var flere ganger sterkere enn dette; da fikk NTNU nesten en krone i finansiering per krone fra EU. Vi var derfor bekymret for at instituttledere i en krevende økonomisk situasjon skulle se seg nødt til å avvise gode EU-prosjekter fordi instituttet ikke hadde råd til egenfinansieringen. Vi har endog argumentert politisk for at UH-sektoren trenger en «Retur EU»-ordning tilsvarende den som finnes for instituttsektoren, men har (foreløpig) ikke fått gjennomslag.

For å bøte på dette er det laget en medfinansieringsordning som sikrer instituttleder nødvendig egenfinansiering, og at instituttlederne dermed slipper å avvise gode EU-prosjekter av økonomiske årsaker. NTNU er simpelthen nødt til å avlaste instituttene for økonomisk risiko. For å gi instituttleder nødvendig forutsigbarhet, så er dette en medfinansieringsordning, ikke en insentivordning. Ordningen må selvsagt finansieres, og da er enkleste og mest forutsigbare løsning at dette skjer som et spleiselag mellom fakultetene og Vitenskapsmuseet.

Hva er så utslagene av en slik ordning? I 2023 hadde NTNU en EU-portefølje på 372 mill kroner. Det tilsvarer 74 millioner i medfinansiering. Omfordeling mellom fakultet vil kun foretas når det skjer endringer i porteføljen. Det er her regneeksemplene til Olaussen fremstår som misvisende. I følge hans eksempel vil IV-fakultetet alene sørge for mer enn 25 prosent økning av NTNUs samlede EU-portefølje, mens andre samlet har en økning på 2,5 prosent. Dette fremstår som helt urealistisk. Etter min mening er poenger som må illustreres gjennom helt urealistiske eksempler lite relevante for å utforme praktiske løsninger.

Det hører også med at medfinansieringsordningen som gjelder fra 2025 gir vesentlig mindre omfordeling mellom fakulteter enn den insentivordningen som har vært gjeldende de siste 20 årene. Jeg ser ikke at Olaussen behandler dette poenget i sin ytring. Dermed blir også regneeksempelet hans feilaktig, fordi han tilsynelatende legger til grunn at medfinansieringsordningen ville virket i tillegg til dagens modell, mens den i virkeligheten kommer som erstatning for dagens EU-insentiver. Det kan derfor virke som hele Olaussens ytring bygger på feil premiss.

Jeg vil legge til et ytterligere moment. I en situasjon der det er mulig for ett fakultet å øke sin finansiering fra EU så betydelig, så er min påstand at de andre fakultetene har vesentlig større utfordringer enn omfordeling gjennom en begrenset medfinansieringsordning.

I Olaussens eksempel har ett fakultet virkelig lykkes, mens alle de andre har mislykkes på en arena NTNU mener er avgjørende for internasjonalt samarbeid og kvalitet i forskningen vår. Forutsetter Olaussen at andre fakulteter til de grader sover i timen, mens ett fakultet stormer frem alene? Jeg dveler ved dette for å få frem at eksempelet Olaussen bruker tilslører, heller enn å opplyse saken. (Det er helt usannsynlig at EU skulle endre utlysningene i rammeprogrammet slik at scenariet Olaussen fremsetter blir en «rimelig» konsekvens.)

Det er nettopp for fakulteter og institutter som sliter med økonomien at medfinansieringsordningen er viktig, nettopp fordi den gjør at stram økonomi ikke er til hinder for deltagelse i Horisont Europa. Dersom man er uenig i NTNUs klare ambisjon om å lykkes i Horisont Europa, så blir medfinansieringen uviktig, men jeg ser ikke at Olaussen argumenterer mot betydningen av EU-forskning.

Ytring

Hvor mange skal MH og SU si opp framover for å finansiere flere EU-prosjekter ved IV?

Til slutt vil jeg kommentere et forhold jeg håper at Olaussen og jeg er enige om, nemlig at en finansieringsmodell til en viss grad bør være solidarisk. Noe av gevinsten ved å være en del av et stort fellesskap som NTNU, er at fellesskapet kan avlaste risiko. Det har vi gjort i betydelig grad i den delen av finansieringssystemet som virkelig bærer mye finansiering, nemlig indikatoren for studiepoengsproduksjon. Der har vi satt satsen for viderefordeling til fakultetene til 65 prosent av satsen fra KD.

Dette innebærer at et studieprogram som opplever bortfall av søkere, eller andre årsaker til at studentene avlegger færre studiepoeng, vil beholde mer av de samlede inntektene. Det gir bedre tid til omstilling. Men, selvsagt, også dette må finansieres gjennom et solidarisk spleiselag.

Oppsummert: Hensikten med den nye rammefordelingsmodellen er å fordele ressurser på en måte som sikrer god og helhetlig ressursbruk og virksomhetsstyring, samtidig som det ikke skapes eller oppstår uønskede bivirkninger. Med et samlet budsjett på om lag elleve milliarder kroner så trenger vi et verktøy som fordeler penger til enhetene på en transparent, stabil og forutsigbar måte. Så kan det selvsagt ikke utelukkes at en ny modell får konsekvenser vi ikke har forutsett. Derfor har styret bedt om at den (RFM) evalueres innen fem år.