Styring og omstilling ved NTNU: Debatten bør fortsette

Torberg Falch oppsummerer i UA 23.10 en debatt som etter min mening har handlet for mye om den såkalte medfinansieringsordningen for EU-prosjekter. Jeg er derfor enig med Falch i at vi bør forsøke å gripe helheten i, men også konteksten for, NTNUs virksomhet. Det krever at vi løfter blikket.

Les alle ytringene i debatten om NTNUs finansieringsmodell her.

Statsbudsjettet for 2025 og den nye finansieringsmodellen stiller NTNU overfor i hvert fall to store utfordringer. Den ene er hvordan universitetet skal håndtere ekstraordinære bevilgninger for å utvide deler av virksomheten, for eksempel ved å øke utdanningskapasiteten på enkelte områder. Den andre er hvordan det tildelte budsjettet skal fordeles innad i organisasjonen når forskningsinsentivene er tatt ut av departementets budsjettmodell og midlene lagt inn i basisdelen av budsjettet.

La oss begynne med den første utfordringen, som er nært knyttet til de varslede oppsigelsene. Statsråd Hoel var klar på at reduksjonene i det foreslåtte statsbudsjettet først og fremst handlet om at ekstraordinære tildelinger til økt utdanningskapasitet i forbindelse med pandemien ikke ble videreført. Statsrådens nokså nonsjalante holdning til at dette ville føre til oppsigelser, viser at Senterpartiet synes slike oppsigelser må høre til dagens orden (kanskje ikke så rart at akademikere ikke stemmer på det partiet). Dersom NTNU i framtida skal unngå oppsigelser fordi en må regne med at ekstraordinære bevilgninger ikke blir videreført, kan ikke slike bevilgninger uten videre sluses inn i driften. 

Ytring

Om kunsten å utarme en velfungerende utdanning

Det er imidlertid ikke enkelt å finne alternativer, for politikerne med statsråd Hoel i spissen har gjort dette vanskelig. NTNU kan ikke ansette noen på midlertidig basis fordi universitetet er pålagt å redusere bruken av midlertidig stillinger. Samtidig tillater ikke det statlige økonomireglementet at midlene spares, slik at de kan anvendes mer langsiktig. Senterpartiets politikk er følgelig at oppsigelser må bli et vanlig innslag i universitetenes nye hverdag, slik at de fleksibelt kan tilpasse seg de til enhver tid rådende politiske signalene. Kan NTNU gjøre noe annet enn å etterleve Bergprekenen ved å vende det andre kinn til departementet?

Hva så med den nye budsjettmodellen? Her har NTNUs ledelse innført en ny intern budsjettmodell (Rammefinansieringsmodellen) som vel er ment å etterleve pålegget i departementets tildelingsbrev for 2024. Der heter det at «Regjeringen forventer at universitetene og høyskolene gjennomgår egen organisasjon med sikte på å gi ansatte i førstelinjen økt tillit». Nå har ikke NTNUs ledelse lagt mye arbeid i å forklare hvordan de følger opp dette pålegget, og mange ansatte opplever at utviklingen går i stikk motsatt retning. Kanskje kunne en lokal tillitsreform bli et sentralt punkt i NTNUs nye strategiplan, men det er vel å håpe på for mye.

Debatten i UA har ikke dreid seg om dette, men satt søkelys på en ordning som kanskje ikke er helt i tråd med den siterte setningen fra tildelingsbrevet – medfinansieringsordningen. Det virker som om Falch i sine innlegg undervurderer behovet for tilskudd til EU-prosjektet – dette behovet er helt reelt. EU-finansierte prosjekter er systematisk underfinansiert på en måte som skiller dem fra for eksempel forskningsrådsprosjekter. Spørsmålet er om medfinansieringsordningen er en god løsning eller om medfinansiering også burde vært lagt inn i Rammefinansieringsmodellen.

Ytring

Oppsummerer debatten: Styring, omstilling og oppsigelser på NTNU

Jeg har ingen sterk mening om det spørsmålet, men jeg har notert meg med interesse at Bjørn Haugstad skriver i UA 17.10 at ordningen er god fordi «EU-prosjekter er så strategisk viktige at NTNU bør sikre at instituttene ikke velger dem bort av rene økonomiske årsaker». Det er jo et interessant argument, gitt tildelingsbrevets forventning om at NTNU skal gi økt tillit til ansatte i førstelinjetjenesten, men for en gangs skyld får vi i hvert fall vite i klartekst at tilliten er begrenset.

Haugstad og jeg er ellers enige om at EU-prosjekter er strategisk viktige for NTNU, men det hadde vært fint med bedre synliggjøring av denne betydningen. Falch hevder at EU-forskning ikke er en del av NTNUs «kjernevirksomhet», med henvisning til at EU-forskning ikke er eksplisitt nevnt i NTNUs strategiplan. Imidlertid er ingen finansieringskilder nevnt der, så det er ikke en tungtveiende påpekning. Det er mer passende å henvise nok en gang til departementets tildelingsbrev som er meget klart på dette punktet.

«Regjeringen forventer at virksomhetene [les: NTNU] bidrar til økt deltakelse i EUs programmer for utdanning, forskning og innovasjon og aktiv deltakelse i samarbeidet om politikk og rammebetingelser gjennom Det europeiske forskningsområdet og Det europeiske utdanningsområdet.»

Ytring

NTNU må ha ambisjoner på forskningsområdet

Tildelingsbrevet inneholder også den såkalte utviklingsavtalen mellom NTNU og departementet, der det i Mål 3 heter at «NTNU vil ta del i den internasjonale teknologi- og kunnskapsfronten og ønsker å samarbeide breitt internasjonalt og auke utnyttinga av verkemidla til EU for forsking, innovasjon og utdanning.» Slik sett kan vi vel legge bort spørsmålet om EU-forskning er en del av NTNUs kjernevirksomhet.

Det har lenge vært stille om revideringen av NTNUs strategiplan, utover spredte ytringer om behovet for et nytt motto. Den som leser departementets tildelingsbrev, kan lett komme til å mene at en ny strategiplan av samme type som den gamle, er unødvendig. Den gamle planen var jo et sett av mål uten noen strategi for å nå målene. Tildelingsbrevet inneholder mer enn nok av mål. Kanskje vil heller burde diskutere hvordan målene kan nås når vi samtidig tar hensyn til at prinsippet om akademisk frihet legger klare begrensninger på NTNU-ledelsens styringsmuligheter. Da kunne en lokal tillitsreform bli et viktig tema.