Om kunsten å utarme en velfungerende utdanning 

Den økonomiske krisen ved fakultet for medisin og helsevitenskap (MH) er velkjent, og gjennom en serie av allmøter ved MH-fakultetet det siste halvannet året har vi blitt presentert for en historie om at profesjonsutdanningene som kom til MH-fakultetet fra Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST) i «fusjonen» er for kostbare. De er visst ikke økonomisk bærekraftige. Nylig fikk vi innsyn i et notat som er utarbeidet ved Institutt for nevromedisin og bevegelsesvitenskap (INB) som viser at bachelor i fysioterapi angivelig går med nesten 5,6 millioner kroner i underskudd.

I regnestykket som presenteres har man summert basisinntekt + kandidatinntekt + studiepoengproduksjon + BOA til en totalinntekt på kr. 13 172 565. Denne inntekten strekker ikke til når man kan summere kostnadene for Lønn (17 730 359) + Andre lønnskostnader (757 059) + Drift (81 809) + Areal (180 262) til kr 18 749 488. Et enormt underskudd der altså, enten man snakker i kroner eller prosent.

Kostnadssiden av regnestykket er forståelig, men hvordan kommer man frem til tallene man opererer med som tilmålt inntekt til bachelor i fysioterapi? I UA 2/10 uttaler rektor Grande at «Grunnmuren i fordelingen av penger internt på NTNU er det som kalles rammestyring. Dette innebærer at rektor fordeler beløp til fakultetene og Vitenskapsmuseet etter en rammefinansieringsmodell». Rammestyring høres kanskje fint ut det, men hva betyr det i praksis? Når tildelingen til en utdanning eller et fagmiljø først bestemmes av NTNUs rammefordelingsmodell (RMF) og deretter fakultetets viderefordelingsmodell (VFM), før man til slutt er prisgitt valg og prioriteringer på instituttnivå så åpner dette for spennende overraskelser.

Bekymrede ansatte stilte spørsmål om nedbemanningen

For å sette disse rammene i perspektiv: Som en del av arbeidet med å legge til rette for en vellykket overtakelse av bachelor i fysioterapi oversendte fakultet for helse- og sosialvitenskap ved HiST i september 2016 utdanningens budsjett- og regnskapstall til Det Medisinske Fakultet (DMF, MH fra 2017) som skulle overta utdanningen. I tallene kommer det frem at HiST opererte med en Rammetildeling til bachelor i fysioterapi på drøyt 13,9 millioner kroner. Om man bare tar i betrakting at kroneverdien har endret seg med drøyt 30 prosent fra 2015 til 2024 ville dette beløpet i 2024-kroner tilsvart rundt 18,5 millioner kroner om man holder alle andre ting uendret. Men i notatet ved INB opererer man nå altså i 2024 med en inntekt på drøyt 11,9 millioner (BOA holdt utenfor). I 2024-kroner! Fra «fusjonen» og frem til i dag skal altså bachelor i fysioterapi ha gått fra å ha en økonomi som var i sunn balanse, til å nå angivelig gå med nesten 5,6 millioner i minus! Dette mens utdanningen samtidig ikke har hatt noen vekst i bemanning, snarere en reduksjon. Og mer reduksjon skal det bli. Det har ikke vært noen reduksjon i produksjonen heller. Og til alt overmål er hele driftsbudsjettet som det også var rom for tidligere for lengst borte.

Gjesteskribenten

Kva er vår samfunnsrolle – eigentleg?

Når vi samtidig vet at NTNU fra fusjonstidspunktet overtok hele økonomien som før hadde tilfalt HiST (og tilsvarende for HiG og HiÅ), og at NTNUs tildeling fra KD i den samme perioden hadde en realøkning i alle årene til og med 2021, før den fra 2022 flatet ut og har gått noe ned de siste årene, blir denne kraftige nedgangen for bachelor i fysioterapi vanskelig å forstå, for å si det mildt. Uansett på hvilken måte man tolker utviklingen i bevilgning til bachelor i fysioterapi, sett opp mot NTNUs tildeling fra departementet, så er det vanskelig å konkludere på annet vis enn at den ikke har noen prioritet ved NTNU. Det er tydelig i tallene, men sies bare ikke med ord.

Vår påstand er at NTNU med sin måte å fordele inntektene, hverken viser evne til å håndtere, eller tilstrekkelig vilje til å prioritere det utdannings- og samfunnsoppdraget man tok på seg i «fusjonen». I Fysioterapeuten kunne vi 22/10 lese en sak hvor tillitsvalgte for studenter og ansatte fremførte sterk bekymring for hva den økonomiske situasjonen, og forsøkene på å løse den, vil bety for studentenes utdanning og den faglige kvaliteten som kan tilbys.

Ytring

Oppsummerer debatten: Styring, omstilling og oppsigelser på NTNU

Vi har nå en situasjon der det man opererer med som tildeling til bachelor i fysioterapi på nærmest uforklarlig vis bare må tilskrives NTNUs rammestyring. Som om modellen og variablene i den ikke er underlagt menneskelig vilje. Men denne modellen er jo faktisk NTNU og ledelsens verktøy for å iverksette valg og prioriteringer på nivå 1, 2 og 3. Nå ser vi at modellen bidrar til å utarme bachelor i fysioterapi, og ansvaret for dette hviler på NTNUs ledelse. Langs hele linjen fra Rektor og nedover. Når vi ser på hvordan tildelingen til utdanningen har gått ned fra «fusjonen» og frem til i dag, så krever det en forklaring.

Den forklaringen bør innbefatte flere faktorer enn at det er stramme tider i sektoren. Som statsråd Hoel uttrykker i en annen forbindelse i Khrono: «Statsråden påpeker samtidig at universiteter og høgskoler er rammefinansierte, og de bestemmer selv hvor mye midler de bruker på de enkelte utdanningene sine (min uthevelse)». Den etter alle målestokker magre tildelingen til bachelor i fysioterapi er altså et uttrykk for hva NTNU ser seg råd til, eller mener det er verdt å legge i oppdraget med å utdanne fysioterapeuter (og andre helseprofesjoner) til morgendagens helsevesen. Ansatte og nære ledere ved helseprofesjonsutdanningene har på ulike måter problematisert denne tematikken både i UA og Khrono i den senere tid, uten at det har blitt møtt med argumenter som har gjort oss klokere. Nå har også fysioterapistudentene kommet på banen, for det er ikke til å unngå at de fremover vil merke konsekvensene av NTNUs manglende prioritering av utdanningen på en helt annen måte enn de har gjort frem til nå.

Ytring

Hvor mange skal MH og SU si opp framover for å finansiere flere EU-prosjekter ved IV?

Utdanningen har mange studenter fra andre deler av landet som har en fysioterapiutdanning i sin hjemregion, men som oppgir å ha søkt seg hit pga NTNUs og vår utdannings gode rykte. Om den utviklingen vi ser nå fortsetter kan dette ryktet snart være historie, for vi skal jo også sammenligne oss med tilsvarende utdanninger ved andre institusjoner. I et allmøte om omstillingsprosessen ved MH-fakultetet nylig brukte prodekan Magnussen uttrykket «godt nok» om det vi skal levere av undervisning og utdanning fremover. Det blir spennende å se hvor lavt vi kan gå med innsatsfaktorene som puttes inn i utdanningen før vi ikke lenger kan levere på et «godt nok» nivå. Et «godt nok» som per i dag blant annet betyr ingen penger til faglig utvikling for ansatte, ingen penger til ekstern sensur utover «minimumskravene», ingen penger til oppfølging av studenter i praksis, ingen penger til innleie av eksterne undervisere – og ansatte som allerede overoppfyller arbeidsplanene sine.

Har fått bedre grep om økonomien, men den faglige kvaliteten vil lide

NTNUs ledelse er ansvarlig for prioriteringene som ligger i dagens måte å fordele bevilgningen på, akkurat som Statsråden påpeker. Eller som hans statssekretær, Prestbakmo, sier i Adressa (4/10); «Universitet og høgskoler har fleksible rammer, … og vi har tillit til at institusjonene gjør gode vurderinger av hva som er viktig å prioritere». Det er vanskelig å se at å drive profesjonsutdanning innenfor et helsefag vurderes som en viktig prioritet ved NTNU. Kanskje sagt med ord i festtaler, men ikke reflektert gjennom fordelingsmodeller og budsjett.