Er det egentlig for lite formidling ved NTNU?

Vi kritiserte i UA 4.2 innstillingen fra Formidlingsutvalget for å komme med forslag til et økt formidlingsbyråkrati. 

Trenger NTNU et formidlingsbyråkrati?

Utvalgets leder, Hans K. Stenøien, benekter i UA at de kommer med slike forslag. Det er vanskelig å forstå denne benektelsen.

Tilsvar: Å anerkjenne formidling

Framover skal NTNU-ansatte bruke mer tid på formidling

Diskusjonen dreier seg ikke om formidling av forskning er viktig, for det er selvsagt en kjempeviktig oppgave. Vi stiller oss imidlertid undrende til den underforståtte antakelsen om at NTNU har et stort formidlingsunderskudd og kritiske til utvalgets forslag til tiltak. 

For det første innrømmer utvalget at det mangler en god oversikt over omfanget av NTNUs formidlingsinnsats. Det gjelder ikke minst den som skjer i samarbeid med aktive brukere i industri, offentlig sektor, og frivillige organisasjoner. Slik sett er dristig å påstå at det er et formidlingsunderskudd, selv om enkelte politikere klager over at for få forskere deltar i samfunnsdebatten. De samme politikerne er ikke like ivrige til å lytte til forskningen, så det er noen paradokser her.

Dersom en hevder at det er et formidlingsunderskudd, er det rimelig å spørre om hvor den udekkede etterspørselen finnes. Dette spørsmålet får vanligvis ingen oppmerksomhet. Påstander om et formidlingsunderskudd er vanligvis normative, slik Stenøien viser i sitt innlegg. Det burde formidles mer, for vi ser at forskere vet mer enn det som kommer til uttrykk i ytringer og beslutninger i samfunnet. I den sammenhengen kunne det vært lærerikt om Stenøien kunne dele sine refleksjoner over hvorfor Formidlingsutvalgets rapport er helt fri for referanser til forskning. Hadde utvalget ikke behov for forskningsbasert kunnskap?

Utvalget tar for øvrig i liten grad inn over seg at det eksisterer et stort og effektivt formidlingspress fra Forskningsrådet og EU. Det er vanskelig å få økonomisk støtte uten en god formidlingsplan, og i tillegg forutsetter mange finansieringsordninger omfattende og aktiv brukermedvirkning. Forskningsmiljøer med dårlig formidlingskultur vil slik sett ha vanskelig for å lykkes med å skaffe ekstern finansiering. Følgelig er det slett ikke opplagt at det er behov for ekstra tiltak fra NTNUs side.

Formidlingsbegrepet omfatter vanligvis ikke undervisning. Det er uheldig fordi undervisning uten sammenlikning er den viktigste kanalen for å overføre forskningsbasert kunnskap til samfunnet. I tillegg bidrar denne oppfatningen til en neglisjering av behovet for mer debatt om hva vi mener med forskningsbasert undervisning og hvordan vi kan gjøre denne dimensjonen ved undervisningsinnsatsen bedre. Formidling og undervisning bør tenkes i sammenheng som to sider av samme sak.

Formidlingsutvalget foreslår økt rapportering av formidling, koordinering fra Fellesadministrasjonen, og opprettelsen av et eget utvalg for samfunnsansvar og formidling. Dette er velkjente New Public Management-grep og typisk for den mistillitsbaserte byråkratiseringen av universitetene som vi kjenner godt fra de siste 20 årene. Hvis ikke utvalgets forslag representerer toppstyrt byråkratisering, er det vanskelig å forstå hva som skal til.

Stenøien og formidlingsutvalget er klare på at økt formidling skal skje gjennom økte ressurser til slikt arbeid. De er tilsvarende uklare på hvor disse ressursene skal tas fra. Gitt reduserte bevilgninger og et finansieringssystem som bare belønner undervisning, virker svaret opplagt. Det skal forskes mindre. Så kan vi diskutere om det er den beste måten å ivareta samfunnsansvaret på. Formidle mer, men ha mindre forskning å fortelle om.

Vi kan sikkert bli enige om at formidlingskompetansene (NB! I flertall) blant vitenskapelig ansatte kan forbedres, men vi trenger å diskutere hva det vil si. Det vi kaller formidling, er mangefasettert. 

Medieopptreden er bare en av mange slike aktiviteter. Den er enveis, til forskjell fra mye arbeid med brukerdialoger med industri, kommuner, og statlig forvaltning. Slike dialoger er krevende. 

Den antakelig største utfordringen som vi har, er hvordan vi kan bidra til å gjøre forskning brukbar på forskjellige samfunnsområder og klargjøre hva «brukbar» betyr. Formidlingsutvalgets rapport har lite å bidra med her. Utfordringene må finne andre løsninger.